Hun tror Sigrid Undset kan ha vært forelsket i brev-venninnen sin, Dea.

Ja vel - og hva så? Spiller det noen rolle? Og hvem uttaler dette?

Det er Christine Myrvang som stiller spørsmålet i sin nye bok «Tause kilders tale». Altså, - om Sigrid Undset egentlig elsket en annen kvinne.

Myrvang er historiker og professor ved Institutt for kommunikasjon og kultur ved BI i Oslo. Jeg har lest boka med stor entusiasme og jeg har fått med meg mange anmeldelser og kritikker av den. Myrvang har gjort en spennende jobb, synes jeg. Og, kanskje er det hennes fordomsfrie søken til kildene og tolkingen av disse, ikke som litteraturviter, men som historiker, som har gjort hennes tilnærming så oppsiktsvekkende og interessant. For meg. Jeg er hverken litteraturviter, forfatter, kjønnsforsker eller historiker.

Boka interesserer meg, av mange grunner. Vi lever i en annen tid nå enn for fire-fem-seks generasjoner siden. Og, - hva som aksepteres av levesett og livssyn har heldigvis blitt noe romsligere. Historien og «sannheten» om hva som skjedde før i tiden endrer seg i takt med nye trender, normer og teknologiske nyvinninger, og ikke minst kamp. Livet står ikke stille og det gjør heller ikke historien. Vi har merket det på statuer som må rives og benker som må fjernes. Og, ikke minst den opphetede debatten rundet siste bok til Marte Michelet – «Hva visste hjemmefronten?» Det er krevende å gå mot strømmen.  

I 2020 er det nesten akseptert - at homofile og heterofile skal ha samme muligheter og rettigheter. Jeg opplever likevel at vi ennå har et stykke å gå før normalen er normal for alle. Slike påstander kan selvfølgelig skusles vekk med argumenter som «Herregud, enda en egosentrisk sneversynt snurt kvinne som fremmer navlebeskuende identitetspolitikk».

Kjønn og legning skal ikke være avgjørende for et menneskes verdi og muligheter. Min erfaring er likevel at kjønn og legning er avgjørende, i så måte.

Det hersker liten tvil om at det er mer alminnelig å leve i et forhold enn å leve alene, - og det er mer alminnelig å leve i et heterofilt forhold enn å leve i et homofilt forhold. Det er også mer alminnelig at mannen er hovedforsørgeren i det heterofile samlivet enn at kvinnen er det.

Hva betyr det da egentlig, - å leve alminnelig? Alminnelig er måten flertallet av oss organiserer livene våre på. Og denne måten blir den foretrukne – den enkleste og den mest anerkjente. Hva som er alminnelig setter en standard som alt annet måles ut fra. Slike alminnelige holdninger er dypt forankret i folkesjelen og det tar mange generasjoner før vi, som et inkluderende begrep, kjennes reelt for alle. 

Vi som fellesnevner for hele befolkningen fungerte ikke på slutten av 1800-tallet, og gjør det heller ikke i dag. Vi omfavner majoriteten. Noen mener at vi inkluderer alle, men jeg har problemer med å oppdage det i praksis.

Mustafa sendes for eksempel ut av landet mens Joshua måtte få komme hjem. Og, kirkeledere på Nord-Jæren tolker alltid Skriften på riktig måte. Det gjelder å hegne om angsten. Fryktløse mennesker kommer sjeldent til Himmelen.

I Morgenbladet leser jeg at Vigdis Hjorth og Sigrun Slapgard er skeptiske til hypotesen som Christine Myrvang har fremsatt i boken. Hypotesen om at Sigrid Undset kanskje har hatt erotiske følelser for sin brev-venninne. Undset ble tross alt gift, hun fødte tre barn, ble etter hvert katolikk og forsvarte konvensjonelle ekteskap mellom mann og kvinne.

Det var nok ingen som kalte seg lesbiske på den tiden og det var ytterst få som åpenlyst levde ut sin homofile kjærlighet. Christine Myrvang viser uansett at det går an å tolke Undsets brev, artikler og litteratur på en annen måte enn det som har vært standarden til nå.

Biografiene pleier å framstille Undset som en konservativ forkjemper for det konvensjonelle ekteskap. Men, menneskene er heldigvis mer komplekse og mer utilgjengelige enn det psykologer, nevrologer og litteraturvitere klarer å speile.

