Jeg takker for hyggelige meldinger den siste tiden. Din respons har gjort meg vel og jeg føler meg verdsatt. Det har gjort godt å bli sett av en klok mann som de siste femti årene har befunnet seg på andre siden av Atlanteren.

Jeg tror de fleste brev er til størst nytte for avsenderen. Slik er det for meg og. Jeg skriver mest for å finne ut hvem jeg er, og hva jeg mener. Jeg sorterer nedfallsfrukt og historiene revideres. Men, det kan jo hende at mottaker kan ha glede av et brev. I alle fall. Det er godt å vite at jeg har en mottaker.

Det kan hende at jeg legger deler av brevet ut på min nettside. Vi får se. Dersom jeg skulle finne på noe sikt forteller jeg det som det er. At du er en bekjent fra slalåmtiden i Skisport Stavanger og at du i løpet av den siste måneden har blitt en ny venn som det har vært inspirerende å kommunisere med.

Jeg har måttet dykke dypt. Det er krevende. Men, resultatet er at mye av det jeg gikk og grublet på da brevet ble påbegynt, er bearbeidet. Det betyr at reisen har vært nyttig.

Innsynet i mine kilder har gitt fornyet aksept for at det foreligger gode grunner til at jeg innimellom blir rammet av en patologisk trøtthet. Når slik innsikt er erfart gremmes jeg over å ha vært på nippet til å sende av gårde, til offentlig skue, mine private demoner som dessverre ennå kan dukke opp og gjøre livet ubehagelig og ubegripelig. Troll kan tas med på lufting slik at de får se dagens lys sammen med meg. Det liker de ikke. De mister kraft og blekner før deler av dem, dessverre, klarer å rømme tilbake. Hvor de kommer fra og årsaken til at de har krevd så stor plass kan ikke være kjent for alle.

Eksamen er gjennomført og bestått for denne gang. Det betyr at jeg aksepterer å være sliten og innser at det tar lang tid å fylle på lagrene. Jeg godtar at flere hviledager trenges, og at det er viktig å si nei.

Noen troll lever fortsatt og kan aktivere mitt indre ubehag. Andres troll kan ikke sprekke og får ikke sett dagens lys gjennom min terapi. Jeg konstaterer bare at de finnes. Jeg er ansvarlig for mitt liv, både mine engler og mine demoner.

Det hjelper å erkjenne slike fakta. For etter som årene går, er det ikke alltid like enkelt å forstå hvorfor hendelser langt tilbake i tid ennå påvirker livskvaliteten. Forskning viser at det finnes gode grunner til at vi i «det ubevisste» bruker både lagringsplass og energi for å oppbevare informasjon som kan gi nyttig veiledning – om vi orker å forholde oss til den. Det kreves mot for å modnes.  

Når jeg besøker mine kilder, smerter det i kropp og sjel. Det hjelper ikke om alle ansatte i barnevernet har doktorgrad i menneskelige tragedier. Virkeligheten er for komplisert til å forstås med intellekt, fornuft og statistikk.

Min befatning med politi og barnevern startet i 1995 og varte i mange år. Barnevernet ble etter hvert en trigger for sterke angst- og alarmreaksjoner. Jeg forstår det nå.

Å miste kontakten med et barn, gjør at vesentlige deler av livet går i oppløsning. Alle som er berørt prøver å fortsette å leve, men vi mister troen på at Gud er god og at alt ordner seg.   

Å legge «ting» bak seg og å se framover er bra, sammen med andre velmenende råd. Men, uansett hvilken strategi som følges er min erfaring at jeg må tåle å vende tilbake til historier som er sanne. Det er ikke lett å gjøre kloke valg for framtiden dersom alt «levd liv» legges bak meg. Erfaringene må med på godt og på ondt. Jeg jobber for å romme hele meg. Det gjorde jeg ikke før. Men, har blitt bedre til det i årenes løp.

«Å romme hele meg» er ingen egoistisk holdning. Det er nødvendig for å kunne leve i harmoni og disharmoni. Romslighet må til for å hjelpe meg selv og deretter andre. De strevsomme reisene skaper holdninger som anerkjenner og ikke fordømmer. Det er vel slike reiser de fleste av oss gjør når vi «finner oss sjøl».

