«Serotonin er den siste boken av den franske forfatteren Michel Houellebecq, mens «Nei og atter nei» er en norsk bok av Nina Lykke. Begge bøkene er lest etter at jeg forlot Bergen nest siste dag i mars. De treffer en tidsånd som jeg kjenner meg igjen i, og de er absolutt lesverdige. Den norske boken er som nevnt skrevet av en forfatter ved navn Lykke, mens den andre boken handler om en depressiv desillusjonert mann som «går på «lykkepiller» for å overleve. Men, ingen av bøkene gir seg i kast med noen som helst oppskrift på et «lykkelige» liv. Begge forfatterne serverer en skarp og nådeløs kritikk (eller observasjon) av gjenkjennelige livsmønstre i vår tid. Mer realistisk enn misantropisk etter min mening.

Serotonin som «begrep» interesserer meg fordi jeg er fasinert over hvordan livsviktige biologiske molekyler «snakker sammen» og formidler livsviktige oppgaver til mine neurale nettverk og sørger for at jeg selv, min sjel og min helse er i god nok balanse 24 timer i døgnet. Jeg interesserer meg spesielt for dette signalmolekylet fordi jeg har erfaring med hvordan serotonin-nivåene i hjernen kan manipuleres gjennom bruk av legemidler. Slike legemidler er kjent som Selektive serotonin-reopptakshemmere (SSRI-preparater), «moderne» antidepressiva, eller lykkepiller, og de som opplever god effekt av slike medisiner må for blant annet ha intakte gener for produksjon av enzymer i klassen CYP2D6. Dette er kunnskap som noen fastleger ikke alltid har vært godt nok opplyst om.  

Ordet gir meg assosiasjoner til en prestasjons-basert «lykke» som samfunnet på en synlig og samtidig usynlig måte hiver over oss, og som jeg, og mange med meg, sliter med å forstå kan være forenelig med et godt liv og god helse på en sårbar klode som er utsatt for menneskers klokskap og manipulering.

Serotonin er en kjemisk forbindelse vI alle har i kroppen. Molekylet er, og har vært, av stor medisinsk interesse siden legemiddelindustrien for ca. 30 år siden begynte å markedsføre lykkepiller. Lykkepillene virker mindre skadelig, gir færre alvorlige bivirkninger og er mindre vanedannende enn gammeldagse benzodiaspiner (for eks. Valium, Sobril).

Serotonin sørger for at livsviktige meldinger overføres fra en nervecelle til en annen slik at meldingen formidles videre i «systemet». Det er mange molekyler som snakker sammen i en slik prosess. Kommunikasjonen foregår i det området der to nerveceller snakker sammen og har kontakt. Meldingen sendes til neurale nettverk, eller «kontorer», der livsviktige oppgaver igangsettes. Eksempler på viktige meldinger som iverksettes er; regulering av kroppstemperatur, humør, søvn, smertefølelse, oppkast, seksualitet og appetitt.

Lave mengder av serotonin, noe som kan oppstå dersom «meldefunksjonen» blir satt på «lavgir», fører i noen tilfeller til klinisk depresjon, migrene, tinnitus, fibromyalgi, bipolar lidelse, tvangslidelser, angstlidelser og posttraumatiske stresslidelser. Serotonin er derfor et molekyl det er viktig å ha i riktige mengder av på rett sted i rett tid, når det gjelder. 

Moderne antidepressiva gjør oss ikke lykkelige, men hjelper en suicidal person til å orke å leve en halv dag lengre og kanskje enda en halv dag lengre, i kombinasjon med kognitiv terapi. Pillen virker mot depresjon og angst ved på kunstig vis å heve nivåene av serotonin i noen av hjernens synapser. I mange tilfeller bedrer dette en depressiv tilstand, mens i andre tilfeller gir medikamentene så store negative bivirkninger at inntak av SSRI frarådes.

På første side i «Serotonin» beskriver hovedpersonen, Florent-Claude, hvordan han er blitt avhengig av Captorix, en «moderne lykkepille». Vi får en innføring i hvordan legemiddelet virker gunstig på hans evne til likegyldighet, men også hvordan det virker særdeles ugunstig på andre funksjoner (han taper sin sexlyst og stemningsleiet flater ut).

I både «Serotonin» og «Nei og atter nei» skildrer forfatterne intelligent, skarpt og satirisk hvilke vansker individet møter i sin streben etter selvrealisering og «lykke». Dette skjer i et samfunn der store krefter er i sving for å nå frem med «riktig» syn på moral, kapital, globalisering, grønt skifte, kjønn, religion, vitenskap, økonomi, økologi og likestilling. Kreftene er store og kampene utspiller seg langs hele den politiske verdiaksen. Det er en slik tidsånd jeg leser om i bøkene.

