Savner innfallsvinkelen om hvor viktig det er å akseptere sofasitternes kompetanse og styrke   i debatten om helse, livsstil og treningskrav. De fleste av oss liker å bli beveget, både fysisk og følelsesmessig. Men, vi må ikke undervurdere livskunstnere som sitter i sofaen og applauderer når andre utfolder seg. Deres kompetanse er verdifull, og den burde opp-skattes til mer høyverdig. Dette blant annet fordi slik kompetanse er gull verd når livet ikke lenger byr på alle de utagerende fysiske alternativene som eksperter råder oss til. Media presenterer alle de fantastiske heltene som springer på de høyeste toppene, mil etter mil jagende langs siden av E-16 fra Bergen til Voss, eller de krysser Grønland eller Arktis, tripler i Birken. Å hvor flinke? Ja, dyktige og kompetente, men ikke bare det. Vi må være klar over at disse menneskene trolig gjør det de har mest lyst til å gjøre.

De elsker å utfordre sin fysiske og psykiske styrke og de liker å sprenge grenser. Det gir en enorm mestringsfølelse når kroppen er i mål. Og, ikke minst mange heier på deg og sider du er en helt, mange medier vil ha et intervju med deg.

Hva om disse «ekstrem-trimmerne» ble fortalt at de ikke kunne bevege seg på 4 år. De må sitte stille i sofaen (et tanke-eksperiment som kan bli virkelighet, for eks. etter en ulykke eller uventet sykdom.) De skal nå finne gleden i livet uten fysisk aktivitet på deres vante nivå. Ikke umulig at flere av deltakerne i dette eksperimentet ville gå inn i en depresjon. For å komme ut av denne må de finne roen inni seg selv, makte å bli glade i seg selv mens de sitter og lytter til egen livserfaring og visdom. Mye kloke tanker kan komme ut av stillesitting.

Jeg har selv vært en stor tilhenger av å bruke høy-intensitets-trening for å løse store utfordringer i livet. Og, jeg vet at det virker. Men, jeg vet også at det ikke er farlig å sitte i ro. Det kan faktisk komme mye kreativitet og livsvisdom ut av slikt!

Vi oversvømmes av velmenende råd om trimming og svetting som om det skulle være løsningen på det meste i livet. Bedre humør, finere kropp og bedre selvbilde blir vi lovet. Mange av de positive effektene som følge av regelmessig trening og bevegelse er godt dokumentert i forskning. Både endorfiner, dopamin og serotonin er signalstoffer som frisettes i hjernen under svettende treningsøkter og gir dokumentert økt velvære. Musklene reagerer også på fysisk utfordring (styrketrening) med å bli sterkere, noe som gjenspeiler seg i økt muskelmasse og tydeligere six-pack på magen og mer markert «sprettrumpe».

Det som er «baksiden» med den overtydelige fokuseringen på slike resultater av trening er at mange går rundt og er misfornøyde med seg selv, for man blir ikke seende ut slik som glansbildet. Og sist men ikke minst, man trener for å oppnå slike muskulære effekter, ikke fordi utøveren gleder seg over bevegelsen og velværet det medfører å gi seg svettingen i vold.

Mange deprimerte melder også om en enorm tilfriskning etter at de begynte med systematisk trening og bevegelse. Dette er supert. Men, det fordrer at disse personene har klart å komme seg opp på et nivå der de har fått litt kontakt med sin egen vilje.

For deprimerte mennesker som ikke har anledning til å bruke «trimming» som mestringsverktøy fordi deres fysiske bevegelsesapparat er satt ut av drift, kan solskinnshistoriene fra «nyfrelste trimmere» bli en «ekstra belastning». Deres beretninger om hvordan livet har forandret seg etter at de tok beina fatt kan virke frustrerende.

Det er viktig å ha flere bein å stå på gjennom livsløpet, og rumpen er her undervurdert. Mange sliter med unødvendig dårlig selvbilde fordi de beveger seg for lite. Kanskje flere ville bli bedre venn med seg selv dersom deres evne til å sitte i ro også ble verdsatt.

Kristin Sofie Waldum, leder i landsgruppen av Helsesøstre uttaler i Klassekampen i dag (10. Novenber 2014) at familier sitter for lite i sofaen fordi man hele tiden jager rundt. Foreldre burde sitte mer i sofaen og spise boller med ungene sine! Dette er i følge avisartikkelen spesielt viktig for Vestkantfamilier i Oslo der en undersøkelse viser at det er flere 17-åringer i dette området som er for tynne enn for tjukke. Jentene sliter med dårlig selvbilde og trimmer seg i hel og sulter seg til døde.

Hvor er alle helter hen og hvordan ser de ut i dag? Klart en utfordring i Norge i 2014. Ikke fy fy til trening og mer styrketrening men heller en oppfordring til noen om at det kan bringe positive helseeffekter om du tør sette deg ned å kjenne på livet slik det egentlig er!