Myter i sport og næringsliv

«Det er en uforståelig ting for meg at jeg må stå opp om morgenen og vite at jeg skal betale 10.000 kroner denne dagen i formuesskatt». Dette tenker Bjørn Dæhlie når han våkner om morgenen. Da vet vi som har lest «vår nevrofysiologi» og som er vant til å trene på ulike «ting» at det vi trener på blir vi flinke til.

Resultat - Bjørn Dæhlie er misfornøyd med sitt strevsomme liv etter at han sluttet som langrennsstjerne og ble forretningsmann. Bjørn er eier av blant annet egen klesproduksjon i Kina der barna som syr for ham også har frustrerende tanker om hva dagen i dag vil bringe av mat og andre «goder». 

I ligningen for 2015 står Dæhlie oppført med 345 millioner kroner i formue, 0 i inntekt, og rundt tre millioner i skatt. 

Et spørsmålet kan være -  hvor mye skatt betaler jeg når inntekten min er null (0)?

Skilegenden sier han har «følt det har vært litt tungt» å gå fra skisporet der suksess ble belønnet med statuer og medaljer, og over til næringslivet der gode resultater og initiativ straffes.

Et annet spørsmål kan være «Hva er å bli straffet»?

 «Hvor i verden er det lettest å bli rik» pr. innbygger. Dette er tittelen på et Ted Talk-foredrag Harald Eia nylig holdt på Nationaltheatret i Oslo. Du kan kikke på foredraget dersom du ikke har gjort det allerede.

Næringslivet har i mange tiår arbeidet hardt for å opprettholde myten om at «I Norge er det helt OK å bli idrettsstjerne, men å bli næringslivsleder er en vanskeligere øvelse». Dette er en sannhet med store modifikasjoner, etter min mening.

Det er ikke vanskelig å bli hverken idrettsstjerne eller næringslivsleder i Norge. Alt ligger til rette for slike aktiviteter i vårt samfunn, for de fleste. Spesielt dersom du har talent for enten idrett, forretning eller vitenskap. Det er aldri vanskelig å vinne i noe vi er flink til!

Samfunnet har uheldigvis en annen oppfatning og synes at slike vinnende aktiviteter er både helte-modige og underholdende. Slike holdninger er slitsomt for oss som har helt andre utfordringer i livet enn å vinne medaljer, ta doktorgrad, bli professor eller bli en næringslivsleder.

For det første, langrenn er en idrett få mennesker i verden har mulighet til å bedrive. Det er ikke mange land i verden der innbyggerne har anledning til å bedrive en sport som krever vinter, snø, preparerte løyper og mange par ski og mye smøring.

Skisport kan gi stor glede for noen. Skisport er ofte et luksustiltak for privilegerte, for mennesker som lett står opp om morgenen i et optimalt klima med gode velferdsordninger som tilbyr et godt støtteapparat og inkluderer en statskanal som digger aktiviteten.

Det er ganske OK å vokse opp i et land der noen får anledning til å gjøre det de liker aller best med offentlig støtte til treningssamlinger, smøreteam, fysisk trener, mental trener, psykolog, fysioterapeut, ernæringsfysiolog, coach osv.

Det krever selvfølgelig stor innsats for utøveren å vinne, men dog – hvem får anledning til å gjøre det kjekkeste de vet i livet, med applaus, offentlig støtte, sponsorstøtte og god lønn. Er det dette vi higer etter? Er dette våre helter?

Når det gjelder næringslivsledere har vi det også fordelaktig. «Heltene» vi snakker om er velfugerende mennesker. De står opp om morgenen og kommer stort sett fra «møblerte hjem». Oppdradd til å sette seg mål og ikke minst, det sosialdemokratiske samfunnet gir dem mulighet til å gjennomføre sine ambisjoner.

Det er ikke vanskelig å vinne i hverken idrett eller i næringsliv når du en født i et samfunn som støtter deg og dine ambisjoner. Når vi har talent innen samfunnets normer og verdier kommer vi langt.  Det er rett og slett ikke krevende.

Det som kan være krevende er å finne leveveier og å få mulighet til å betale skatt når våre interesser og talenter ligger utenfor samfunnets verdisystem, et sted der pensum ikke  er definert.

At næringslivsleder ikke får premie er ikke riktig. Næringslivsledere blir slik jeg erfarer bedre mottatt av media, i klesbutikker, på restauranter, i rettssaler, på reiser, ja hvor som helst der penger og ytre kontekst vektlegges.

Bjørn Dæhli uttaler at det er hardt å bli næringslivsleder. Det kan skyldes at han har mer glede av langrenn og høyt oksygenopptak. Dæhli har trolig mer talent i langrenn enn talent til å glede seg over at barn i Kina produserer klær og rådgivere investerer i eiendommer.

Det er ikke mange beboere på vår jordklode som får anledning til å gjøre det de har mest lyst til og som samtidig mottar annerkjennelse og respekt.

Jeg fokuserer på alle som tør å være seg selv og som gjør sitt beste. De fleste strever med sitt hver dag selv om de ikke verdsettes med olympiske gullmedaljer eller 350 millioner i årslønn og 3 millioner i skatt.

Jeg heier på alle som orker å stå opp om morgenen og som ikke forventer medalje eller økt formueskatt for innsatsen.