Utfordringen ligger i at ingenting står stille. Reisene må foretas igjen og igjen. Jeg våkner til en ny dag. Verden er endret, dagen får nye kvaliteter og morgendagen byr på nye innsikter. Det er greit å reise alene. Det trengs. Men, det er også fint å ha hjelp av noen som kan «gå med». Frihet er ikke å gjøre som jeg vil. Frihet er at flest mulig av oss kan gjøre det som er nødvendig og som trengs for å leve et verdig liv. Selvutvikling er ikke en ensom prosess. Ønsket om livslang læring kommer innenfra. Jeg går den humpete veien alene, med egen motor og egne refleksjoner. Men, på min veg tilbyr samfunnet meg livsutfoldelse og ved min side går mine venner.

Jeg har vært noe energiløs og motløs i det siste. Men, heldigvis ikke like utmattende som før. For å komme ut av tilstanden har jeg lært meg flere mestringsteknikker. Det finnes mange former for selvomsorg. Jeg tar selvfølgelig kontakt med helsevesenet dersom jeg forstår at jeg trenger profesjonell hjelp. Og, jeg kontakter gjerne en nær venn for å lette på trykket. Men, det siste er ikke noen god løsning da jeg foretrekker å være en oppegående venn som ikke syter og klager. I mange år fikk jeg profesjonell hjelp og hadde heldigvis gode naboer og ikke minst en omsorgsfull kjæreste. Vi bodde sammen i fjorten år og hun ofret svært mye av sin tid for å ta vare på meg. Hun var med på å redde livet mitt. Det er det liten tvil om. Men, de siste ni årene har jeg bodd alene. Det var nødvendig for å bli Anne igjen.

Målet er ikke å bli som før. Slik det var før er alltid forbi. Målet er å ta med det jeg trenger mest for å leve i dag og i morgen. I de årene da marerittene tok stor oppmerksomhet både på nattetid og dagtid, da håpet jeg desperat på at alt skulle bli som før. Men, det går jo ikke. Overskuddsenergien var ikke til stede og den energien jeg hadde skulle øyensynlig brukes til noe annet enn å jogge på fjellet. Det skulle ta noen år å finne ut av hvordan batteriene kunne lades på nye måter og hva jeg kunne bruke energien til. Jeg sysler heldigvis ennå med liknende problemstillinger. Livet gir mange svar og det finnes mange veier til Rom.

For tiden er jeg ganske god til å glede meg over uventede småting som dukker opp i hverdagen. Jeg lever mye i nuet og har heldigvis evne til å realisere mange av mine små innfall.

Alvorlig depresjon kjennes som en kjempestor elefant er plassert inni meg. Den tar all plass og hindrer indre organer i å virke slik de skal. Søvn er fraværende, og kontakt med viljen er umulig. Vilje er et ukjent begrep. Å lese en linje i en bok er umulig, radio kan ikke høres og filmer kan ikke sees. Alt er for mye. Å gå ut av huset er en stor påkjenning og mye energi går med til å grue seg for å tørre å sette beina utfor døren.

Angsten skyldtes ikke at noe skummelt kanskje kunne inntreffe der ute. Jeg hadde det like vondt når jeg tilbrakte dagene og nettene innenfor husets fire vegger.  Frykten var at noen skulle se meg, se hvor svak, syk og dårlig jeg var. Jeg hadde ikke øyne. De var enten helt tomme, eller fulle av redsel, angst og valium. Jeg hadde gitt opp å leve et levende liv. Jeg var livredd for å ramle sammen og dumme meg ut foran andre mennesker. Jeg stolte hverken på beina eller hodet. 

Det som er rart er at jeg i noen av disse årene underviste studenter på Høgskolen. Det gikk ganske greit. Jeg visste hva jeg sulle gjøre i auditoriet. Men, da jeg var ferdig ante jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg resten av dagen. Psykologen hadde gitt meg forbud mot å legge meg på sofaen før klokken åtte om kvelden. Jeg hadde i flere år store problemer med å sitte på en stol. Rett opp og ned. Det var for krevende. Ville bare ligge og hadde ikke krefter til noe. På den tiden gikk jeg i terapi gjennom DPS, deltok på meditasjon gjennom «oppmerksomt nærvær» og hadde begynt å sette meg mål. Det første målet var å stå opp før klokken ni om morgenen. Det andre målet var å ikke legge meg på sofaen før klokken åtte om kvelden. Ja, tenk. Slik kan livet arte seg.

