Hallo - hallo! Her kommer God jul fra en middelaldrene skeiv kvinne som trener balanse og trosser psykolog Heidi Ihlens skremmende advarsel. «Bare ikke tro at du kan dra til Syden i julen og realisere deg selv uten å få dårlig samvittighet. Forutsatt at du er et normalt menneske da». 

Hjelp - jeg har «stukket av» og feirer jul, alene, på terrassen i sydenland. Jeg hører i NRK radio at de fleste nordmenn feirer jul sammen med sin familie. Det er familieforsker Katharina Herlofson, filosof Kaja Melsom og psykolog Heidi Ihlen i EKKO som samtaler om jul og juletradisjoner, frihet kontra plikt. Det viser seg at de fleste nordmenn synes det er angstdempende å ha gode rutiner og ritualer å følge i julehøytiden. På den måten vet vi hva som forventes av oss og vi vet hva som skal gjøres. Det skaper trygghet og forutsigbarhet å følge samme tradisjoner fra år til år. Og, gode familietradisjoner gir verdifulle opplevelser for mange. 

Mye gjenkjennelig og fint å lytte til i dette programmet som allerede er sendt flere ganger i reprise. 

Men, noe urovekkende er det å høre at «dersom du er av den typen som higer etter frihet og vil realisere deg selv ved å reise til Syden, da vil du rammes av skyldfølelse». Det er psykolog Heidi Ihlen som uttaler dette. Folk som stikker av fra tradisjonell julefeiring og drar til syden - alene - vil rammes av skyldfølelse og dårlig samvittighet. Skyldfølelsen kommer uansett, og er ikke til å unngå sier hun, dersom du da er et «normalt» menneske.

Ifølge psykolog Ihlen er jeg ikke et «normalt» menneske, og jeg kommer trolig heller aldri til å bli et normalt menneske. Det gjør ingenting. Etter min oppfatning finnes det ingen normale mennesker. Det eneste som finnes er mennesker. Vi er alle unike og ulike. Vi er utstyrt med vår særegne «hele ved». Det er kun vitenskapen og statistikken som trenger en normal. Individene fordeler seg som nydelige, selvstendige, selvlysende stjerner rundt normalen. Og takk for det.

Jeg har dradd til Syden i flere år, men absolutt ikke for å realisere meg selv. Jeg har pinadø dradd av sted med hjertet i halsen, i håp om at sol og varme skulle distrahere meg vekk fra uoppnåelige krav. Og, med et reelt håp om at både jeg og de jeg bryr meg om ville overleve julen, med helsen i behold. 
Tiltaket har bragt ro i min sjel, og mestringsfølelsen er blitt styrket for hver år. 

I år er jeg til og med glad og fornøyd. Jeg føler virkelig for å strekke armene i været. Ikke fordi jeg har realisert meg selv, det trenger jeg ikke dra til Syden for å gjøre. Jeg strekker armene i været i glede fordi jeg utrolig nok, har klart meg. Jeg klarer meg samtidig som de andre som også synes julen er en vanskelig nøtt å knekke, kommer gjennom juledagene med helsen i behold.

Følelsene er konkurranseutsatt i julen. De er gode å ha, de gjør oss levende og glad. Men, på samme vis som regjeringen utsetter sørlandsbanen for konkurranse, utsettes mange av oss for kampen mellom julegleden og juleangsten. Dersom følelsene blir for sterke, finnes det mekanismer i hjernen som «skrur» de ned, eller av. Det er ikke bra. Da kan det smelle en atombombe rett ved siden av deg uten at du er i stand til å reagere.

Det går ikke an å trylle fram et godt liv eller en god jul, men når vi er «voksne» er det greit å vite at vi kan ha et bevisst forhold til våre valg. En trylleformel for det gode liv er ennå ikke funnet, og kommer trolig aldri til å bli funnet. Hver enkelt av oss må finne vår egen formel.

Det er etter hvert mange i Norges land som ønsker større aksept for alternative julefeiringer. Dette tror jeg gjelder spesielt for mange av de unge voksne. De unge voksne som tilhører den generasjonen som har en haug av mødre, stemødre og medmødre, der både kjente og ukjente fedre finnes. Flere unge voksne har ikke et avslappet forhold til de mangeartede, tvetydige juletradisjonene de har vært eksponert for. Det kan være vanskelig å vite hvor og hvordan julen bør feires, med god samvittighet. Samme hva de velger å gjøre i julen, vil en eller annen pårørende, en slektning, eller en hel- eller halvbror, eller søster mislike valget.  

Det finnes mange barn og unge voksne som har opplevd dysfunksjonelle familier med ulike former for overgrep og utrygghet. Opplevelsene sitter dypt, og i julen blir det vanskelig å finne et trygt sted for de skambelagte følelsene. Norsk jul er, enten vi vil det eller ei, fremdeles en familie-jul der familielykke prises høyt.

Bergliot i Vigdis Hjorth sin roman «Arv og miljø» som har vært spilt som teaterstykke på Den Nationale Scene i desember gleder seg heller ikke til jul. Hun er voksen. Hun har sine traumatiske opplevelser. Og, de andre i familien ønsker ikke å forholde seg til hennes opplevelser. Bergliot blir ikke tatt på alvor. Hun blir ikke anerkjent for den hun er. Hun er «uglesett» og blir mistrodd. Det finnes mange liknende historier, fortellinger og romaner, og det er mange som kjenner seg igjen i disse. 

Alt for mange har opplevd alvorlige former for overgrep, og det finnes mange former for familie«uykker». Det er ikke bare kreft, sykdom og død som fører til lidelse, sorg og smerte. Det vi lider mest under, er trolig alt det tabubelagte. Alt det vi ikke kan sakke om. Alt vi ikke makter å lage rom for å inkludere. Alt det vi ikke må tale om dersom vi fremdeles ønsker å opprettholde vår status som anstendige mennesker. 

Det er viktig å utvide handlingsrommet for å bli akseptert som et anstendig menneske. Det er viktig å utvide handlingsrommet for alternativ julefeiring, uten å bli stemplet som avviker, egoist, eller en dust som kun er opptatt av å realisere seg selv. 

Det finnes heldigvis flere måter å tilbringe mørketiden på enn tradisjonsrikt samvær med familie i kjente omgivelser. Det går helt fint an å være alene når kommunikasjonen går bra via skrift og internett.

Årets julehilsen handler om hvor godt det er å strekke armene i været av pur glede. Det er lov å glede seg over juleferie i år også. Det er helt greit med både julegleder, julegaver og betryggende juleritualer. 

Julefølelser kan gi stor glede og mye tilfredshet, men kan også være årsak til mye skam og smerte. Skulle følelsene løpe løpsk og komme ut av kontroll, hold ut og ikke gi opp. Det kan plutselig gå bra. 

Det er en stor fordel å fokusere på eget ansvar når livet går sin skeive gang. «Eg ser du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå de sjøl» sier Bjørn Eidsvåg. Livslyst og motivasjon kommer innenifra. Men, livsvilje og livskraft kan holdes skjult i mange år, bak skam, sorg og håpløshet. Jeg har stor tro på at livskraften kan komme tilbake.  Utholdenhet, utholdenhet, utholdenhet.

Og - livet «blir aldri som før», og takk for det. Livet er innviklet, og derfor er livet utviklende. Det er ikke meningen at «livet skal bli som før». Det er et risikoprosjekt å leve.

«Å våge er å miste fotfeste en liten stund - å ikke å våge er å miste seg selv.

God Jul 2018