I dette tankeeksperimentet skal jeg belyse hvordan jeg oppfatter energiforbruket i kroppen. Men siktemålet er IKKE slanking. Mitt fokus er hva energien brukes til, hvor får vi den fra, og hva grunnen kan være til at vi «plutselig» ikke har energi til noen-ting-som-helst-.  Jeg bruker «drift og vedlikehold», «tidsklemmen» og andre «klemmer» som eksempel på hva vi kan bruke energien vår til. Til slutt beskriver jeg hvordan man kan «få tilbake» energien når den har vært borte i noen år. Jeg benytter min fysiologikunnskap for å beskrive «energiomsetningen i kroppen», men bruker også erfaring fra mitt levde liv.

(Innlegget er langt og du må trolig sette av 10 - 15 minutter for å lese det, sengelektyre?)

Energi er en forutsetning for å holde kroppen i live. Energi er også en forutsetning for å opprettholde «tidsklemmen». Langvarig opprettholdelse av «tidsklemmen» eller en hvilken som helst annen «klemme» i livet fører ofte til at du «plutselig» ikke er i nærheten av å kunne ha det travelt. Du sitter kanskje der og aner rett og slett ikke hva du skal bruke all tiden til. Du er tom for energi fordi du har brukt den opp på meget krevende fysiologiske og psykologiske prosesser. Dette er fortellingen om hva som kan skje når energien brukes opp på «unyttige» prosesser (Stress). Men, det er også fortellingen om hvordan man kan få tilbake noe av energioverskuddet.

Stress er et vidt begrep og omfatter alle de påkjenningene du utsettes for, fysisk, mentalt og følelsesmessig gjennom livet. Du ordner vanligvis opp og mestrer stressende opplevelser fordi kroppen har en rekke fysiologiske mekanismer som trer i kraft og hjelper deg. Kroppens tilpassingsevne og de reaksjonene som skjer inni deg kaller vi «stress-responser». Altså, det «ubehagelige» du utsettes for kaller vi stress, mens kroppens tilpassing til «dette ubehaget» kalles stress-responser.

Du er kanskje en av de heldige som besitter den luksusfølelsen det er å «ha det travelt». Et privilegert menneske som er så oppegående at du kan si «jeg strever med tidsklemma». Eller du kan tilhøre dem som ikke fatter og begriper hva du snakker om når du snakker om «tidsklemmen».

Travelt sier du, herregud, hvordan skal jeg få dagene til å gå. All denne tiden som skal fylles med et eller annet, helst noe «nyttig». Slike tanker forekommer blant store deler av Norges befolkning. Og de er ikke noen «latsabber». Jeg har vært i en slik modus i noen år. Det kan bli slik fordi energien du har til rådighet brukes til fysiologiske og psykologiske prosesser som du ikke klarer å fatte omfanget av. Det er fordi disse prosessene foregår inni deg og det kan være «full gass» i energiforbruket selv om du sitter i ro. Du opplever selvfølgelig ikke at det er rolig inni deg, men du «prøver» å sitte i ro. Slike omstendigheter kan inntreffe dersom du opplever livet som «over det normalt» belastende over lengre tid. Skal ikke ramse opp alle titalls ulike situasjoner som kan oppleves «uoverkommelig» og føre til dette økte energiforbruket. Et kriterium er at situasjonen vedvarer over lengre tid uten at du opplever å ha kontroll med den.

Vanligvis produserer alle cellene i kroppen vår energi (celleånding) 24 timer i døgnet. Energien brukes til «drift og vedlikehold» av kropp og sjel og tilpasses vårt aktivitetsnivå. Det hender at vi trenger energi til prosesser utenom daglig «drift og vedlikehold». Vi bruker ekstra energi til «ytre arbeid» som kan være muskelarbeid (spinning og jogging) men også følelser og tanker krever ekstra energi, ofte mye mer enn det vi er klar over.