Det var mot slutten av 2010 og våren 2011 jeg virkelig nådde bunnen av livslykke. Årsaken var selvfølgelig sammensatt og trollene kunne, da som nå, ikke være med på offentlig luftetur. Da jeg i 2011 og noen år deretter datt fullstendig sammen, skyldtes det at jeg mistet troen på at hoftene og beina skulle fungere, med meg som vertskap. Mitt viktigste mestrings-tiltak var lammet og satt ut av funksjon. Du kan lese om hva som skjedde i løpet av noen år rundt den tiden på min hjemmeside. Innlegget heter «Lengsel - Fra drøm til virkelighet» og er skrevet i 2019 http://www.annemednyhobby.com/442473653

Etter innsettelse av fire mislykkede hofteledds-proteser mistet jeg evnen til å springe fra meg selv og mine følelser.

Det er ikke greit å forakte seg selv. Av natur er jeg en optimist og tror på det beste i mennesket. Men, opplevelser og erfaring har gjort at jeg har måttet kjempe meg tilbake til en slik holdning. Det har vært krevende å måtte forsvare meg som menneske, person og mor. Jeg har måttet kjempe for min identitet, mine interesser og min legning. Hva kreftene har blitt brukt til kan leses i skriftlige huskelister og dagboksnotater. Brev til og fra advokater, bekymringsmeldinger til Barnevernet, forhørsprotokoller hos politiet og tilsvar på en mengde offentlige henvendelser fra Skoleetaten og Barnevernsvakten. Kildene inkluderer redegjørelser fra offentlig oppnevnte psykologer og domsavgjørelser fra Bergen Byrett. Det er utarbeidet en rekke epikriser og anamneser i løpet av de siste tretti årene.

Jeg har gått til psykolog fra jeg var trettini og har vært innlagt på psykiatrisk klinikk hvor jeg har høstet verdifull erfaring med tanke på å sveve i livets ytterkanter uten å bli tatt på alvor. Tause kilders tale er så mangt. Jeg hadde liten interesse av å være sammen med meg selv på den tiden (2011), og har stor forståelse for alle andre som ikke visste helt hvordan «sånne som meg» skulle håndteres. Mennesker som er innlagt på psykiatrisk mottar oftest ikke blomster med ønske om god bedring. 

Foreldrefiendtlighet, eller parental Alienation Syndrome (PAS) kan oppstå i konfliktfylte barnefordelingssaker. I Norge har foreldrefremmedgjøring blitt diskutert i en liten krets med psykologer, leger, advokater, barnevernsansatte og sakkyndige de siste ti årene. Forskning og formidling har i økende grad vektlagt at fenomenet eksisterer. Det er en sjelden prosess som iverksettes av voksenpersoner, - mot barn og den forelderen som utestenges fra kontakt med eget barn.

I lenken som følger kan du lese en liten fortelling som heter «Sorgenfri» hvor jeg skriver om en vanskelig hendelse http://www.annemednyhobby.com/427225990

I slutten av brevet kopierer jeg inn utdrag fra nyere forskning innen emnet foreldrefremmedgjøring / foreldrefiendtlighet. Jeg ble introdusert for begrepet i 2018.

Nødvendigheten av dypdykk i fortid skyldes at noe av det som har hendt er så pass uvirkelig at jeg ikke skjønner at det er meg som har opplevd det. Å konfronteres med realiteter kan være for smertefullt til å ha liggende i bevisstheten for lenge. Det har vært viktig med veiledning og kognitiv terapi på veien til helbredelse. Etter hvert har jeg blitt så frisk at jeg klarer meg på egen hånd, ved hjelp av mine metoder. Metoden som ikke bør benyttes for ofte, er å dukke ned i dokumentasjon over levd liv. Se, - føle, -erkjenne, - forstå - og for all del, - Ikke bli der.

Sorg er så mangt. Noen sorger blir gjort offentlige, mens de fleste sørger privat med sine kjære rundt seg. I korona-tiden, når flere av oss må være alene, blir sorg mer og mer håndtert i ensomhet.

For min del går store deler av energiløse dager med til å glo i taket. Men, nå for tiden, når jeg på mange vis er friskmeldt og batteriene er ladet, setter jeg i gang med å svi av energien med stor entusiasme. Jeg lærer aldri, og har avfunnet meg med at sånn er det å være Anne. Helt av eller helt på. Litt slitsomt innimellom, men det er til å leve med og det er mye som kunne vært verre.

