Seperasjon, brutte lenker, et avsluttet forhold, redsel for det ukjente, nye krav, urimelige krav. Oppbrudd, omstilling, møte med ukjente etater, helsevesen, rettsvesen, politi, unnvikelsesatferd, profesjonell veiledning. Store utfordringer melder seg og krever handling når kriser inntreffer og livsvilkår endres.

Jeg er ufrivillig oppmeldt til en krevende eksamen, en eksamen der pensum er fullstendig ukjent.

Livskriser fører til dårlig helse, sykemelding fra jobb og innebærer store utfordringer. Likevel, livskriser kan ses på som utfordrende gaver, i alle fall i retrospektiv vinkling. Kriser kan danne grunnlaget for å oppdage uante muligheter. Muligheter som må erkjennes for å bidra til gode endringer i livet. Det er innlysende at slike gaver er krevende å forholde seg til. Jeg bør blant annet tørre å sitte i ro, lytte, tenke og oppdage nye sider ved meg selv. Traumer og kriser må det jobbes mye med. Resultatene kommer langsomt og etter mange år vil livet bidra med viktig innsikt og bedre utsikt.

Kriser kan oppstå når ektefeller går fra hverandre, når arbeidsmiljøet tar knekken på deg eller når et viktig vennskap opphører. Det er mange forhold som fører til kriser i livet.

Dersom en ektefelle går, vil den som sitter igjen motta trøst og sympati fra nære venner fordi hun/han har mistet noe vesentlig, kanskje selve meningen med livet. Fellen som går møter derimot mindre sympati fra omgivelsene. Vi tenker sjelden at denne personen også har mistet noe vesentlig, sannsynligvis en vesentlig del av seg selv.

Et samliv er fylt av kompromisser. Det er vanlig, men dersom selvet etter hvert utslettes, er det på tide å stoppe opp. Kan jeg være meg selv? Hva driver jeg med? Skal vi utvikle oss videre sammen? Eller holder vi hverandre i en slags status quo for å beholde illusjonen om samlivets fortreffelighet?

Jeg tror ikke menneskene er skapt for å leve sammen med en partner et helt liv. Jeg tror vi befinner oss i kontinuerlig utvikling og har behov for nye input for å komme videre. Et fåtall av oss klarer utviklingsjobben sammen med partneren. 

Vi andre dødelige foretar endringer i livet, ikke fordi vi har lyst, men fordi det er påtrengende nødvendig for å overleve. Brudd gjennomføres sjeldent uten at vi plages av desperate rop fra det innerste i sjelen. Ropene er uklare og vanskelige å forstå i starten. Konsekvensene er ukjente og det føles som om livet henger i en tynn tråd.

Ropene er meldinger med kroppslige uttrykk som rygg-, hode- og nakkesmerter, angst og nedstemthet. Smertene blir etter hvert så store og uutholdelige at det eneste som hjelper er å ta dem på alvor. Hva ligger gjemt i  uroen? Jeg må visst tenke over hvordan jeg lever, hva som er «feil» og eventuelt finne fram til hva som kan endres. Selvutviklingsprosesser startes fordi smerten er for stor og gjennomføres med iherdig innsats med enda mer smerte. Her er ikke plass for quick fix.

Det er ikke lurt å bruke energi på å endre ektefellen eller partneren. Den eneste som kan endre seg er jeg. Slik er det dessverre. Repeterende fokusering på uønskede egenskaper i kjæresten leder sannsynligvis partneren enda lengre vekk, langt inn i en flukt- eller angrepsposisjon.

Mennesker blomstrer ikke når de fratas frihet til å tenke, mene og handle i tråd med egne verdier. «Velmenende formaninger» fører oftest til det motsatte av hva som er ønsket.

Et godt samliv krever en finstemt evne til å finne gullet i den andres sjel, ikke bare under forelskelsesperioden. Gullet i den andre kan bidra til å kaste glans over livet, gir verdifull innsikt og nydelig utsikt. 

Min påstand er at livskriser er gaver som kan pakkes opp og brukes. I alle fall etter at mange år har passert og jeg ser meg tilbake. En krise kan være en strevsom mulighet til å gjøre en positiv endring.  En mulighet til å bli kjent med nye sider i livet, høste verdifull erfaring og finne frisk kraft til å starte nye aktiviteter og relasjoner.

Jeg synes det er merkelig at vi applauderer brylluper og roper hurra i så stor grad som vi gjør når vi vet at over halvparten av ekteskapene som inngås går i oppløsning. Det forekommer dessverre alt for mye mye ufrihet, stagnasjon og trygghetens "tyranni"  i møblerte hjem.

Jeg forstår ikke hvorfor samfunnet og media jubler så ekstatisk over eventyrlige kjendisbrylluper når de fleste av dem avsluttes etter få år. Det er kanskje menneskets evne og behov for å tro på noe utopisk, noe urealistisk og eventyrlig som danner grunnlaget for det vi nekter å gi slipp på. Nemlig avslutningen av eventyrene - «Så fikk de hverandre til slutt og levde lykkelig i alle sine dager».

Snipp snapp snute, så var livskrisehjelpen ute!