Hvilke prosesser som skal «få mest» energi styres heldigvis hovedsakelig automatisk gjennom nervesystemet og hormonene våre. Vi prioriterer ikke selv at muskelcellene skal få mer blod, næring og oksygen når de skal «på jobb». Det er innlysende at musklene trenger mer energi når de skal arbeide. Kroppen er fantastisk innrettet i så måte. Oksygen og næring fordeles til de «avdelingene» som til en hver tid er viktigst for at arbeidsmiljøet rundt alle cellene i hele kroppen er optimale. Fordelingsprinsippet styres slik at «de som trenger det mest» får nok samtidig som fokus også er på at «ingen celler må lide under andre cellers overforbruk. Dette kan av og til bli konfliktfylt, men da prioriteres oftest blodtilførselen til hjernen (sjefen i bedriften) og blodtrykket opprettholdes. Alt etter om vi trimmer, sitter, leser, spiser, sover, stresser eller drikker alkohol, vil energien fordeles slik at balansen og det gode miljøet opprettholdes. Dersom trimming er i fokus, vil de arbeidende musklene få mest oppmerksomhet, samtidig som hele «ditt indre miljø» overvåkes. Alle cellene skal alltid ha et godt arbeidsmiljø. Det er et bra sosialdemokratisk prinsipp. 

Det er slike ting fysiologi handler om. Hvordan alle de kroppslige prosessene foregår og styres. I dag skal jeg reflektere over energiforbruket for lettere forstå hvorfor noen mennesker «detter ut av tidsklemmen». De har ikke energi til noen-ting-som-helst (føles det som).

De fleste som har en slik oppfatning har i lengre tid brukt energien sin slik at den automatiske styringen av energiforbruket er kommet ut av balanse. De viktige oppgavene prioriteres ikke lenger. Det meste av energien du har til rådighet blir brukt til «unyttige» oppgaver som utløses gjennom vårt alarmsystem. Stresshormonene adrenalin og kortisol har fått bestemme i en alt for lang periode. Disse hormonene er blant annet er viktige initiativtakere for å få kroppen til å mobilisere energi. Det er bra når du skal gjennomføre en treningstur, men det er ikke bra når du bruker energi på å gå i «alarmberedskap» i mange måneder og kanskje år fordi du er redd, bekymret, kjenner sorg, savn, ydmykelse sinne. I det hele, du bruker masse energi på følelser som du har inni deg og som etter hvert tar «styringen» på livet ditt.   

Daglig drift og vedlikehold som er fysiologiens viktigste prinsipp nedprioriteres og celler og vev begynner å forfalle. Det oppstår kroppslige plager fordi arbeidsmiljøet rundt cellene ikke lenger er så bra som vi ønsker. Dette skyldes blant annet at hormoner som adrenalin og cortisol har overtatt for mye av styringen og energien tappes og brukes til følelseskontroll.

Hvor får vi energien fra? Vi får energien fra maten vi spiser. Maten fordøyes og «det som skal bli til energi i cellene», fraktes med blodet til der det skal inn i forbrenningsovnen. Forbrenningsovnene finnes i alle cellene i kroppen (mitokondriene). Det som skal forbrennes er de små delene av den maten vi har spist, sukker, fett og av og til aminosyrer (fra proteiner). For at kroppen skal kunne bruke disse små delene av maten til drift, vedlikehold og «muskelarbeid» må det omgjøres til nyttbar energi som vi kaller ATP. For å lage ATP i cellenes forbrenningsovner trenger vi oksygen som sammen med «sukkeret og de» også transporteres til cellene i blodet. Blodet flyter inni blodårene og kroppen regulerer automatisk hvilke organer og celler som skal få mest blodtilførsel.

Vi spiser mat og cellene produserer energi i form av ATP og ATP brukes til drift, vedlikehold og «muskelarbeid». Overskudd mat lagres som energi i «langtidslagrene» til senere bruk. Bra innretning. Dersom man skulle få litt problemer med å svelge mat i en periode vil kroppen hente energi til drift og vedlikehold i «langtidslagrene». Dere vet sikkert at disse lagrene er fettcellene og at noe energi også lagres som glykogen (sukker) i muskler og i lever. Da vet vi litt om energien i kroppen vår.

Det mange av oss ikke er klar over er hvor mye energi som i perioder går til tanker og følelser. Det er mye mer enn det jeg hadde trodd. Skal beskrive litt om hvordan jeg opplevde en lengre periode der energiforbruket mitt ikke ble brukt til «kjekke» ting. Fordelingen av energien og forbruket var kommet langt ut av balanse. I fysiologien sier vi da - kroppen klarer ikke å opprettholde homeostasen, den indre balansen, det gode arbeidsmiljøet rundt cellene.   

