Sortering - og å vokse opp på 60-tallet

Ulikhetssamfunnet eksisterer i beste velgående. Det hersker det liten tvil om. Et samfunn med plass til alle finnes dessverre ikke. Likeverd er en flott tanke. Men, hvem som teller rangeres etter klare kriterier. Formue, makt, kjønn, arbeidsevne, offentlige utmerkelser, godkjente hedersbevis, religion, livssyn, farge på kroppen, seksuell legning, etnisitet, sivilstatus, helse og funksjonsnivå.

Den nyfødte vet ingenting om sin rang eller sin verdi. Vi ankommer verden med åpent sinn - og formes deretter i et miljø fullastet med menneskeskapte fordommer. Uansett, det er alltid et vinnerlodd å bli født av respektable foreldre. Når et menneskes verdi måles er størrelsen på lommeboken alltid av betydning. Å vokse opp blant anerkjente borgere med riktig holdning og moralsk kompass kan være en god start på livet. Dersom foreldrene i tillegg behersker kunsten å møblere slik at «skjelettene holdes godt skjult i skapet» får barnet med seg viktig kunnskap og forstår at fasadepussing er viktigere enn realiteten. Kvalitet er et relativt begrep. Svakhetstrekk holdes skjult. Taushet er gull.

Helter søker ikke støtte gjennom NAV og plages ikke av psykisk sykdom. Respektable folk arbeider. De skaper nye arbeidsplasser og kjemper på riktig side.

Jo lengre nede på rangstigen du havner og jo flere ugunstige kvalifikasjoner du besitter jo kraftigere merkes nedgraderingen. Det skal ikke være alle forunt å bli trodd og respektert. En negativ bemerkning setter seg fast i sjelen, mens tjue rosende kommentarer fordamper raskt og effektivt. Selvfølelsen er en sart venn.

De som er verdifulle per definisjon skal respekteres. Rangordningen har eksistert i mange hundre år og er konstruert for å ivareta blendahvitt mannsmot. «Ja, slike sønner, det vil Norge ha».

Historie og samfunnsfag på 60-tallet. Oppramsing av årstall, seierherrer på sokkel, kriger og fredsavtaler som sjeldent ble overholdt. Kronologisk kunnskap om hvem som skulle hylles og anerkjennes. Historien var og er fortsatt i stor grad skrevet av menn, for menn. Alle kongene, alle hærførerne, eventyrerne, politikerne og oppdagerne. Alle slagene som ble vunnet og tapt. De fleste som står på sokkel, er hvite og heterofile menn. «Landet ville han beskytte». Det er alltid greit å være seierherre når historien skrives.

I dag kan vi gjerne reise en nidstang mot flere historiske monumenter for å påpeke hvilke egenskaper ved dem vi ikke setter pris på. Det er trolig mye å innvende. For når historien endrer seg og identitetspolitikken får være med på laget vil de fleste vise fram sin urett, kreve likeverd og innsette en mer rettferdig dommer. Opprør kommer fra sterke undertrykte følelser i levd liv. Liv som ikke er i tråd med konvensjonene.

I oppveksten var kvinnes rolle en liten del av et ellers stort pensum. Utenom Amalie Skram, som for øvrig står på sokkel i Bergen, fikk jeg høre om Jeanne d'Arc, Florence Nightingale, Marie Curie, Sigrid Undset og Virginia Woolf. Jeg fikk altså kjennskap til en kjempende kvinne som ville bli hærfører, en god og omsorgsfull sanitetskvinne, en nysgjerrig vitenskapskvinne og et par kloke «forfatterinner».

Jentut’n var så vidt begynt å konkurrere og idrettskvinner ble ikke invitert inn i varmen. Det var ikke sømmelig å drive idrett. Jenter som ville sparke fotball var ikke attraktive. Kommentarene var ikke nådige mot jenter som oppførte seg som gutter. Første gang kvinner fikk delta i Holmenkollstaffetten var i 1975, året da jeg var russ. Herrene i Norges Skiforbund trodde at jentene ble ødelagt innvendig om de hoppet for langt og Anette Sagen kjempet i årevis for at kvinner skulle få samme rettigheter som menn i hoppbakken. Kvinner får ennå ikke lov til flyge i de største bakkene.