Forfatterne beskriver individets kamp og smertefulle vandring i en selvrealiserende livsprosess koblet tett opp til politiske strømninger i tiden. Solidaritet, hensyntagen og likeverd fokuseres det noe mindre på, utenom hva som er tilfellet med en av hovedkarakterene i «Nei og atter nei». Ingrid som har vært «godt gift» med Jan i 20 år tar så mye hensyn til hva hun tror Jan, sønnene, naboene, kollegaene og alle andre forventer av henne at hun mister både seg selv og sine «trygge» påler. Dette er ingen bombe, siden hun måtte lage seg en overkommelig mestringsstrategi i livet, med klare planer og gode skjema for alle gjøremål. Hun hadde tross alt opplevd en traumatisk barndom der moren tok livet sitt og faren drakk seg i hjel før hun var fylt 7 år.

Likevel, det er store forskjeller mellom bøkene. Selv om «Nei og atter nei» skildrer tragiske og dysfunksjonelle forhold mellom mennesker og innad i familier, griper ikke boken meg like sterkt som «Serotonin». I «Serotonin» vet jeg ikke hva som kommer til å hende, boken må leses videre, mens i «Nei og atter nei» er plottet forholdsvis forutsigbart. Likevel digger jeg Nina Lykke sin skarpe analyse av kvinner og menns strev for å finne seg til rette i et kaotisk og utflytende samfunn der det virker som om alt er mulig og lovlig, men som likevel setter strenge «usynlige» krav til vellykkethet. Hun skildrer de strevsomme livene til hovedpersonene, Ingrid, Jan og Hanne, på en befriende og sarkastisk måte. Dette er en satire over «ståa» i Norge i dag - med haugevis av mislykkede parforhold, foreldre som skilles og familier som går i oppløsning. Herlig lesning. Ikke fordi jeg er ondskapsfull, mer fordi jeg er realist og fordi hun overdriver så pass mye at jeg humrer og ler.

Grunnen til at jeg ikke får vondt i magen og lever meg helt inn i de personlige skjebnene er trolig fordi Nina skildrer sine karakterer i tredje person. Jeg opplever at jeg som leser får et mye mer distansert forhold til slike tredje-persons personer enn hva som er tilfellet dersom tragedier skildres på en gripende måte gjennom en jeg-person.

Bøker som skrives i jeg-form snakker mer borende og direkte inn i min kropp og følelser. I Michel Houellebecqs bok introduseres jeg for en depressiv «jeg-person», en agronom i 40 årene. Florent-Claude er hans navn, og jeg blir både kvalm, urolig, spent og kjenner på håpløshet og smerte samtidig som jeg ler av «jeg-ets» refleksjoner omkring rigide overnasjonale ordninger, eller hans syn på en kvinne og en mann som kanskje skal tørre å forplikte seg til hverandre.

Boken er ikke behagelig, men den engasjerer meg på et indre plan, og selv om jeg leser den norske oversettelsen virker det som oversetterne har fått med forfatterens underliggende nerve i språket som pirrer meg, gjør meg nysgjerrig og utålmodig, og fører til at jeg leser videre, selv om det handler om «jeg-personens» destruktive tanker. Han surrer rundt sin egen navle som er godt beskyttet og isolert av bomull og kapital og dannelse fra den øvre middelklasse. Han er manisk opptatt av sex, og han kvinnesyn er i bunn og grunn ikke særlig forlokkende. Likevel leser jeg boken og tenker at «ja-vel - sånn er det visst mange menn som har det». Trist, men en realitet.

At mange kvinner er som hans unge japanske samboer, det er nedslående, men det er sikkert også riktig. Et hjernedødt «hønsehue» som driver fasadepussing og bruker timevis på badet for systematisk å gå gjennom en «vitenskapelig» behandling for å kunne møte verden utenfor, helt maskert og totalt avskåret fra «vanlig» menneskelig kontakt fordi smarttelefonen står for den jobben. Denne kvinnen er kun opptatt av «jeg vet ikke hva», men status og bolig i riktig strøk, med sikker inntekt fra en forsørgende mann og et merkelig begjær etter sex i ville former med alle andre enn sin samboer.

Det er ikke lett å forstå hverken Florent-Claude sin maniske opptatthet av den dingsen har mellom beina, eller noen av kvinnenes ekstreme lengsel etter denne gjenstanden. Likevel, fenomenet er godt beskrevet og skal trolig si noe om en tidsånd som rett og slett ikke er ny.

Jeg for min del har det vel noe annerledes, og har selvfølgelig mine manier og nevroser på mange forskjellig plan, og slikt sett er der en viss likhet. Men, jeg har aldri forstått kvinners sultne blikk på en pikk.

Det første jeg ville klart meg helt foruten på en øde øy – det er en slik dings. Den har dessverre aldri fascinert meg på noen måte. Det går dessuten fint an å være kvinne og ha det slik. Jeg er ikke rigid og inntørka av den grunn. Fysiologien serverer heldig vis et hav av andre muligheter til å kjenne på den spesielle livslysten. Skal ikke komme videre inn på det her, men innslaget er en påminnelse til visse menn. Noen kvinner er rett og slett ikke interessert i det hele tatt i den dingsen de har hengende mellom beina.