Du befinner deg i en periode der du ikke har lyst til å stå opp. Dette blant annet fordi du synes dagene er utfordrende, vonde, smertefulle, angstfylte og du har ingen energi til å få tak i en slags vilje. Du tenker på alle de timene du skal oppleve i helt våken tilstand, men som du kunne tenke deg å slippe å måtte oppleve. Dette er annerledes enn når du er «oppegående» og har nok energi til «morsomme» tanker og påfunn. Da står du opp og fyller dagene med alt det «kjekke» du har inni deg. Da er dagene OK. Men når du ikke har overskuddsenergi og bare har et stort tomt mørke inni deg vil du gjerne slippe å fylle dagen med det du har inni deg, mørke. For det er slik det fungerer tror jeg, vi fyller dagene våre med «det vi har inni oss». Det du har inni deg kommer ut når det lysner av dag.

Når du er i balanse vil du kjenne på tiltakslyst, konkrete planer, gleder og utfordringer som du har lyst til å ta tak i. All kraft til dine handlinger kommer fra dine verdifulle lagre som ligger inni deg. I løpet av dagen slipper energien ut i ulike former og farger.

Men, dersom det er tomt inni deg, mørke, smerte, angst. Da har du ikke lyst å slippe ut noen-ting-som-helst. Du prøver å sitte i ro, holder kanskje rundt deg selv på en beskyttende måte slik at det som er inni deg ikke slipper ut. Kraften og energien brukes til ikke å slippe ut deg selv. Det er ikke kjekt å eksponere andre for angst, smerte, redsel eller din mangel på kraft til å gjøre annet enn å holde deg selv «sammen». Du hjelper huden slik at den holder kroppen og innvollene på plass der de skal være. Hjernen følger ikke med, det er uklart i rommet, du klarer ikke følge en stemme eller en tanke eller lese en linje. All energien brukes på å opprettholde kontroll.

Når du er nedi slike trange mørke hull er det også lite av vilje, glede og forventninger. Ingen vits i å stå opp, utfordrende nok å sitte oppreist, vanskelig å svelge mat, nifst å gå ut.

Det mangler ikke på gode råd fra venner om «alt du kan gjøre for å bli bedre». Male, tegne, høre musikk (musikk var ikke tilstede i mitt liv på den tiden), slappe av (hæ - det er umulig å slappe av med en slik oppspent kropp), drikke vin (hjelp – da kommer angsten tilbake i dobbel styrke, reise (hæ, reise, jeg som syntes det var mer enn nok å komme seg til ILAB), gå på kino, gå på konsert. Fullt av umulige oppgaver som fører til at du opplever deg selv som enda mer mislykket. Dersom jeg var så tøff og kom meg inn til Bryggen i Bergen og kikket på turistene syntes jeg de var kjempemodige som hadde reist så langt hjemmefra. Merkelig dette livet. Hvor ulikt perspektiv vi kan ha på saker og ting i ulike perioder.

«Bedringen» for min del begynte langsomt da jeg den 17. september 2012 fikk tilbud om å delta på et Mindfulness-kurs i regi av DPS Kronstad. På denne tiden foreleste jeg merkelig nok 100 timer i året på Høgskolen i Bergen og klarte i tillegg å karre meg til ILAB hvor jeg spiste lunsj og satt inne på kontoret. Det var en tid da det var «veldig nifst» å bevege seg noe som helst sted utfor hjemme. Det var ikke særlig bra å være hjemme heller, men fordelen med å være hjemme er at da ser ingen deg. Det «koster» mye å gjøre de vanlige tingene, kle på seg, lage mat, prøve å lese, se TV. Jeg klarte ikke konsentrere meg så lenge at jeg kunne få med meg et helt TV program dersom det varte mer enn 10 minutter. Å lese en side i en bok gikk i alle fall ikke an. Dette for å illustrere hvor stor innsats jeg gav til kurset i Mindfulness. Hver mandag i 2 timer ETTER forelesning på Høgskolen skulle jeg på kurs. Litt av en logistikk i min hjerne. Mer enn en ting som skulle gjennomføres i løpet av en dag. Jeg brukte ganske mye tid på å grue meg til disse mandagene. Kroppen min brant ganske mange kalorier på «å grue seg» til alt mulig vanlig på den tiden. Men, et sted inni meg ble etter hvert «aktivert» og gjorde sitt til at jeg gikk fikk kontakt med en slags vilje. Jeg bestemte meg for å klare forelesningen for deretter å gå på Mindfulness-kurs.

