Spontan glede
Jeg drog på uplanlagt tur til nabolandet i går. Og, for å være ubehagelig ærlig, jeg var ekstremt spent på utfallet - og på hvordan jeg skulle klare meg denne gangen.
Jeg ante ingenting om at det var regnbuedager her, men det er det altså.
Nå sitter jeg i sengen på Central Hotell og drikker «english breakfast tea» med melk og honning. Jeg drar hjem om noen
timer og inni meg har jeg en fantastisk følelse.
I går er den beste gangen jeg har vært her. Jeg klarte meg så bra og det gikk så fint at det er rett før jeg begynner å tro på
en god Gud som legger til rette, hjelper og oppmuntrer når jeg trenger det.
Jeg takker og bukker slik jeg ofte gjør når jeg blir overveldet av livsmestring og lykke. Jeg takker meg selv og alle dere andre
som gjør at livet er verdt å leve. Men, jeg slenger også takken ut i verdensrommet. Til en hen, en han eller en hun som jeg ikke vet hvem er. Det hjelper å takke. Spesielt når jeg blir overveldet av medgang.
Det er vanskelig å bære så mye glede og takknemlighet. Derfor er jeg glad for at jeg fikk med meg noe nyttig fra den patriarkalske søndagsskolen jeg en kort periode gikk til som barn. Min søndagsskolefrøken lærte
meg at i Himmelen, der finnes det to kurver.
En kurv er veldig stor. Den er fylt av brev med ønsker menneskene har til Gud og Jesus og de. Ønsker om rikdom, karriere, lykke og snille foreldre. Den andre kurven
er bitteliten og nesten tom. Innholdet i den er takkebrev.
Jeg ble veldig trist og lei meg over at Gud og Jesus og de fikk så få takkebrev. Derfor bestemte jeg meg for at den lille kurven, den, skulle jeg gjøre
mitt beste for å fylle opp.
I går, etter klokken 14 og i løpet av resten av dagen og kvelden, mens jeg sov, og nå i morgentimene er det tid for å fylle på med takkebrev. Det er sikkert
litt funksjonelt og lurt å gjøre slikt. For, som vi alle vet. Kroppen kan ha problemer med å håndtere store følelser. Både de dårlige og de gode. Og da hjelper det å ha ulike mestringsstrategier.
Takking er en fin måte å takle glede på. Da får jeg også repetert de gode hendelsene. Mine synapser liker repetisjonsøvelser. De neuronale nettverkene som er involvert i mine euforiske opplevelser
styrkes og «fyrer» av litt lettere neste gang.
Gleden blir ekstra stor når kroppen har vært spent, gearet, i fullt fokus og under skiftende alarmberedskap under oppladningen.
Takk til alle de fantastiske menneskene jeg traff i går, - de fleste har jeg aldri har truffet før. De geleidet meg med hurrarop og livsglede gjennom dagen. De bare dukket opp, helt tilfeldig, og fulgte meg slik at jeg hele tiden kom i riktig
modus og havnet der jeg skulle.
Jeg fikk masse hurrarop og applaus på Flesland da jeg trudeluttet på flygelet for å komme på riktig plass. Mr. Lee og hans festlige reisefølge fra Sør-Korea
oppmuntret meg og jeg ble sittende i setet ved siden av Mr. Lee på turen over kjølen.
Han driver et avansert verdensomspennende reisebyrå og jeg foreslo noen fine steder i Norge. Han ønsket tre eksotiske
steder, og mitt råd var Blindleia utfor Lillesand, Sognefjellshytta i Jotunheimen og Reine i Lofoten.
Da jeg og den utvidede delen av meg senere på dagen var godt forent og vi opplevde trygghet for å befinne
oss på en grei vei, da syklet jeg rundt i gledesrus.
Jeg kjøpte svenskt flagg nær slottet og forstod etterhvert at Stockholm var klar for kjærlighet og Pride-dager.
Jeg
kom i snakk med mange flotte mennesker og glade turister. Etter hvert havnet jeg på en skikkelig kul Pride-bar i Gamla Stan.
Det ble litt av en opplevelse. Hanner og henner og hunner. Fullt av glade mennesker som ramlet
over meg. Vi skålte for livet og vi var innom mange verdensdeler i våre samtaler. Jeg var glad og fornøyd og følte meg skikkelig hjemme.
Nå har jeg flyttet meg fra sengen og sitter utfor hotellet
i Vasagatan. Jeg har spist frokost og skal snart boarde Arlanda Expressen.
Første gang jeg kom hit for 4 år siden ble jeg fascinert over en plakat som hang rundt på stolpene i Stockholm. Der var det bilde
av en kvinne som så vidt klarte å holde hodet over vannet. Overskriften var «Crossing Boarders».
Nå sitter jeg her og har trolig krysset noen grenser igjen. Jeg er behagelig sliten, kanskje litt
sånn som det føles etter å ha sprunget og vunnet 100 maratonnløp. I tillegg er jeg litt kledelig fyllesjuk og gleder meg til å komme hjem og flate behagelig ut på sofa’n.
Det er en god
følelse når «Mission impossible» er possible.
Anne-Brit Kleiberg
Kjekt å lese om dine gode og fargerike opplevelser Anne :)
Anne
Takk Anne-Brit, det er godt å kjenne ro og trygghet når vi uventet mestrer. Overraskelsen over å stå oppreist og ikke ramle sammen kan noen ganger være overveldende😊
siri-anne
HERLIG, Anne :) :)
Anne
Takker for det Siri-Anne 🐎
Anne
Mange takk Annlaug, jeg gleder meg til å treffe deg snart og så må vi finne en god helg for å dra på oppdagelsesreise til et spennende sted 🍏
Annlaug
Det er fantastisk å lese om oppholdet ditt i Stockholm.
Alle disse gode opplevelsene unner jeg deg så inderlig.
Anne
Mange takk Ruth, Livsglede har heldigvis våre eventyrere også, de som nå befinner seg i Iran - og ikke meldte fra til Per 😇
Ruth Vagle
Livsglede😃
Alvhild Alette Bjørkum
Gullende godt Anne! Snart til for Zupperia m Ellen da
? Om ikke reker og vin på kaien hos oss 
?
Anne
Takk Alvhild, vi meldes og avtaler før uken er omme 👏