For en uke siden deltok jeg på seminar i nevrovitenskap ved Rikshospitalet. Jeg følte på kjemiens oppmuntrende kraft og dens livgivende reaksjoner. Jeg hørte om biomolekylenes fortreffelighet og betydningen av nervesignalenes form og frekvens. Avansert måleteknikk gir innblikk i små detaljer, og ny kunnskap blir tilgjengelig nettopp fordi teknologien tar oss til nye høyder og oppsiktsvekkende dybder. Nivåer av kunnskap som ikke var tilgjengelige for 40 år siden.

Vi ble minnet om Fridtjof Nansen, en av pionerene i moderne nevrovitenskap. Nansen søkte kunnskap og metoder utenfor Norge og Zoologisk museum i Bergen. Han var interessert i metodene som den italienske nevro-anatomen Camillo Golgi brukte. Golgi oppdaget ved et «heldig uhell» en fargemetode som ennå brukes for å preparere nervevev til mikroskopiske undersøkelser. Metoden gjorde det mulig å studere nervecellenes struktur og kontaktpunkt.

Nansen drog til Italia og lærte seg denne sølvnitratfargingsmetoden. Både Golgi og Nansen samarbeidet med den spanske forskeren Santiago Ramón y Cajal som i 1906 mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin teori om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk. Arbeidene til Nansen, Golgi og Cajal har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker.

Nansen var ferdig med sin karriere som nevro-anatom da Cajal fikk Nobelprisen. Han hadde da medvirket til dagens måte å forstå nervecellenes form og funksjon på og han hadde skrevet sin doktoravhandling «The structure and combination of the histological elements of the central nervous system». Nansen hadde sammen med Hjalmar Johansen og Otto Sverdrup gjennomført sin ekspedisjon mot Nordpolen og var engasjert i arbeidet som politiker og diplomat. I 1922 mottok han Nobels fredspris for sitt humanitære arbeid.  

Edvard Moser som sammen med sin eks kone May Britt Moser mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2014 foreleste for oss om vår evne til oppfatning av rom og tid. Dette er en kompleks modell å forstå. Gittercellenes fyringsmønster og aktivitet i enthorhial cortex havnet et stykke utenfor min fatteevne. Godt at ikke alle behøver å være nobelprisvinnere.

Faglig leder av seminaret derimot, professor Linda Bergersen, holdt et interessant og mer tilgjengelig foredrag om melkesyrens positive virkning på nydannelse av blodårer og nerveceller i muse-hjerne. Musklenes produksjon av melkesyre under hardt arbeid er ikke bare negativt, slik de fleste av oss kjenner når vi prøver å spurte etter bussen i oppoverbakke og stivner til. Melkesyre er et ufarlig kjemisk molekyl som produseres av oss selv, men som etter hvert kanskje kan gis i pilleform til mennesker som ikke er i stand til å bevege seg. Melkesyre kan passere blod-hjernebarrieren og kan virke forebyggende mot både angst, depresjon og andre globale hjernesykdommer.

Kjemisk er disse resultatene lovende og interessante, men metoden er foreløpig kun brukt på et lite område i rottens hjerne, og egner seg derfor ikke til innblikk i de positive opplevelsene av mestring når topper bestiges i glitrende vårsol. Melkesyren kan nok ikke erstatte selve turen og naturen. Opplevelsen av å gå og svette gjør sikkert underlige ting med våre eufori-molekyler og sinnsstemning.

Vi vet svært mye om virkningen- og viktigheten av elektriske og kjemiske prosesser i hjernen.  Hjernen er mikroskopisk og makroskopisk godt definert. Den består av rundt 100 milliarder nerveceller og like mange støtteceller (gliaceller, myelin, astrocytter og microgliaceller). Hjernen veier knapt 1,5 kilo. Nervecellene styrer basale og livsviktige kroppsfunksjoner. Nervecellene utløser våre bevegelser, og står for mer avanserte funksjoner, de såkalte «høyere funksjoner». Høyere funksjoner er det som skjer når vi tenker, er oppmerksomme på oss selv, er i stand til å huske, løser problemer, kommuniserer og tar avgjørelser.