Variasjon i aktiviteter gjennom et døgn er et viktig prinsipp. I perioder har det vært lurt å ta på skylapper og stenge alle dører og skalke alle luker inn til hukommelsen. Viktige gjøremål i en krevende hverdag skulle utføres. Jeg skulle fungere som menneske og ansvarlig oppdrager. Da var det viktig å være i arbeid, samtidig som jeg skulle håndtere uventede hendelser i hverdagen. La alarmene gå, kjenne de store bølgene slå gjennom kroppen for deretter å håndtere det hele nøkternt og instrumentelt. 

Jeg har ikke hatt det verre enn mange andre. Mange har opplevd en mye verre og en mye mer urettferdig verden enn det jeg har opplevd. Jeg er ikke interessert i å konkurrere om hvem som har hatt det verst og fritar ikke meg selv som medskyldig i eget liv.

På tross av motgang har verden bydd på gode mirakler som jeg med min sunne fornuft ikke trodde var mulig. Jeg har jobbet mot noen mål i det fjerne uten å tro for mye på at de skulle kunne realiseres. Tålmodighet, utholdenhet og en egen drivkraft som jeg ikke er helt sikker på hvor kommer fra har hjulpet meg. Det har vært viktig å ikke bli satt ut av spill, eller bli nærtagende for å ikke klare å leve i tråd med tradisjoner og konvensjoner, slik flere norske familier på et vis får til. Slik trygghetssøkende atferd har vært utenfor mitt kompetanseområde i flere tiår.

For å si det sånn, tradisjoner er greit nok, men for at tradisjoner skal bestå for dem som trenger dem bør det tas høyde for at de fleste i landet ikke har evner, kapasitet eller mulighet til å delta i slike sammenkomster. Det ville vært befriende om medie-samfunnet i sine reportasjer om hvor mye vi gleder oss til slike høytider, med flokken og så videre, hadde tonet det hele litt ned. Det er mange som gruer seg til høytider der familien ennå spiller en eventyrlig rolle

Det vanskeligste i livet er intime følelser og relasjoner. Tenk så herlig - å krysse Hardangervidda i snø og motvind. Mye enklere enn å nærme seg en klok og attraktiv kvinne. Det er en farefull ferd - å bli glad i noen.

Også mitt liv har blitt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Ikke ulikt de fleste andre sitt liv. Noen drømmer går i oppfyllelse, mens andre havner i et helvete som det er vanskelig å forutsi. Var det en grei nok ballast, å vokse opp på Stokka, på 50-60-tallet midt i husmødrenes glanstid? 

Jeg har hatt stor glede av å være nysgjerrig. Jeg har også blitt tildelt bevegelsesglede og konkurranseinstinkt. Det har hjulpet. Pluss at jeg at jeg i skolen likte å skrive stil. Jeg har hatt stor nytte av å formulere tanker og hendelser for å forstå hvem jeg er, og hva jeg mener.

Jeg har et godt liv nå. Tiden leger ikke alle sår, men diagnosen er heldigvis «Levende». Upløyd mark er gravd opp og ulent terreng er forsert.

Jeg solgte huset og flyttet i leilighet for tre år siden. Det har vært tre gode år der jeg har blitt åtti prosent uføretrygdet og jobber 20 prosent på ILAB som seniorrådgiver. Der opplever jeg inspirerende øyeblikk i lag med yngre kollegaer. Det setter jeg stor pris på.

Prosessen jeg har vært gjennom de siste ukene, med lesing og brevskriving har vært givende. Jeg burde ha vært hos psykolog for å snakke om det traurige. Men, det er mange unge som fortjener min plass i køen. Jeg har tross at lært mange teknikker i årenes løp mens jeg har gått i terapi eller har vært innlagt på slike steder vi helst ikke skal snakke høyt om. Jeg tror på menneskesinnets restitusjonsevne.

Når jeg en sjelden gang leser domsslutninger, korrespondanse mellom meg og advokater, epikriser, anamneser og bekymringsmeldinger til Barnevernet blir jeg så pass berørt og dårlig at jeg må legge det vekk. Det er krevende å lese teksten. Stemningen mellom linjene slår og virker lammende. Men, når jeg gjennomfører øvelsen med ujevne mellomrom, blir jeg litt friskere for hver gang. Gjennomføringen er som krevende maratonløp for følelsene. Etter hvert blir det heldigvis slik at jeg forholder meg til fakta på en mental og fornuftig måte.