Å stille kritiske spørsmål var tegn på dårlig moral. Pugging av godkjent informasjon innfridde og gav vinnerloddet. Jeg lærte sannheten.

Kvinnen er mannen underdanig og kvinner skal tie i forsamlinger (Paulus, 1. Kor 14,34). Det var allment akseptert at far skulle lese avisen, sove middag og at han ikke måtte forstyrres. Barn måtte være stille mens de vasket opp sammen med mor.

På sommerferie i England i 1966 erfarte jeg at kvinner kun hadde lov å spille golf på mandager, om formiddag. Da var mennene på arbeid. Utenom dette måtte de alltid ha følge av en mann for å få lov til å bruke banen. I klubbhuset var salongen reservert for menn.

Moren i den engelske familien mente at det var en selvfølge at jeg skulle vaske sønnen sine svarte sokker, for hånd med Biotex. Gutter hadde mye større handlingsrom. De fikk si og gjøre det meste, uten å få kjeft.

På 50- og 60-tallet trivdes kvinnene best på kjøkkenet. Moderne hjelpemidler som støvsugere, kjøleskap, vaskemaskiner og «Blenda vasker hvitere» ble annonsert i ukeblader og presse. I husstelltimene lærte jeg hvordan en mann skulle stelles, fôres og oppmuntres slik at familiene kunne bli et egnet sted for harmoni og lykke.

Fruene gikk til hverandre i formiddagsselskaper eller de hadde forening om kveldene. Da ble det servert aspik, dvs. hardkokte egg, ferdigpillede reker og hermetiske asparges støpt inn i klar gelè med buljong. Smørbrød ble også servert, men ingen spiste noe særlig. Alle måtte passe figuren. De skulle slanke seg. Twiggy var på moten og det viktigste var å ha rene vinduer, vegg til vegg teppe uten støv på og et anerkjent antrekk fra en skikkelig butikk. De spiste vel da de kom hjem. Restematen ble lagt i tupperware-bokser som var kjøpt på «homeparties».

Verden har heldigvis endret seg. Til det bedre. Og takk for det. Likestillingslover er vedtatt. Kvinner har stemmerett, homofili er fjernet som psykiatrisk diagnose, kvinner har hatt rett til selvbestemt abort i 42 år og i 2014 fikk vi en ny antidiskrimineringslov som også inkluderer transpersoner og etnisitet. I dag har derfor flere kvinner sitt eget rom, utdanning, inntekt, stemmerett og uttalelsesrett.

Dersom du ønsker en rask oppdatering over tøffe damer som har kjempet for kvinners rett til å bli sett, hørt og tatt på alvor, anbefaler jeg at du tar en titt på Jenny Jordals illustrasjoner og Marta Breens bøker.

«60 damer du skulle ha møtt» er en artig tegneserie om norsk kvinnehistorie. Fakta er at åtte av ti norske biografier fremdeles skrives om menn. Boka er et kjærkomment bidrag for å rette opp i den skeive balansen.

«Kvinner i kamp» er en fasinerende tegneserie der vi møter foregangskvinner fra hele verden. Undertittelen er «150 års kamp for frihet, likhet og søsterskap». Boken setter søkelys på kampen for stemmerett og bekjempelse av myten om at kvinner er for følelsesstyrte til å delta i politikken. Boken tar for seg kampen for økonomisk selvstendighet, utdanning og yrkesdeltakelse. Det handler om abort og retten til å elske hvem man vil uavhengig av kjønn og legning.