Men hvordan er min subjektive bevisste verden forbundet med det elektrokjemiske miljøet inni min lille hjerneklump?  Kjemisk kommunikasjon fra molekyl til molekyl og økt hyppighet av aksjonspotensial vet vi er en forutsetning for at jeg skal kunne gjøre bevisste valg, oppleve min tur til Ulriken, høre euforiske jazz-riff, kjenne dyp smerte, oppleve stor glede, tynges av bunnløs sorg eller kjenne livsmestring.  

Vår bevissthet og oppfatningsevne er rett og slett for kompleks til å forstås av hjerneforskere.

Hvor foregår da disse bevissthets-prosessene? I ytterkantene- eller i hulrommene av mine millioner av innfløkte nevrale nettverk? Har de noen egenart? Kjemisk, fysisk, elektrisk? Er jeg en naturlig interaksjon mellom kjemiske molekyler og elektriske gradienter? Er min sjel og min bevissthet repeterbare elektrokjemiske prosesser i et foranderlig nettverk av nervetråder, eller må jeg se til filosofenes betraktninger om sansing for å forstå meg sjæl? 

Hvor befinner min identitet seg? Og, hvor er min sjel lokalisert? Disse spørsmålene var et hett tema i antikken og diskuteres av medisinere og filosofer den dag i dag.

Descartes var blant flere filosofer som hadde en religiøs antakelse om en sjel og psyke. Han delte verden i en mental og en fysisk del, noe han trolig var nødt til å gjøre for å kunne gjennomføre naturvitenskapelige studier uten innblanding fra kirkelige ledere. Denne misforståelsen, slik jeg opplever det, har ennå solid fotfeste i vår kultur og i samfunnets og legevitenskapens holdninger til kropp og sinn.

Medisinere er lite opptatt av å utforske vår bevissthet. Det er kanskje ikke så rart, siden det ennå eksisterer for mange uløste elektrokjemiske prosesser som ikke er kartlagt. Slike grunnleggende prosesser må identifiseres før rommene for bevisste opplevelser kan utforskes.

Min personlige oppfatning er at vi aldri kommer til å finne fram til dette mysteriet. Opplevelsens mysterium er for kompleks. Det er i grunnen veldig bra. For da kan jeg fortsette å leve i undring og stille hundrevis av spørsmål det ikke finnes eksakte eller riktige svar på. Jeg liker en verden med tusener av nyanser i grått.

Siden vi er forskjellige kan vi heldigvis melde oss inn i den vitenskapen eller den religionen som gir livet mest mening.  Jeg forstår kjemien og naturvitenskapen bedre enn logikken som presenteres av samfunnsvitere og filosofer. Filosofiens setninger og begrepsapparat er for innfløkt for min hjerne. Jeg melder meg derfor inn i naturvitenskapen.

Ingen vitenskapelige metoder har vist mekanismene bak våre opplevelser, men alle vitenskaper og religioner har «någet at tilby». Ingen har rett og mange tar feil.

Sigmund Freud drev ikke bare med psykoanalyse, han studerte også naturvitenskap og mente at «man sannsynligvis en dag vil kunne forklare ideer innen psykologi på basis av spesielle kjemiske substanser og prosesser». Han trodde altså på molekylene selv om hans terapiform var å undersøke de ubevisste prosessene bak traumer og uløste konflikter.

Da jeg tok biokjemi ved Universitetet i Bergen i 1977 lærte jeg om Watson og Crick, mest fordi de mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin for å ha oppdaget hvordan DNA-molekylene (arvestoffet) er bygget. Det oppsiktsvekkende er at Crick foreslo at all vår glede, all vår sorg og vår følelse av personlig identitet kan reduseres til aktivitet i spesifikke nerveceller. Ikke så rart at Crick hadde stor tro på biologiens kraft. Det finnes mange studier som bygger opp om hans hypotese. Dette gjelder de målbare elektriske signalene og de kjemiske reaksjonene som er en forutsetning for opplevelsen av glede, sorg og følelse av identitet. Hvor og hvordan disse signalene omformes til glede, sorg og identitet vet vi ikke noe om.

De lærde og de fagkyndige krangler derfor om årsaker til patologi og sykdom.