Hver gang jeg skriver en ny statusrapport over livet, konkluderer jeg med at det går bra. Jeg angrer ikke.  Det viktigste har jeg lært av å «gå på trynet». Det uforutsigbare er en viktig læremester. Kanskje er det modig å lære gjennom utydelige oppskrifter som ikke er å finne i en eneste pensumbok. Vi burde lære at det er akkurat slik livet er. Eksamen med et definert pensum er for enkelt.

Lærdom koster. Karriere, venner, familie, fritid og bevegelsesglede har måttet lide for at jeg skulle kunne stå trygt på egne bein. Men, hva jeg tror på i livet har blitt styrket. Jeg tror at det er viktig å bli sett av riktige folk, bli inkludert, bli anerkjent og respektert. Jeg tror at det er lurt å dele på godene og å gi flest mulig anledning til å leve et verdig liv.

Spørsmålet jeg stiller meg nå er ikke det samme som jeg stilte for et par uker siden. Da var spørsmålet «Hvorfor er jeg så usigelig trøtt og utmattet når livet går så greit og ingen katastrofer har inntruffet? Svaret har jeg funnet under vegs. «Jeg må orke å forholde meg til levd liv og forstå at viktige hendelser ikke hviskes bort. Historiene tærer og tapper når de opptar for mye plass, men gir innsikt når jeg orker å rydde og sortere». Livsglede kommer ikke gratis.

Jeg fortsetter å redigere teksten og brevet nærmer seg å bli ferdig. Før siste økt hører jeg på podkasten der Kristopher og Einar leser Nietzsche. Jeg lytter til den tolvte episoden der vi har kommet fram til Ecco Homo. Jeg ler mye, og koser meg. De to gutta snakker om verkene på en fornøyelig måte. Nietzsche forfekter og blir tatt til inntekt for verdier som jeg absolutt ikke står for.

Likevel, programmet og samtalen mellom Kristopher og Einar er lærerikt og morsomt. De prøver å tolke Nietzsches ideer på beste måte. På tross av all patriarkalsk hyllest, kjenner jeg meg igjen i mange av filosofens betraktninger. Han har en mening om det meste, gjentar og motsier seg selv så det holder. Jeg ler og koser meg, på tross av at både Kristopher og Einar er gutter som også er preget av et samfunn der kunst, kultur og filosofi er styrt av menn.

Min legning, mine skavanker og manglende entusiasme for kjønnsorganet som tilhører menn, alt dette har trolig vært medvirkende til min skeive gange i livet. Alt mølet. Og, selvfølgelig er jeg medskyldig i mine handlinger. Jeg prøver kun å belyse hendelser som har påvirket mitt tankesett betraktelig.

Jeg har ikke merket mye til Korona-tidens pandemi-tiltak. Det er sikkert fordi jeg klarer meg godt med min lille jobb og kjenner svært lite på eksistensiell krise. På mange måter har jeg aldri hatt det bedre og drar trolig nytte av å kjenne på stor grad av post traumatisk mening og mestring.

Jeg er, på samme måte som du, fornøyd med livet. Også jeg føler meg svært heldig, eller hva vi skal kalle evnen til å like livets gang. Hell og lykke, uhell og ulykke, rettferdighet og urettferdighet utgjør store deler av våre liv og bør inkluderes i helsebegrepet. Sansene gir oss melding om kontraster, og kontrastene trenger vi. Det faktum at jeg i noen år lengtet mer etter døden enn livet er heldigvis snudd - og livet har aldri vært så levende.

Jeg er takknemlig for å snuble av sted, trygt og godt i et land med solid nav, demokrati og ytringsfrihet. Jeg går langsomt og nyter dagen i den rytmen som er best.

