Å ligge på Torgalmenningen under klimademonstrasjon i Bergen sist fredag, det var en god opplevelse.

Jeg har meldt meg inn i Extinction Rebellion Norge. Jeg leste om organisasjonens krav, verdier og prinsipper, og kjente at dette er i tråd med hva jeg tror på https://extinctionrebellion.no/no

Det regnet mye sist fredag, men det spolerte ikke opplevelsen. Jeg lyttet til tonene fra to rosa pianoer, der pianist Torleif Torgersen og Katrin Heyland spilte stykket Koyaanisqatsi av Philip Glas. Jeg kjente hverken stykket eller pianistene fra før, men musikken gjorde opplevelsen sterk og mer følbar. Det gav en behagelig følelse av samhørighet å «dø» harmonisk sammen med et par hundre andre aksjonister i en "die-in aksjon".

Det rosa pianoet symboliserte den rosa båten som vakte stor oppsikt i Extinction Rebellions demonstrasjon i London tidligere i år, der skuespiller Emma Thompson holdt appeller foran tusener av demonstranter.

Extinction Rebellion krever at politikere må gjennomføre «upopulære» handlinger både i klimapolitikken og i forhold til masseutryddelsen av arter, i tråd med hva FNs naturpanel har beskrevet. Land og regjeringer må være villig til å erklære klimakrise - det mest dekkende begrepet for den akutte situasjonen vi står overfor akkurat nå.  

Musikken som ble spilt på de to rosa pianoene var ikke tilfeldig valgt. Stykket Koyaanisqatsi betyr «ubalanserte liv» på amerikansk-indiansk hopi-språk.

Jeg har skrevet om konsekvensene av vårt politiske system og vår livsførsel i utallige innlegg her på sidene mine. Men, repeterer livsnødvendige fakta.

Dersom alle som lever på jordkloden forbrukte like mye som det vi gjør i Norge, måtte vi totalt hatt 3,4 jordkloder.

Professorer og lærebøker må slutte å forkynne om vekstøkonomi som jordklodens frelser. Jordkloden tåler ikke lenger kapitalismens prinsipp om økonomisk vekst for noen få, der kravet er at deres kjøpekraft stadig øker. Økonomiprofessorene må slutte å hjernevaske studentene med sin optimistiske vekst-filosofi.

Vekstøkonomi fører til økende ulikhet, fattigdom og miljøødeleggelse ifølge økonomiprofessor Kate Raworth;  https://www.youtube.com/watch?v=CqJL-cM8gb4

Professor Raworth lanserer en økonomi som tar hensyn til det menneskene trenger for å overleve på jordkloden. Vi må verdsette biologiens mangfold, økologiens tålegrenser og vi må fordele godene.  

Den økologiske balansen er finjustert, sårbar og uerstattelig. Helse, klima, miljø, bærekraftig matproduksjon, rent vann, likeverd, helse, utdanning for alle, og mer tid til å leve er verdier som bør oppjusteres. Oljefondet kan være så stort som bare det. Død kapital redder ikke verden.

Det er greit å være grønn teknologioptimist, men det nytter ikke å fortsette å stikke hodene i sanden og tro på at vi overlever i et system som bygger på kapitalistisk vekstøkonomi. Grønn omstilling og ny teknologi må innføres samtidig som vi tar hensyn til at jordklodens ressurser ikke er evigvarende.

Indre klima og miljø overvåkes i alle levende organismer. Alle planter og dyr lever i et ufravikelig samspill i en natur som må være i balanse. Vi er alle avhengig av et optimalt klima og miljø for å overleve.

Det viktigste vi gjør hele dagen og hele natten, er å puste inn oksygen slik at vi har energi nok til våre livsviktige oppgaver. Men, pussig nok er det ikke tilgang på oksygen som regulerer våre pustebevegelser. Vår pusting, eller respirasjon, styres etter faktoren som vil skade vårt indre klima og miljø mest dramatisk, nemlig CO₂-mengden i blodet (eller indirekte H⁺- konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken).

Jordkloden blir også syk når karbondioksid-nivået stiger over tålegrensen. Vi vet alle at det finnes mye mindre CO₂ i atmosfæren sammenliknet med oksygen. Poenget er at de naturlige kretsløpene går sin regulerte og vante gang, og bidrar således til et balansert klima, stort artsmangfold, ren mat og friskt vann. Forutsatt at menneskene ikke manipulerer og forskyver den naturlige balansen til det punktet der reaksjonene bli irreversible.

Når den naturlige balansen har nådd det irreversible punktet, er de kjemiske reaksjonene (de naturlige kretsløpene) så langt ut av likevekt at ingen vei finnes tilbake. Betingelsene for levedyktige liv er ikke tilstede lengre.

Når dette punktet er nådd, sitter en femtedel av jordklodens befolkning høyt oppe på et fjell (mange er trolig fra Norge). Alle er steinrike på kapital og har trygge hjem med kunstig inneklima. Men, ressursgrunnlaget på jordkloden er ikke tilstrekkelig for å fø alle sammen. Det finnes ikke rent vann til alle. Arealer med stort artsmangfold er mangelvare og livet blir ikke bedre av å ha en store garderober, mange penger og eierskap i avansert våpenproduksjon.