Favorisering av menn og alt hva menn forbindes med skjer ofte ubevisst. Dette er blant emnene Breen skriver om i «Om muser og menn». Boken viderefører tematikken i Virginia Woolfs «Et eget rom». Kreative kvinner mangler ofte et fysisk rom for egen tid, tankevirksomhet, ro og ensomhet. Breen er kunnskapsrik og skriver kort, konsist og selvironisk. Hun er faktaorientert og bidrar med viktig kunnskap om maktstrukturer, trender og kloke kvinner i kamp fram mot likeverd.

Hun nevner blant annet den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit som introduserte «mansplaining» i boken «Menn forklarer meg ting». Det kjennes godt langt inne i sjelen å lese disse bøkene. Det er så viktig at kvinner skriver om hvordan de opplever verden.

Brit Bildøens «Litterær salong», en essaysamling over «Ti forfattarar du må lese» anbefales også på det varmeste. Utrolig mange tøffe damer der ute som har lavd og mange som ennå lever.

Hadde slike fortellinger vært en del av pensum da jeg gikk på skolen ville jeg ha likt både historie- og samfunnsfag.

Underholdning. På mandager så vi amerikanske spillefilmer på NRK TV. Filmene var regissert og produsert av menn og de ble anmeldt av menn. Historien var alltid om en mann som var sterk, sjarmerende, målrettet og handlekraftig. Så dukket det opp en vakker kvinne. En kvinne med en helt spesiell utstråling som var tilpasset for å beundre og elske menn.

Kvinnerollene var utformet slik kvinner skulle være på den tiden. De var hjelpetrengende og deres misjon var å reddes inn i et vellykket ekteskap. Pyntet i pene kjoler levde de lykkelig resten av sine liv.

«Tatt av vinden», «Casablanca», «My fear Lady» og «Doctor Zhivago» er eksempler på filmer som ikke gav meg noe relevant kvinneforbilde. Innblikk i sterke eller sporty kvinneroller med komplekse og spennende karakterer var fraværende.

 «Guess who’s coming to Dinner» fra 1967 husker jeg det ble snakket en del om. Filmen tok opp sterke meninger om hvor usømmelig det var, med ekteskap mellom en svart mann og en hvit kvinne. Det er greit å være tolerant i teorien. Men, ikke i virkeligheten og i nær familie. Den svarte mannen, Sidney Poitier, var på alle måter en perfekt person. En anerkjent dr. med strålende karriere, omtenksom, hensynsfull og så helt ut som svigermors drøm, «med unntak av fargen da».

Jeg oppfattet det slik at alle damene på nord-Jæren ble forelsket i ham. «De måtte selvfølgelig få hverandre». «En sånn flott mann». «Det skulle bare mangle». Vennligsinnet rasisme i mulighetenes land kunne det kanskje kalles på den tiden.

Jeg tror selvfølgelig ikke at en enkelt film endrer meg eller min personlighet. Men, film, TV, litteratur og underholdning har absolutt noe å si for hvordan verden oppleves. Fiksjonen næres av det som er erfart.

Å vokse opp på 60-tallet i et samfunn der mannen er helt og kvinnen et objekt i nød har satt varig preg på meg. Først ubevisst, men etter hvert har jeg heldigvis blitt mer klar over hva som har skjedd.

Jeg har aldri følt meg kvinnelig nok til å like å pynte meg med fjas og stas og kjoler. Jeg forstod ikke kvinne-pynting. Jeg hatet krøller i håret, hadde mareritt om ballkjoler, brylluper og BHer. På Eiganes måtte jeg gå i skotskrutete bukser med glidelås i siden. Dongeri med guttesmekk var forbudt for anstendige jenter. Det var et stort framskritt da jeg på ungdomsskolen fikk lov å kjøpe Levis bukser hos Odds i Kirkegaten. Nitti kroner for et par jeans i gammelrosa fløyel.