Hverken den mest objektive journalist eller den mest vitenskapelige vitenskapskvinne er i stand til å tolke sitt datagrunnlag helt objektivt. Spesielt ikke når det gjelder kvaliteter og egenskaper som inkluderer menneskenes hjerter.

Alt som kan tallfestes og måles med instrumenter gir så mye enklere svar. Det kvantitative er det mest behagelige å forholde seg til i vår nyliberale og effektive verden. Sånt sett er det fint å kunne forholde seg til lovende vaksiner og naturvitenskap.

Myrvang tolker brev og essays som har vært fortolket tidligere av en rekke litteraturvitere og biografer. Men hun har også tolket brevene som er luket ut - og brent. Brent og tilintetgjort. Trolig av nær familie. Hun tolker altså det åpenbare og tilgjengelige, men inkluderer også de tause kildene. Summen av informasjon fører til at hun stiller et nytt spørsmål.

Om noen skulle mene at det er unødvendig, ja til-og-med utidig av Myrvang å stille spørsmål ved Sigrid Undsets legning, så føyer disse seg trolig inn i rekken av personer som mener at homofile ikke har samme verdi som heterofile. For, om legning ikke spiller noen rolle, da ville diskusjonene ikke ha forekommet. Da kunne begrepet vi ha vært gyldig for alle.

Under Prøysendebatten i 2004 var reaksjonene kraftigere og mer fordømmende. Det ble kjent at Alf Prøysen hadde vært homofil. Ole Paus gikk hardt ut mot forfatter Ove Røsbak og kalte ham en løgner. Paus har i ettertid innrømmet at han visste at Prøysen var homofil da han levde. Ole innrømmer at Prøysen selv hadde fortalt ham om hemmeligheten sin før han døde.

Nære venner, familie og de fleste i kultur-Norge mente det var støtende og svært unødvendig at en slik opplysning skulle tilkjennegis en folkekjær kunstner etter hans død. Å leve heterofilt er beviselig tryggest, også i dag.

Mangel på likeverd kjennes best for de som har skoen skeivt på, og vises klarest for de som har brillene på rett sted.

Myrvang viser oss at Undset ikke var fordømmende mot homofile. Heller tvert om. Hun var rett og slett ikke homofob.

I en lengre artikkel i samtiden (1940) fikk Luthers seksualmoral gjennomgå av Undset. Det borgerlige samfunnets illusjon om at «en fin» eller «en god» kvinnes adelsmerke var mangelen på kjønnsdrift, speilet kvinnene som ideal, mens mennene kunne søke lettvint tilfredsstillelse ute, hos kvinner med» sosialt betinget mindreverdighetsfølelser».

Undset skriver en lengre passasje der homoseksualitet introduseres som tema.

«Undersøkelser i utlandet - har bragt på det rene at ikke så få unge piker som har prøvd seg i frie forbindelser, senere sklir inn i homoseksuelle forhold. De har erfart en eller to eller flere ganger at mannen i forholdet viste seg bunn-egoistisk og blottet for virkelig godhet mot dem. Når den eldre venninnen som har vært gjennom det alt sammen dukker opp, oppmuntrer hun den skuffedes uvilje mot hele mannkjønnet, trøster og tar seg av henne.

Vi er jo tilbøyelige til å anse homoseksualitet som noe abnormt, noe som skyldes fysisk eller psykisk feilutvikling. Her stikker vi nemlig enda i det kristne syn på sakene, - helt siden Oldkirkens dager har jo de kristne belagt homoseksualiteten med ekstra forakt, sånn at det etterhvert ikke ble mange andre enn de sykelig belastede som gav etter for fristelsen til å praktisere slikt. Og vi er tilbøyelige til å glemme at utenfor kristenheten har de forskjellige kulturer tolerert homoseksuelle forhold, som surrogat når forholdet gjorde det vanskelig å oppnå normal kjønnslig tilfredsstillelse. Dette gjelder menn og kvinner som følte større intellektuell eller emosjonell tilfredsstillelse ved å omgås sitt eget kjønn og beseglet sine vennskap med erotiske intimiteter som en selvfølgelig sak.

At den erotiske følelse i de første ungdomsår ikke nødvendigvis behøver å være rettet mot det annet kjønn, og at vennskapene mellom unge mennesker ofte er erotisk farget, er vel en nokså sikker sak.

Det vil neppe vare lenge før de fremmeligste mellom ungdommen oppdager at man behøver ikke nødvendigvis en partner av det annet kjønn for å oppnå erotisk tilfredsstillelse, orgasme, kameratskap, inderlig samhørighet med et annet menneske – eller eventyr, avveksling, scener og spenning, hvis det er det man liker.