Jeg bestemte meg også for at jeg skulle være «flink pike» å gjøre hjemmeleksene til neste gang. Det gjorde jeg hele tiden, og har fortsatt med det i de 814 dagene som har gått siden oppstart. Nå bruker jeg mange ulike «apper» i dette «arbeidet». Det nyeste for meg er «Head-space». Jeg klarer selvfølgelig også å gjøre nytte av denne teknikken, uten noen «ekstern» hjelp.

Denne aktiviteten har selvfølgelig ført med seg en rekke positive bivirkninger. Men, «trylleformelen» er ikke meditasjonen i seg selv. Det er følgene av den, å orke å gå inn i en mer strukturert tilværelse. Å forplikte deg til å trene på å sitte gjennom mange «kjedelige» meditasjonstimer. I det hele tatt, det å ville gjøre noen-ting-som-helst. Altså, begynne med noe som kanskje kan føre til en bedre livskvalitet, selv om du ikke merker noe resultat på mange måneder. Ut fra dette er det innlysende at UTHOLDENHET er viktig. Ikke gi opp.

Jeg tror at noe av det som skjer når jeg sitter og mediterer er at jeg ikke gir energi til alle de ubehagelige opplevelsene mine. Jeg trener på å registrere at «å ja, nå har jeg vondt i magen eller i hoften eller hvor som helst, frustrasjon-hjelp! Ok, det går over en gang.  Jeg lar opplevelsene passere. Fokuserer heller på at diafragma (pustemuskelen) utvider brystkasse og mage ved innpust og at de trekker seg sammen ved utpust. Dette høres banalt ut. Men, ut fra det vi nå vet om energibalanse og hvor mye energi som går med til å fylle bensin på «følelses-bålene» våre, trener jeg heller på å ikke hive bensin (energi) på bålet. Jeg trener på å redusere energiforbruket ved «avledning». Etter en del måneders trening har jeg begynt å få overskuddsenergi. Det er på dette stadiet man begynner å kjenne at livet blir bedre. Det er kjekkere å leve når du har energi til å ville noe, ha lyst til noe!

Når jeg tenker tilbake på denne tiden er jeg ganske imponert over min innats. Jeg hadde i noen år brukt ganske mye tid på å skrive følgende utsagn i en bok: « Jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er trygg ….». Mange hundre ganger, og håpet selvfølgelig at det skulle hjelpe. At jeg skulle klare å påvirke hjernen til å tro noe annet enn det jeg følte. Men det førte ikke fram. Det var like nifst å forelese hver gang. Jeg var i grunnen livredd for at jeg skulle ramle sammen, hadde ikke tillit til at beina skulle bære meg. Tok på meg de samme «sekkete» klærne slik at minst mulig av min «sviktende» kropp skulle synes. Jeg gikk ut døren, kjørte nedover Nattlandsfjellet med stivt blikk med en ting for øye. Det hele er over om 2 timer.

Men, da det hele var over dukket et nytt problem opp. Hva skulle jeg gjøre nå? Det er ennå 11 timer til jeg kan trekke dynen over hodet. Utfordringen min på den tiden var at «jeg hadde alt for mye tid til rådighet». Hva skulle jeg gjøre med alle disse fæle timene som hver dag var fylt med? Utrolig fantastisk at jeg fikk tilbringe mange av disse timene sammen med mine rause kollegaer på ILAB. Her kom jeg og «stemplet» inn og klarte å spise lunsj og av og til delta i et møte. Det var en prøvelse. Sitte i ro når hele kroppen bare hadde lyst til å stikke av, jeg vet ikke til hvor, men den var så absolutt ikke i stand til å stikke av til noe-som-helst sted.