Jeg brydde meg svært lite om det som mange andre på Eiganes- og Kannik interesserte seg for. «Kjærester og gutter». Det var dødskjedelig å sitte i forskjellige kjellerstuer på lørdager og ikke ha noe å snakke om. Jeg gikk glipp av mye lærdom. Det er innlysende. Det var kjekkere å dra på renn med Skisport Stavanger, overnatte på BP (Sinnes i Sirdalen), Ådneram, Breiborg eller i Svandalen. Jeg lærte mye om svingteknikk og likte godt feststemte sangstemmer dyppet i sprit med orange-juice. Et godt miljø med kreativ tørr-trening og slalåm mellom trærne på Ullandhaug. Det hjelper å springe lenge og langt når følelsene tar for mye plass.

Skeive filmer med handling og innhold med appell til en sta og sporty jente ble tilgjengelig etter hvert. Jeg måtte bare finne ut av og bli bevisst min identitet og preferanser. Det tok sin tid. Jeg hadde uante feil og mangler. Det fantes ikke lesbiske i min barndom eller ungdom.

Jeg visste godt hva som skulle til for at unge jenter skulle bli omtalt med beundring. Jeg hørte anerkjennelsen i stemmene når de fortalte det. Hun hadde funnet drømmemannen. Hun var sikret for resten av livet. Å gi av sin kjærlighet til riktig mann, oppdra barn, stelle hus, dyrke en vakker hage, og å sørge for gode omtaler fra de som spaserer forbi. Det er da den største lykke.

Jeg forstod lite. Hun var jo ikke eldre enn meg. Er det slik livet skal være? Hun ble omtalt som den perfekte brud og kommende hustru. Hun var nydelig, flott og dyktig. Snart kunne hun titulere seg som fru dr. med «Christian Gerhard Stoltenberg». Hva var det mine jevnaldrende venninner hadde utrettet som jeg ikke visste om? Hun hadde riktige klær. Ja, det hadde hun. Kom fra en pent møblert hjem. Hår og bekledning var slik det skulle være og hun tedde seg slik alle unge jenter drømte om. Snart skulle de forlove seg, inngå ekteskap og flytte inn i eget hus.

Det er underlig at slike holdninger kunne feste seg så bastant kroppen. Tidene har forandret seg, men skammen over å ikke passe inn i glansbildet har slått rot og følelsen bor for lenge i ryggmargen. Kjærester kom og ringte på døren til mine søstre, mens jeg fant på mye annet for å slippe å bli konfrontert med realitetene. «Å finne seg sjøl» har aldri vært lett. Det skulle bli en lang reise.

I år har jeg hatt gleden av å se følgende filmer.

«Portrett av en kvinne i flammer» foregår på en øy i Bretagne mot slutten av 1700-tallet. Filmen er regissert av Céline Sciamma som er kjent for å vise virkeligheten sett gjennom et kvinneblikk.

Historien skildrer et kjærlighetsdrama mellom to sterke kvinner. Den unge malerinnen Marianne ankommer øya for å male et portrett av en den jevnaldrende Héloïse. Kvinnene søker støtte hos hverandre for å finne ut hvordan de skal kunne leve ut egne drømmer - om frihet og lengselen etter å være et helt menneske. Fortellingen utforsker hvordan kjærlighet og livskraft kan kobles fri fra konformitet og samfunnets undertrykkelse. Ikke verst.

Fornuft og følelser finner jeg aldri ut av. Følelsene er alltid hurtigst, selv om fornuften kan trenes opp til å styre følelsene. Det er stort sett greit at fornuften ikke vinner.  

«Elisa og Marcela» er en spansk film fra 2019 som vises på Netflix. Filmen gjenspeiler en sann historie som foregår i Spania på slutten av 1800 tallet og i begynnelsen av 1900 tallet. To unge lærerinner møter hverandre og velger å leve sammen. De tror på kjærligheten, men møter hat, fordommer og urettferdighet. Tøffe tak. Mye å tenke over. Vanskelige valg i forhold til et barn som fødes og et spesielt arrangert ekteskap. Sterke følelser vekkes, og det gjør godt å kjenne at jeg lever.