Houellebecq er anklaget for å være rasist, islamofob, homofob og mange tolker bøkene hans til å være menneskefiendtlige. Og, etter å ha lest boken vil jeg tilføye at han har et lite sjarmerende kvinnesyn, inkludert en destruktiv, depressiv oppfattelse av seg selv. Det høres mørkt og ubehagelig ut. Men, «Serotonin» er ikke bare en dyster roman, den er også morsom.

Floret-Claude lever i et Frankrike som er ødelagt av globalisering og EUs liberale fellesskapspolitikk.

Som ung og uforferdet hadde han en slags tro på at det var mulig å drive et både etisk og bærekraftig landbruk i Frankrike. EUs negative innvirkning på landbruket skildres med stor biologisk kunnskap gjennom hovedpersonen som jobber i Landbruksdepartementet. Florent-Claudes eneste venn fra studietiden har overtatt farsgården for å drive melkeproduksjon i Normandie. Den adelige vennen som har mulighet til å selge unna fra sin adelige families store landeiendommer, klarer heller ikke å skape et anstendig levebrød av å holde kyr. Melkeprisen senkes, EU åpner for import. Hva skal bøndene gjøre?

Bøndene sliter med å få endene til å møtes, og bygdefolket er modne for oppgjør. Houellebecq beskriver raseriet som i det siste halve året har fått folk på landsbygda til å ikle seg gule vester og protestere mot det de mener er myndighetenes arrogante distriktspolitikk. I denne romanen går det fryktelig galt. Men, når jeg leser boken forstår jeg raseriet.

Jeg er hverken homofob, islamofob eller rasist, men liker Houellebecqs skildring av et fortvilet menneske i et skakkjørt samfunnet slik det på mange måter overstyrer oss gjennom systemtenkning der alt skal rapporteres og avvik skal meldes, med mål om økt inntjening. Det er kanskje et uttrykk for ny-liberalismen i sin egentlige form?

Jeg tror ikke et slikt rigid system er det beste for å ivareta biologien, økonomien, økologien og det fine samspillet mellom vekst og utvikling. 

Boken er på bestselgerlisten og leses av flere menn enn kvinner, på samme måte som den Canadiske psykologen Jordan Peterson i hovedsak tiljubles av menn. Du får lese for å finne ut hva boken gjør med deg.

I «Nei og atter nei» blir jeg ikke dradd med i fortellingen på like ubehagelige måte som i Houllebecks roman. Ingrid og Jan er ca. 50 år og mestrer livene på hver sine måter, ganske fjernt fra hverandre. Ingrid er glad når hun kan krysse av for ukens samleie i sin kalender. Fint, - så var det gjort. Alt skal planlegges og gjøres etter planen. Hun lever et mekanisk instrumentelt liv der dagene går sin gang og er for det meste like. Alt er likevel ordentlig, pent og tilrettelagt i beste mening for alle hun server.

De to sønnene er blitt ca. 20 år og bor fortsatt hjemme. De er oppdradd av curling-foreldre, og er derved overbeskyttet, «giddelause», er vant til å bli servet med mat og kapital og kan knapt stelle seg selv. Moren er drittlei, det er Jan (faren) også, men alle er livredde for ikke å bli likt, så da så.

Hanne er 35 år, og strever med å oppføre seg etter «normen». Alle venninnene har fått barn, men hun synes det ser tragisk og strevsomt ut. Alle de gode vennene er forsvunnet med sine kjære inn i en slags hangar der de spiller ut sine familieliv som ingen andre har tilgang til. Nei, det ser ikke fristende ut for Hanne.

Hun er intelligent, pen og har draget på gutta, så det er ikke vanskelig å få seg et ligg, dersom det er det hun vil ha. Men, noe mangler etter hvert.

Hun legger an på Jan etter at han har blitt avdelingsdirektør. Jan blir «nyfrelst» og vekkes til et eventyrlig sexliv som han ikke trodde fantes. Det blir mye tull og vas, men til slutt flytter Hanne og Jan sammen i Jans hus. Hanne er blitt gravid, sur og gretten, og sønnene i huset hater både henne og faren. Faren må kjøpe seg anerkjennelse hos dem, mens Ingrid ser ut til å ha funnet en slags annen mening med livet der hun farter sykemeldt rundt i Europa i familiens bil.

Mye underholdning her. Boken er en god satire over dagens velmenende samfunn. Og sånn går livet og plutselig er boken slutt, uten at jeg blir sittende igjen med en følelse av at det var en berikende slutt.   

På mange måter er det vel med boken som med livet. Boken blir til mens jeg leser og livet blir til mens jeg går. Ja, det betyr at jeg i morgen skal være klar for en ny dags tur langs strendene.