Men, uten denne hjelpen hadde resultatet trolig ikke blitt så «tilfredsstillende». Tror noe av nøkkelen til suksessen er at ILAB ikke stilte store krav til meg. Det var meget klokt. Forstod det ikke da, men har tenkt på det i ettertid. Å kunne komme til ILAB uten krav er en viktig grunn til at jeg i det hele tatt har klart å komme meg til ut av huset. På ILAB vedlikeholdt jeg min oppgave som ansvarlig for søknader til Forsøksdyrutvalget. Ellers mediterte jeg, spiste lunsj og klarte etter hvert å gå helt til Regnhytten.

Etter hvert som tiden gikk og jeg gjennomførte mine planer, innførte jeg «skriftlige» mål i boken min. «Stå opp til kl. 09:00» var for eksempel et drastisk mål som jeg etter hvert klarte så bra at jeg kunne sette opp nye mål. Uten om å meditere og å gjøre mine styrke- og balanseøvelser skulle jeg nå gå på «filosofi og kulturhistorie-kurs» på Friundervisningen. Dette var for å «trene» på å dra til ukjente steder. Etter hvert begynte jeg å gå ut å spise middag, spesielt om søndagene. Og, så åpnet Litteraturhuset med kjekke arrangementer (gratis) hver søndag. Disse gikk jeg på, det var ikke snakk om å skulke. Målet var å trene på å komme seg ut. I ettertid opplever jeg selvfølgelig at jeg har fått med meg litt «kunnskap» gjennom alle disse ulike arrangementene jeg gikk på. Kunnskap som jeg aldri i livet hadde vært i nærheten av å vite noe om dersom jeg hadde fortsatt med mine ensidige sportslige gjøremål. For eksempel fly på ski, eller sykle opp til Rundemannen før jeg syklet hjem til fjellet etter endt arbeidsdag.

 Etter hvert begynte de positive bivirkningene å melde seg for alvor. Jeg begynte å glede meg til å stå opp, glede meg til å forelese, glede meg til å høre musikk og spille å piano, glede meg til å gå ut og spise med Ellen og Alvhild, glede meg til møtene på ILAB, glede meg til å gå på FEST! Ja, det var en utrolig fantastisk følelse. Jeg begynte å få lyst til å «ikke se ut som en potetsekk» mer! HALLELUJAH. Gleden og overskuddet begynte for alvor å melde seg.

Nå bruker jeg ikke mye energi på redsel og dystre fremtids-utsikter lenger. Nå har jeg energi til å planlegge, tør å planlegge, våger å si at det gjør jeg neste helg! Og, det viktigste av alt er at jeg tror på at jeg skal gjennomføre planen neste helg. Slike opplevelser gir en enorm mestringsfølelse.

Dette er trolig noe av grunnen til at jeg er «litt over gjennomsnittet» fornøyd for tiden. Jeg er så overrasket og glad for alle de vanlige tingene jeg nå kan gjennomføre og ha glede av. Jeg tør å tenke framover og inkluderer mange kjekke aktiviteter som jeg vil gjøre i de tankene. Nytt og deilig! Det er trolig litt av grunnen til at jeg tar ut noe av mitt «kreative potensiale». Jeg kjenner at jeg er meg, Anne. Synes i grunnen hun er ganske OK for tiden. Hun er romslig, og har en del livserfaring som hun tør å bruke, og «jeg får det stort sett slik som jeg vil». Ingen krangling!

Og, når det røyner på setter jeg meg ned og puster, mediterer og observerer. Løsninger og svar popper opp når tiden er inne. Man må bare lære seg å vente litt til dette skjer. Vente til alle inntrykk og tanker omkring et emne du er opptatt av har fått konsolidere seg og lande slik at du kjenner det i kroppen og derfor vet hva som er rett.

Travle tider nå. HURRA. Det er et privilegium. Jeg må bruke deler av min lærdom i forhold til å redusere stress. Prioritere, si at «dette kan vente til i morgen», eller til neste tirsdag. I det hele tatt. Jeg lever mer som «folk flest». Dagene går med mange oppturer, noen nedturer og noe midt på. Energien flyter og det oppleves som den er i balanse for tiden.