«I all beskjedenhet» - Hon var en hedersmann!

«Bergen – i all beskjedenhet» har mottatt mye ros og flotte kritikker. Filmen er produsert i nyere tid, og hadde premiere på kino i desember 2020. Den kan sees på NRK TV i januar 2022.

«I all beskjedenhet» er en film om han. Bergenseren. Det finns ikkje hokjønn i Bergen og det bekrefter filmen hundre prosent. Her kan gutta boys glede seg. Tjuaguttene, brannspillerne, buekorps-guttene, sjauerne, sveiserne, hestekuskene, verftsarbeiderne, fiskerne, brannmennene, snekkerne, politimennene, håndverkerne, malerne, trikkeførerne, soldatene, guttene i gaten og de yrkesaktive bergenserne som gjenreiste byen etter krigen (alle menn).

«Det som er veldig forsonende med en bergenser, synes jeg, er at han kan sitte i et hjørne, alene og være en stille bergenser. Det er den bergenseren jeg liker best, faktisk». Filmen tyter over av menn og hannkjønn, på gater og torg. Ikke ulikt historiebøkene om Norge og verden, som var pensum da jeg gikk på skolen. Altså, intet nytt å melde.

Det var en sann lidelse å bli fôret med all denne mannsdominerte propagandaen, fra første til niende klasse, - og videre på gymnaset. Læren om meningsløse feider og årstall for start og slutt på krig og fred. Vi sang «Herregud, Ditt Dyre Navn og Ære» og pugget Martin Luthers læresetninger. Jeg leste om flerfoldige herskere, riddere, konger og keisere. Viktige hærførere og seierherrer, statsmenn og vitenskapsmenn. De måtte ikke glemmes. Jeg prøvde å forstå hva mannsmot var, og betydningen av å være førstemann. Hedersmenn, ankermenn, prester og adelsmenn måtte æres. Ikke rart at slike ensidige historier er drittkjedelig for jenter som ville finne ut av hva livet egentlig kunne by på.

Noen viktige årstall og begivenheter nevnes og vises, 1916, 1940 og 1955. Gatene myldrer av menn. Menn på statuer, menn med flosshatt, med dress og hatt, menn i arbeidsklær, menn som sjauer, menn som sorterer, menn som fisker, menn som marsjerer, menn i flott prosesjon gjennom byen, gutter og menn i uniform, i buekorps. De marsjerer, defilerer, sprader, ekserserer og trommer i veg. Minutt for minutt, minutt for minutt. Statuen av Amalie Skram er fraværende, Kim Friele nevnes ikke, heller ikke søstrene Hagelin. Det er slik det må være.

Glimt fra 17. mai vises, der menn med flosshatt utgjør syttende-mai-komiteen. Filmen er ikke om selebriteter. Den handler om bergenseren, den vanlige bergenseren, gutten, tjommien tjuagutten og buekorpsgutten. I bybildet sees politimannen, hestekjøreren, styrmannen, fiskeren, sveiseren, sjaueren og soldaten. Det er en film om historien slik den alltid har vært framstilt, av og for ham.

Vi får budskapet servert, svart på hvitt. «Folk som irriterer seg over buekorps, har ikke gått i buekorps sjøl. Puktum». Ingen jenter eller hunnkjønn marsjerer i gatene.

«Bergenseren deltar i uendelige overdrevne gatefester og jubileer av alle slag. Men, ideen om oss selv, den er grandios. Det er den vi spiller ut med våre flosshatter, lange slufser, buekorps og kanonsalutter». Dersom noen er i tvil.  – Dette gjelder menn. Rekrutter og gutter som formes etter byens norm og moral. «Det er derfor gutta er pompøse». «Det er derfor gutta er brautne». Jeg er ikke i tvil. Jeg møter dem stadig vekk, i forskjellige utgaver, med en merkunderlig tro på egen fortreffelighet.

Vet alt, kan alt, og har et enormt sjølbilde. Ikke rart i det hele tatt. Å vokse opp under slike betingelser, som i filmen, er gull verd for gutta boys.