«Det er bare hvis man vil bygge et hjem og avle barn at man MÅ være en mann og en kvinne sammen».

Dette er klar tale fra en bestemt kvinne som er kjent for å forsvare ekteskapet mellom kvinne og mann. Undset favner trolig både videre og dypere enn det katolsk-konservative kvinnesynet som hun er mest kjent for. Hun ytrer ganske så radikale meninger både i forhold til kvinners posisjon og deres dragning mot det samme kjønn.

Hun skrev blant annet at det var viktig for kvinner å bruke sine evner på annet enn menn:

Tjue år gammel skriver Undset til sin fortrolige brevvenn Dea «Gift deg ikke medmindre du er så forelsket at du heller ville være hos din venn i Helvete enn alene i Himmelen. Selv da i lykkelige ekteskap - jeg forutsetter at sådanne finnes, - skjønt jeg intet har sett, som jeg ville kalle lykkelig.

Envidere, de aller fleste kvinner blir dumme i ekteskapet, eller de stemmer sine fordringer til livet, sin mann og seg selv så langt ned, at de neppe kan regnes for mennesker, eller de blir uforstående, ufine, rå eller ulykkelige».

I et annet brev skriver hun: «Alt jeg forlanger er en liten smule ånd og vid og ynde» i en manns tanker. Forøvrig kunne han være «stygg som arvesynden». «Herregud Dea, svar meg, tror du det finnes menn på denne jord eller er det bare mannfolk»?

«Jeg vil! Jeg vil holde meg rank, jeg vil ikke dukke under. Jeg vil ikke begå selvmord - heller ikke på mine evner».

Om å få egne barn skriver hun - «Det kan nå ikke nytte å benekte, at barn, det skulle man egentlig ha, alle kvinnfolk - men hvor skal man få dem fra - det er det som er saken. Det er da egentlig en elendighet å være kvinne - blir man gift er det galt, bliver man ikke gift, er det også galt».

Det var ikke lystige utsikter Undset kunne gi ut fra sin livsvisdom når det gjaldt menn og ekteskap. I alle fall ikke om ekteskapet skulle kombineres med å ta sine evner i bruk.

At feministene ikke har likt Undset kan ikke ha vært på bakgrunn av slike uttalelser. De har likevel i det store og det hele sett på Undset som reaksjonær. Undset levde og hadde meninger som etter min oppfatning anerkjennes av feministen i meg. Hun forble en selvstendig, arbeidende kvinne. Sluttet aldri å skrive og var tvert om den som forsørget familien.

Professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Tone Hellesund uttaler til Morgenbladet at Myrvang har klart å løfte fram flere sider ved Undsets forfatterskap som Hellesund selv hadde oversett. Hellesund er en av pådriverne til Skeivt arkiv i Bergen og er kjent for doktoravhandlingen «Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet 1870-1949»

Det finnes heldigvis flere tolkningsmuligheter når tekster og brev leses. Vi er alle svært ulike, selv om menneskenes hjerter neppe endrer seg særlig gjennom generasjonene.

Det er selvfølgelig lettere å finne «seg sjøl» når samfunnet gir inkluderende svar og speiler individets idealer, tanker og behov. Slik sett var det helt klart lettere for en kvinne å velge en mann å dele livet med, før i tida.

Vi leser våre nyheter, bøker og artikler med eget liv og erfaring som referanse. Det er normalen. Vi er summen av vår erfaring og det preger vår lesning.

Sigrid Undset ville ikke gi noen forklaring til hvordan en bok skulle oppfattes.

Hun skriver: «Kommer ikke de tanker som var de ledende under arbeidet tilstrekkelig fram i en bok, er det bokens feil, og feilen blir ikke mindre om forfatteren etterpå meddeler, - «det og det» vil jeg ha fram, men det har altså ikke lykkes meg å få det uttrykt. Og, blir en bok misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for dens forestillingsverden, nytter det heller ikke forfatteren å prøve utenfor bokens ramme å komme til forståelse med denne leser, idet bokens forestillingsverden jo er forfatterens egen og han kan kun tale ut fra denne».

Myrvang skriver i boka at tekstene kan leses som innganger til forfatterens forestillingsverden, og med alle nødvendige forbehold, kan de betraktes som historiske kilder til en forfatters liv og tanker.