Min erfaring og realkompetanse tilsier at de fysiske og psykiske plagene henger godt i hop. Den ene kan være en konsekvens av den andre, eller visa versa - alt etter som. Det er ikke alltid lett å identifisere om det er høna egget som kommer først. Jeg har skrevet litt om dette i mitt innlegg som heter Hjeeelp - fri meg fra alt stress http://www.annemednyhobby.com/437150556   

Hjernen med sine udefinerte «hulrom» er som oftest dypt involvert, i både våre fysiske og psykiske plager.

Det at vi har hatt behov for å skille mellom kroppslige lidelser og sykdommer i sinnet, er etter min oppfatning forårsaket av skolemedisinens trang til å måle, dvs. finne en kjemisk substans, eller biomarkør, som kan (be)vise årsaken til «feilen». Dette er ikke noe dumt påfunn, langt ifra. Medisinen kan vise til logisk sammenheng mellom årsak, virkning og behandling når det gjelder en rekke kroppslige sykdommer. Noen av disse sykdommene har til og med høy status.

Forskning viser at sykdommer som hjernesvulst, hjerteinfarkt, hjerneslag og blodkreft har høy prestisje blant helsepersonell, mens psykiske lidelser, ME og fibromyalgi rangeres lavt.

Sykdommer som foregår i hjernen, eller «langt oppe» og som kan behandles forholdsvis raskt og effektivt, har høy status.

Sykdommer som rammer organer lenger nede har lavere status, for eksempel impotens og utlagt tarm. Aller lavest kommer sykdommene som ikke knyttes til et bestemt organ. Her havner de psykiske lidelsene. Selv om opphavet til disse lidelsene er i hjernen havner de bakerst i statusrekken. Siden legene ikke forstår bevissthetens natur er disse sykdommene vanskelige å behandle. Og, mange leger burde ikke ha løyve til å «behandle» pasienter med slike plager. Les «på asylet» av Amalie Skram.

Det finnes ikke lykkepiller som gjør at din bevissthet blir glad og full av energi.

Moderne lykkepiller øker mengden med signalstoff i kontaktpunktene mellom nervecellene. Både serotonin, dopamin og noradrenalin m.fl. kan ha gunstig innvirkning på stemningen og humøret. Men, ingen vet den egentlige virkningen eller bivirkningen. Hvorfor noen pasienter opplever livet bedre med slike piller enn uten, vet vi ingen ting om. Bivirkningene er mange og kan være uheldige. Mange mennesker har heller ingen nytte av slike piller fordi de selv mangler enzymer som har som oppgave å aktivisere medisinen.    

Vi vet med stor sikkerhet hvor i hjernen ulike følelser er lokalisert. Vi vet mye om ulike områder som er involvert i stress-reaksjoner og vi vet mye om nettverkene som gir oss kvalitative opplevelser av lukt, hørsel, frykt og sinne. Vi vet om områder for abstrakt tenkning og oppstart av motoriske funksjoner, men vi vet ingenting om hvor i hjernen følelsen av glede, sinne, lukt og smak blir til min bevisste opplevelse.

Hjernen er for kompleks til å kunne forstås fullt og helt. Det finnes tusenvis av biomarkører som vi ikke har klart å identifisere. Hverken teknologien eller menneskets fatteevne er avansert nok til å forstå opplevelsens kjemi og energi.

Trøtthet og utmattelse kan for eksempel være et symptom på alvorlig sykdom, eller kan inntre som bivirkning av røff medisinsk behandling. Jeg for min del tror at trøtthet, utmattelse og en rekke andre sekkebetegnelser som legevitenskapen bruker for tilstander de ikke vet noe om, rett og slett kan karakteriseres som bivirkninger av et levd liv.

Lever du et tøft og krevende liv med store utfordringer både fysisk, mentalt og følelsesmessig, da påvirkes kroppens balanse. En rekke kroppslige funksjoner nedprioriteres ved langvarig stress og traumatiske opplevelser. Resultatet blir nedsatt immunforsvar, dårlig hukommelse, lite energi, lite kraft, lite sexlyst, lite motivasjon, mye smerte, mye usikkerhet, mye skam, mye redsel, mye frykt. Mye.

Ja, rett og slett for mye.