 «A secret love» er også en sann fortelling som handler om de to kanadiske jentene som treffer hverandre på basketball-trening i 1947. De blir kjærester og etter hvert bestemmer de seg for å leve sammen. Det unge paret kledde seg i datidens kvinnemote, de hadde gode jobber og presenterte seg som kusiner eller gode venner. Familiene deres var ikke klar over deres lesbiske kjærlighet før samboerne hadde passert 70 år. Oppsiktsvekkende, til tider rørende, utrolig, og sant. Sees på Netflix (2020).   

Aller best likte jeg å se «Gentleman Jack», en smart og rørende kvinne som tar innersvingen på selvhøytidelige menn og etablerte regler. Serien er britisk og handlingen foregår på 1800-tallet. Det er et fascinerende drama på ti episoder som vises på HBO. Historien er basert på dagbøkene til den prominente landeieren Anne Lister som allerede fra ung alder hadde et klart bilde av sin egen legning og identitet. En herlig serie for meg. Hipp hurra for at livet går framover.

Regissør og manusforfatter Sally Wainwright omtaler Ann Lister som en av de mest spennende kvinnene i britisk historie. Hun var utrolig intelligent, en mektig dame som også var fysisk aktiv og meget sporty. Jeg håper det blir en sesong nr. 2. Serien gjorde meg oppløftet og glad, og den er selvfølgelig femtitusen ganger bedre enn den kjedelige britiske dramaserien Downton Abbey.

Ja til ulikhet og ja til likeverd.Vi er i utgangspunktet likeverdige. Kongeriket Norge er for mangfold og vi gleder oss over Haralds tale med alle nyanser og sjatteringer. Synlige forskjeller er ikke enkelt å leve med, det forstår alle. Men, paradoksalt nok kan det kanskje være enklere å lide under et målbart anerkjent syndrom enn å måtte pines under en av de mange usynlige syndromer som ikke utløser støtteordninger og rettigheter.

Prinsippet om likeverd er merkelig nok innført blant golfere. I golfkonkurranser for amatører blir menneskene tildelt et kalkulert handikap, etter egeninnsats. Handicapet er tallfestet og utøveren kan ta det med seg i konkurranser for å ha mulighet til å «vinne» over en som i utgangspunktet er bedre enn de selv.



Dette er godt prinsipp som i praksis viser hvordan et sosialdemokrati kan verdsette alles innsats. En spiller med høyt handikap kan oppnå samme poengsum (eller netto score) som en person som er dyktigere. Det er fordi handikappet justerer den individuelle innsatsen. 

Disse reglene gjelder ikke i konkurranser der de profesjonelle utøvere deltar. Da er det pengene som teller, og da spørs det om handicap er ønskelig.

Ellers får jeg vel glede meg over det varme været, unnskylde sentralbanksjef Øystein Olsen for sin gutteaktige iver etter å ansette en Hedgefond-sjef i Statens pensjonsfond utland, fortsette å ha medlidenhet med Equinor som feilaktig har ubetalt rekord bonus til en tidligere USA-direktør og unnskylde arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen for ikke å ha maktet å utbetale rettmessig kompensasjon til Korona-ledige og permitterte. Det gjelder å være bedrifts-eier med holdingselskap. Da går krisepakkene dit de skal, målrettet og effektivt.

Til slutt, unnskyld til Greta Turnberg for at Norge deler ut solide krisepakker til oljenæringen, og for at vi ble valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Fra neste år skal vi bidra til å verne om fred og sikkerhet i verden. Det er vel bra. Og, da er det sikkert klokt at regjeringen ikke støtter ICAN og heller kutter i støtten til fredsarbeid mot atomvåpen. Det viktigste for regjeringen er tross alt kjøpekraft og økonomisk vekst. Og, alle som forstår seg på handlekraft og heltemot vet at økonomisk vekst, det kommer fra mer olje og mer krig. Tiltakene sikrer i tillegg stor øking av CO₂-utslipp. En vinn- vinn effekt.

Det er mye som ikke kan forstås med vanlig logisk sans.

Fortsatt God St. Hans fra Anne