Bildet er av meg og Gunnar, begge 11 år. Vi skal delta på Donald Duck mesterskapet i Storslalåm på Kongsberg 17. februar og året er 1968. Vi er tatt ut fra Rogaland for å delta på rennet.  Jeg er kjempeglad og spent, for nå har jeg muligheten til å kjøre heis og renne i Funkelia, det flotte skianlegget på Kongsberg.  I tillegg har en annen drøm gått i oppfyllelse, jeg har fått nye hvite KNEISSL-ski. Fram til 16. februar dette året var jeg i besittelse av mitt andre par slalåmski, de het Zakopane og var veldig «gammeldagse» i det «eksklusive» miljøet som hersket under Donald Duck-lekene.  Bergenserne kjørte på burgunder Rossignol-ski og det gjorde de fleste fra Bærum også. Men, jeg ønsket mest av alt hvite KNEISSL ski med grønn såle for det hadde mine helter i Stavanger. Min drøm ble til virkelighet dagen før rennet, da kjørte jeg inn i en snøfonn, og vips der var skien knekt! På et mirakuløst vis ble nye ski fremskaffet samme dag! Jeg ble den lykkelige eier av ski som jeg hadde drømt om og ønsket meg i mange år. Hurra – gikk det an å ha det bedre enn dette?? NEI!

Mine første slalåmski fikk jeg da jeg var 7 år. Det var ganske uvanlig på den tiden, og modig av mine foreldre. Janteloven preget også vårt nabolag. Skiene var japanske, blå med «skrudde» stålkanter og de hadde brun såle. Jeg var selvfølgelig kjempeglad i dem, og i en lengre periode var skiene med meg i sengen, lykke! Men, sålen burde helst være gul eller orange slik at den gav gjenskinn i snøen når vi tråkket oppover i bakken. Det var viktig også på denne tiden å ha «riktig» utstyr. Vi gikk til sportsbutikken Hidle i Prostebakken og kjøpe epoxy-belegg som vi la under skiene. Mine ski fikk til slutt gul såle. Lykke!

Vi var ikke vant til skiheis når vi trente alpint i Stavanger på 60-tallet. Det ble mye tråkking i Ullandhaug-bakken og i Flygeren, en bakke like ved lille Stokkavatn. Det var der jeg lærte det meste av nødvendig svingteknikk på 60-tallet. «Dalvendt» med samlede bein, og Håkon Mjøen - stilen var forbildet.

Jeg har programmer og bilder fra Donald Duck-arrangementene for 1967-, 68 og 69 i min utklippsbok. Interessant lesning. «Det blir fakkeltog til Kongsberg kino etter rennet lørdag. I kinoen opptrer den populære bernestjernen Anita Hegerland. Søndagen åpner vi med en kort andakt i bakken før finaleomgangene kjøres». Andre tider den gang.

I resultatlisten ser jeg at i KLASSE PIKER 10-11 år kjører Gro Woxholt (Heming) 8 sekunder raskere enn Anne Sverdrup (Skiforeningen i Stavanger), som igjen kjører 2 sekunder raskere enn Olla Grahl-Madsen fra Viking i Bergen. Det var altså ikke kniving om hundredeler og tiendeler på den tiden. I KLASSE PIKER 12-13 år kjører Linda Vibeke Nilsen et par sekunder raskere enn Anne Sofie Tønseth. Morsomt.

Grenoble-luen er på plass, den likte jeg veldig godt. Navnet fordi det var OL i Grenoble det året. Den franske alpinisten Jean Claude Killy var helten. Han ble tredobbel olympisk mester. Håkon Mjøen ledet i en lengre periode etter ferdigkjørt annenomgang i slalåm. Men, det viste seg at han hadde kjørt utenom noen porter i tåken. Jeg husker dette godt. Jeg gikk hjem fra Eiganes skole midt på formiddagen for å se slalåm på TV. Kan ikke huske at min mor (eller læreren, fru Steines) protesterte på det.

Vi hadde masse plakater av Killy, samt bilder av ski, støvler og bindinger på veggene i kjellerstuen hjemme i Stavanger. Vi fikk også lov til å male det vi ville rett på veggene. Det ble ord som Blizzard, Kneissl, Marker og Nevada Look-bindinger, og Henke støvler. Koflach (slalåmstøvler) var ikke min favoritt, så det navnet ble ikke malt på veggen.

Under mesterskap hadde jeg alltid nypresset strekkbukse som «hjalp meg» til å renne ekstra fort! Boblejakken var ordinær, ikke noe spesielt. Dette var før jeg hadde hørt om Fusalp boblejakke. Det ble etter hvert et krav å ha en slik en dersom man skulle konkurrere mot jentene fra Bergen (Viking) og Bærum. Vi lå litt etter på den fronten i Stavanger. Da klesstilen noen år etter ble enda mer sofistikert og motene måtte tas på «alvor» fikk vi Elesse-bukser! Da var vi «proffe»!

Jeg kjørte ennå med kandahar-bindinger, det er en binding du kan gå tur med, og du kan hekte fast helen til skien når du renner nedover.  Ingen «sikkerhetsbinding» på meg. Hadde alt for små føtter til å få tak i ekte slalåmstøvler.

Jeg fikk av og til mulighet å renne i Funkelia utenom Donald-mesterskapene. Det var fordi min favoritt-tante bodde på Kongsberg. Hun het tante Åse og var storesøsteren til min far. Hun var en varm og klok tante. Jeg tok toget alene fra Stavanger til Kongsberg fra jeg var 10 år. Det var trygt å reise med tog alene den gang og tante Åse og onkel Gunnar hentet meg på stasjonen. Jeg hadde med  penger til mat på toget, men siden jeg var så sjenert turte jeg ikke snakke til damen med  «trillevognen» for å kjøpe mat.  Vel hjemme hos tante Åse og onkel Gunnar fikk jeg torsketunger fra Lofoten. Det ble min favoritt. Tante Åse og onkel Gunnar hadde bodd i Lofoten i mange år, derfor torsketunger.

Det blemange kjekke opplevelser gjennom aktiviteten i Skisport Stavanger. Mye barmarkstrening og inne-trening sommer og høst, og mange kjekke ski-samlinger i Sirdalen, i Svandalen, på Breibor g, på Voss og på blomstringsrenn på Vikafjellet. Skal komme tilbake til hva jeg lærte om livet på disse turene. Det kunne for eksempel være en fordel å ha en storesøster som var 4 år eldre, og som jeg kunne låne «bevis» av for å komme inn på «Jarl» hotell på Voss da jeg var 15 og vi deltok på «ranking-renn».

Jeg drømte om lange bakker, mye snø, flotte turer og spennende nedoverkjøringer. Mange av drømmene mine ble til virkelighet. I Madland, i Ålsheia, på Bjørnestad, på Fisketjønn, i Svandalen, på Voss, på Hardangervidda, på Svalbard og på Frotveit!

Lærdom: Drøm for harde livet, og drømmene blir til virkelighet!