Erfaringen jeg har med mitt levde liv gir meg noe realkompetanse, på samme måte som du har din kompetanse fra ditt levde liv. Litt stress og traumer har det vel blitt for de fleste av oss. Følelse av å ikke bli sett og dårlig selvbilde er det vanlig å slite med.

For min del har det i tillegg blitt en krevende skilsmisse, krevende adskillelse fra barn, krevende oppvekst med usikker identitet og feil legning. Krevende operasjoner med knuste proteser og lammelser. Krevende innleggelse på psykiatrisk. Krevende blodsykdoms-diagnoser med mye medisinering og inntak av cellegift resten av livet. Mye drit og lort og mye seier og mestring.

Hvorfor er det så viktig å søke etter og tviholde på enkle, fysiologiske forklaringsmodeller? Svaret er trolig at folk flest opplever det stigmatiserende å bli rammet av lavstatussykdommer. Det rammer våre følelser og vi blir meget bevisst den svakhet vi begår når psyken spiller oss mange puss og introduserer virkelighetsfjerne bilder av oss selv og den verden vi lever i. De psykiske smertene blir enda større når legene og de nærmeste ikke forstår at de oppleves som mye verre enn å få saget over lårbeinet.

Tenk positivt sier de som har en forenklet forklaring på samspillet mellom psyke og kropp. Vi som får høre slikt får fort en oppfatning av at (p)sykdomen er «min egen feil». Manglende tilfriskning skyldes i stor grad alle negative tanker som hele tiden kommer og går i topplokket.

Jeg har opplevd å ikke bli tatt på alvor når hoften har vært «umulig å trå på». Vikarlegen mente at smerteterskelen var lav og at stress og psykiske faktorer var av betydning. Min glede var derfor stor da jeg noen uker senere fikk påvist null brusk i høyre hofteledd. Jeg ble umiddelbart satt i operasjonskø.

Men, hva skal til for å være «ordentlig syk»?

Stress øker kortisol-nivået og adrenalin-nivået i blodet. På sikt kan dette trigge en latent sukkersyke, redusere immunforsvaret og føre til utmattelse og depresjon. Stress, angst og depresjon svekker immunsystemet slik at motstanden overfor mange sykdommer blir dårligere. Det gir også økt risiko for hjerte- og karsykdom. Listen er nærmest utømmelig.

Jeg har etter hvert klart å erverve meg en rekke diagnoser. Den beste diagnosen mottok jeg i vår. Det var en slags kronisk blodkreftsykdom som kan gi mye trøtthet. Behandlingen er jevnlig oppfølging og inntak av cellegift i tablettform resten av livet.

Denne diagnosen ble mine redning. Trøtt og utmattet har jeg vært i mange år, men nå fikk jeg en ordentlig sykdom med en troverdig forklaring på mitt lave energinivå. Jeg har stor tro på at hele livet henger sammen og at kropp og psyke kommuniserer 24/7 og spiller på lag.

Jeg har min sekkepost med symptomer fordi jeg har turt å levd mitt liv. Greie nok gener, mange gode opplevelser og en del utfordringer, slik de fleste av oss er utstyrt. Ikke verre, ikke bedre. Men, uansett jysla bra å få en grunn til utmattelse og manglende energi.

Nå kan jeg gå på arbeidsavklaringspenger og slippe å jobbe med krefter jeg ikke har. NAV ble glad og jublet, og det gjorde jeg også.

Livet er godt og livet er bra. Vi får våre diagnoser når vi trenger dem. De er gull verd. Jeg takker og bukker.

Energimetabolismen står sentralt i utviklingen av ME og betennelse i nervesystemet har vært brukt som forklaringsmodell for fibromyalgi. Spiller det noen rolle? Pasienten opplever tilstanden som utmattende og uholdbar og ønsker å bli frisk. Hva kan gjøres?

Som før blir vi aldri, og takk for det kan jeg si. Jeg liker meg ganske godt nå. Sitter mye, har god sofa, klarer å gå til Ulriken fordi jeg har kraftige bevegelses-gener og steil vilje. Har gode venner, gode bøker og leser for tiden Lærerinnens sang. Øynene virker, det meste virker. Hjernen fungerer.

God natt og sov godt🙂