Se for deg en fortelling der hundredevis av damer flotter seg i ekstravagante kostymer, med lange slufser og flosshatter, mens de marsjerer nedover gatene. De kommer i fyrrige opptog fra ulike kanter av by'n og samles i større prosesjoner i sentrum. De bærer flagg, de slår på trommer, presenterer hva de tror på, og de marsjerer freidig videre, i takt. Time etter time, annen trafikk må stanse. Byens menn står ydmyke og stolte på sidelinjen og hyller byens flotte kvinner som de har alt å takke for. Uten dem hadde de ikke vokst opp. De hadde ikke hatt tilgang til sin egen identitet og de hadde ikke visst hva meningen med livet skulle være.

Skal ikke filosofere særlig mer over slike historiefortellinger, men det er liten tvil. Dersom dette hadde vært tilfellet, da hadde ikke Bergens ordlister, lover og regler, holdninger og forordninger vært av en slik karakter som vi har i dag. Joda, jeg hører hva du sier. Vi har kommet lengre. Men, det er langt igjen. Det tar mange hundre år å endre ryggmargsrefleksene.

Filmen bygger på et historisk arkiv, redigert på en utmerket måte, med et variert lydspor som kler bergenseren. Vi hører blant annet bandet Saft, Edvard Grieg, Lars Vaular, John Olav Nilsen og Gjengen, Ivar Medås, flerfoldige «Brann-sanger og Nystemten. Få kvinner slipper til med egne meritter.

Men, etter 53 minutters høres et lydspor med en kvinne, «Blåse på» av Christine Sandtorv. Sangen varer i hele 45 sekunder og vi fortsetter med det maskuline, det selvgode, sjarmerende frekke, det kranglete og det brautne.

Kvinner er inkludert i filmen, og representeres et sted mellom 3 til 7% av den kvalitative tiden det tar å få med filmens budskap. En herlig film, med mye ironi og gode minner, sier anmelderne.

Kjønnsbalansen er absolutt til stede, politisk og korrekt. «Mannen min traff jeg på Torgalmenningen. Det var på grunn av at han hadde så fin bil. Der stod jo alle parkert for de skulle jo kjangse på jentene. Og, der gikk vi fram og tilbake. Jeg peilet jo ut den bilen».

Vi ser et par pene fruer som spaserer på fortauet, en kvinne som har vært «heldig». Hun blir gift og bærer fra nå av mannens navn. Vi ser noen mødre som leier på barn, gravide kvinner med flere barn og noen jenter som leker. Ordet kvinne er stort sett fraværende i filmen. Men, mor nevnes, og takk for det. Helge Jordal forteller blant annet om sin mor.

Ved skipsverftene på Marineholmen bygges det skip av hardt arbeidende menn. Sveisehallen på Bergen Mekaniske Verksted, BMV, var et sted der menn fikk jobbe. Under stabelavløpingen «stod hon pelskledde damen høyt der oppe og døpte tjue-tonneren i champagne» før den ble sjøsatt i Damsgårdsunnet.   

Striler drar til byen for å gå på «apoteket». Innslaget er ledsaget av muntre tekster med skarp brodd og fengende melodier fra Salhuskvintetten. De ulike sangene i filmen passer godt inn i historiene som fortelles. Om meg og kameratene. Om meg og tjommiene.

Hilde Sandvik og Marit Warnicke er blant kvinnene som får slippe til for å kommentere byens bragder. Blant byens særegenheter nevnes havnæringene, skipsfarten, fisket, eksporten, utsynet mot verden, vidsynet, storheten, tørrfisken og alt det mennene har bidradd med.

Slettebakken og Melkeplassen omvandles fra bondeland til nye bydeler, og det er selvfølgelig kjekt å se hvordan det så ut før i tiden med skipsbygging på Marineholen og glimt fra Ulriken utfor. Ungene måtte være ute når leksene var gjort.

Det er en koselig film, spesielt for menn og alle som digger hannkjønn. Han som den belærende, som vet svaret. Han som elsker å forklare unge damer hvordan verden fungerer.

Det er slik verden skulle ha vært.

Men, det hadde vært litt interessant å få en oppdatert versjon av virkeligheten i en nyere historiefortelling om Bergen. Det hadde ikke skadet om vi ble påminnet om at viktige kvinner fantes, også i «gamledager».

Bergen er ikke mye forandret.

Høres det ikke flott ut når de sier «Hun var en hedersmann»?