Jeg er glad du fant meg 😊

VEDLEGG: Innledning og utdrag fra to artikler om foreldrefiendtlighet

I januar 2019, blir jeg stående ved siden av Eivind Meland, lege og en av stemmebærerne innen dette forskningsfeltet i Norge. Jeg hadde lest om emnet. Men, saker som treffer hardt og på rett sted er vanskelige å forholde seg til. Jeg klarte ikke å lese mye før jeg ble kvalm, engstelig og fikk fysisk og psykisk ubehag. Jeg spør forsiktig – «Er du Eivind Meland som forsker på foreldrefiendtlighet?». Jeg presenterte meg og sa at jeg var interessert i det han drev med. Han sa at jeg kunne sende en e-post, så kunne han sende meg informasjon om emnet som kanskje ville være til nytte. Som sagt så gjort. Men, det har ikke vært lett å lese. Hva som beskrives rammer meg for mye. Det virker som om fremmede har satt navn på mye av det som har skjedd i livet i løpet av de siste tretti årene. 

Når barn skades med de beste hensikter Tidsskr. Norsk Legeforening nr. 16, 2016; 136: 1334 – 1335 «Likeverd i samlivskonflikter» - Når én forelder monopoliserer omsorgen og knytter et barn til seg gjennom å demonisere den annen part, kan barnet utvikle fiendtlige oppfatninger av den forelderen det ikke har kontakt med. Barn er sensitive for slikt og kan uttrykke stereotype forestillinger om den eller dem det ikke har kontakt med. Dette er et faresignal og et uttrykk for at barnet blir misbrukt til andres formål -

- Den europeiske menneskerettserklæringen garanterer barnet retten til privatliv og familieliv (art. 8) (11). Barnekonvensjonen spesifiserer hva vi skal forstå med barnets beste – å ivareta barnets behov for omsorg, kjærlighet og bekreftelse i hverdagskontakten med begge foreldre eller dem som virkeliggjør foreldrerollene. Barnet skal ikke holdes tilbake eller bort-føres til andre land eller til andre områder i landet hvis dette gjør gjensidig omsorg vanskelig. Det skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk mishandling, det skal sikres retten til familieliv og opprettholdelse av egen identitet. Barnets rett til å gi uttrykk for sine meninger med bakgrunn i saklig og korrekt informasjon er en del av rettsforståelsen. Å kreve at barnet velger den ene forelderen fremfor den andre må anses som brudd på barnets rett-.

- Den forelderen som urettmessig holder barnet borte fra den andre og fra omsorgspersoner fra den utstøtte forelderens familie, får ikke sjelden støtte fra terapeuter, sakkyndige og myndighetspersoner. Ofte er støtten motivert av empatiske overdrivelser og sentimentalitet i forholdet mellom klienten på den ene side og terapeut eller myndighetsperson på den annen. Det er viktig å presisere at i noen tilfeller er den forelderen som holdes borte fra barna, en fare for både barna og den andre forelderen. I APAs håndbok er man tydelig på kun å bruke begrepet «parental alienation» i de tilfeller der den utstøtte omsorgspersonen har akseptable omsorgsevner. –

- Hvis barnet mister kontakten med én eller begge foreldre, uten at det gjennom en saklig og upartisk utredning påvises alvorlige mangler og misforhold, er dette å anse som et grovt traumatisk overgrep. –

Foreldrefremmedgjøring som helserisiko Tidsskr. Norsk Legeforening 22. mars 2019 - De viktigste fremmedgjøringsstrategiene er å sverte den andre, begrense kontakten med den andre, true med kjærlighetstap, anvende sentimental kontroll gjennom betroelser til barnet, tvingebarnet til å velge mellom foreldre og å avvise den andre forelderen gjennom for eksempel å omtale den andre med fornavn i stedet for «mamma» og «pappa» (2, 10). Barnets reaksjonsmønstre og symptomer er typiske og kan gjøre det fristende å se på fenomenet som et syndrom. Vi opererer med fem hovedkriterier som karakteriserer sterkt fremmedgjorte barn: Barnet har uttalte negative kognisjoner og emosjoner overfor den forelderen som det ikke vil ha kontakt med. Denne avstandtakingen er uproporsjonal med hva barnet kan fortelle om konkrete opplevelser med forelderen. Barnet er påfallendespaltet mellom fordømmelse av den ene forelderen og idealisering av den andre. Barnet deltar i svertende behandling av den ikke-favoriserte forelderen. Barnet snakker om den ikke-favoriserte forelderen med lånte uttrykk som ikke er aldersadekvate. Barnet snakker i tillegg nedsettende også om den avviste forelderens familie, som det tidligere har hatt god og tillitsfull kontakt med.