Livsgrunnlaget er borte.

I følge Raworth er økende ulikhet, fattigdom og miljøødeleggelser en klar konsekvens av at vi lever i takt med økonomenes modeller som kun har økonomisk vekst og økt kjøpekraft til den enkelte som suksess-kriterium.  

Vi må rett og slett ta hensyn til biologiens langsomme vekstprinsipper og grunnstoffenes kretsløp dersom framtidige generasjoner skal ha mulighet til å leve et verdig liv.      

Morgendagens helter må være de som forbruker mindre, lever langsommere og som deler det enorme overskuddet og overforbruket med alle som ikke evner eller har mulighet for å oppnå god levestandard på egenhånd. Morgendagens helter kan få drahjelp fra overskudd skapt i oljenæringen, gjennom Equinor osv. Men, da må kapitalen investeres i en annen økonomisk modell, helst en smultring modell, der økonomisk rikdom og overflod fordeles etter biologiske bærekraftige kriterier. Altså en helt annen måte enn i dagens kapitalistiske system.   

Levende planter vokser. Levende mennesker og dyr vokser. Vekstfasen kan for de fleste av oss oppleves som en spennende og berikende del av livet. Min erfaring er at «personlig vekst», utdanning og utvikling, har bidradd til at jeg kan leve som et privilegert og tilfreds menneske.

Jeg har kunnet si nei til en del økonomiske privilegier og har kunnet prioritere tid, grubling, kreativitet og kunnskap fordi jeg lever i et land som har gjort dette mulig. Små forskjeller og like muligheter kan føre til gode valg. Det kan til og med føre til trygghet, glede og innimellom en god porsjon kreativitet og humor.

Det er viktig å være klar over at økonomisk vekst, gründer-virksomhet og innovasjon ikke er svaret på all «lykke» og velstand her i verden.

Ingenting i naturen vokser evig.

Hvis noe vokser evig, er det usunt. Det representerer gjerne en trussel. Når cellene i vår egen kropp begynner å vokse utenfor kontroll av den naturlige balansen, da er det en sykdom på gang. Og, når tilstanden blir irreversibel har vi ondartet kreft.

Ingen land har til nå klart å vokse økonomisk på en måte som ikke øker presset jordens tåleevne. Dagens økonomier har gjort seg avhengige av vekst, men dette er ingen naturlov.

Den måten patriarkatet har utformet økonomien på ødelegger i dag for livet på jorden. Målet må være å skape økonomier som fremmer menneskelig framskritt, uavhengig av om økonomien vokser.

For regjeringen er det dessverre ennå viktigst å sørge for at heltene kjøper mer, forbruker mer og bidrar til økonomisk vekst. Klimamålene blir ikke nådd når verdivurdering fremdeles er på et slikt naivt nivå.

Vi kan ikke være skyldige i jordklodens undergang bare fordi vi ble født i Lykkeland. Det er viktig å tenke nøye gjennom stemmene vi skal bruke under kommunevalget. Sosialdemokratiet, oljen og systemet har gitt meg mange fordeler gjennom rett til utdanning, like rettigheter for kvinner og gode vilkår i arbeidslivet. Men, det har bikket over for lege siden.

Menneskets oppgave er ikke å levere flest mulig penger til finansministeren. Vi har mer enn nok penger allerede. Menneskets oppgave er så mye mer, og den er vel ikke lik for noen. Det er fint om vi fordeler godene, bidrar med kunnskap og erfaring, og gir til felleskapet. Fint om systemet fordeler godene slik at flere opplever likeverd.

Det nytter ikke å ha politikere som Sylvi Listhaug som mener det er opp til hver enkelt å bare ture på, kjøre bensin- eller dieselbil, spise mettet fett og drikke alkohol i bøtter og spann mens vi røyker i vei og driter i det meste.

Det er politikerne som må tørre å iverksette systemendringer, iverksette «upopulære» tiltak for å bevare klima og for å kutte forskjellene mellom de heldige og de uheldige. Hvorfor i alle dager har de så forbaska mye høyere status, de som går på ARV, slik mange hjelpeløse «livsnytere» gjør, sammenliknet med de som virkelig står på, blir pisket opp om morgenen og mistenkeliggjort fordi de går på NAV.

Jeg har forresten lest årets viktigste bok av Mímir Kristjánsson – Mamma er trygda. Jeg ble virkelig oppglødd av å lese den. Sendte blomster til mora, med hilsen til den kloke og modige sønnen. Fikk telefon tilbake, og - ja, vi hadde mye å snakke om.

Hva jeg tenkte da jeg lå på Torgalmenningen sist fredag. Jo, jeg tenkte blant annet at jeg var glad for at det går en rød tråd gjennom mitt liv. Merkelig nok. Jeg tenkte at det er et faktum -  jeg var en av de første studentene ved Universitetet i Bergen (UiB) som tok mastergrad i Zoologi og Miljøfysiologi. Jeg undersøkte rett og slett blåskjellenes evne til å opprettholde et stabilt indre miljø når de ble utsatt for Ekofisk råolje.

Mye har skjedd etter dette, men inni meg er det ingen tvil, jeg har alltid vært opptatt av det naturlige, jeg er og blir en grønnskolling og den røde tråden den er god å ha!