«Det som fornemmes av en skreven side, uten at ting sies eksplisitt i teksten, er noe som er blitt skapt», skrev Willa Cather i et essay fra 1922 om romankunsten. Willa Cather var en prisbelønt amerikansk forfatter som Sigrid Undset ble god venn med da hun levde i eksil i USA, Brooklyn under annen verdenskrig.

At Willa Cather delte sitt liv med en kvinne, det visste mange, inklusiv Sigrid Undset. Slike samboerskap innen den kvinnelige delen av den relativt velstående middelklassen ble gjerne kalt «a Boston Marriage» i USA: Cather innrømmet aldri offentlig at hun levde i et homoseksuelt forhold. Offentligheten brydde seg ikke særlig med om kvinner levde sammen. Det var ikke vanlig å tenke seg at voksne venninner hadde et seksuelt forhold.

På Sigrid Undsets tid levde flere kvinner sammen med en annen kvinne av samme kjønn. Ingen av dem kalte seg lesbiske. De levde sammen som venninner eller peppermøer. Det var en måte å organisere tilværelsen på for å slippe å leve enslig. Grunnen kunne være at de ikke ønsket å leve med en mann, eller at de rett og slett hadde erotiske følelser for sin venninne. Kvinners seksualitet var så pass nedtonet på den tiden at det var greit nok å leve sammen med en annen kvinne. Omverdenen var ikke fordømmende.

Likevel, det var sikkert ikke lett å identifisere seg som en kvinne som elsket en annen kvinne. Muligheten for slike følelser ble ikke diskutert og var derfor ikke en åpenbar løsning. Ikke ulikt slik det var på 60- 70- og 80-tallet, da jeg var ung. Det var kun snakk om jente pluss gutt og kvinne pluss mann. Det var langt utenfor min forestillingsevne at en kvinne skulle kunne leve sammen med en annen kvinne og at de elsket hverandre. Det kan ta lang tid å finne ut av seg sjøl når seg sjøl er litt utenfor det alminnelige. Skeiv historie er oftest taus historie. Homofili var forbudt helt fram til 1972 og homofili som diagnose ble fjernet i 1977.

Å elske andre kvinner, i stedet for en mann, det gjorde også den svenske dikteren Karin Boye. En forfatter Sigrid Undset var dypt fascinert av. Første kvinne som mottok nobelprisen i litteratur, Selma Lagerlöf, elsket også kvinner. Hun levde ut kjærligheten i et livslangt trekantdrama.

I essayet «Tre søstre» skriver Sigrid Undset om forfattersøstrene Charlotte, Emily og Anne Brontë.

Charlotte Brontë var den mest produktive av de tre søstrene og er mest kjent for «Jane Eyre», mens Emily Brontë er kjent for «Stormfulle høyder».

Om Charlotte Brontë skrev Undset at «… hun har vel også den art av skyhet overfor menn som er særegen for lidenskapelige og kresne kvinner – de er fornærmet over at de fleste menn er av den sort som der går tretten av på dusinet».

Virginia Woolfs elskerinne Vita Sackville-West var overbevist om at Charlotte Brontë var lesbisk. «Beviset» skulle ligge i brevene Charlotte skrev til sin beste venninne Ellen. Charlotte Brontë hadde muligens hatt en romantisk dragning mot venninnen som hun kunne tenke seg å elske og leve med for bestandig.

Det har også vært diskutert om Charlotte og Emily Brontë kunne ha hatt kontakt med den samtidige Anne Lister, en lesbisk kvinne fra Yorkshire som i 2019 ble portrettert i TV-serien «Gentleman Jack».

Jeg har nevnt det før. Gentleman Jack er en fornøyelig serie som fikk meg til å smile og tro på livet på en kjekk måte igjen. Den kan sees på HBO.

Nå kan også filmen om Virginia Woolf og hennes elskerinne Vita Sackville-West sees på streaming-tjenesten SF Anytime. Gemma Arterton spiller rollen som Virginia Woolf og Elizabeth Debicki spiller Vita Sackville-West. Filmen handler om forholdet mellom Virginia Woolf og Vita Sackville –West og er basert på romanen «Orlando» som er verdens vakreste kjærlighetsbrev. En fantastisk biografi over Vitas liv, der hun fødes som aristokratisk ung gutt på slutten av 1500-tallet og 300 år senere har skiftet kjønn og blitt en kvinne midt i trettiårene.

Filmen anbefales for de som liker interessante kvinner.

Mange kjente kvinner, inkludert forfattere, har øyensynlig hatt sterke erotiske følelser overfor andre kvinner. Noen levde sammen som venninner, mens andre kanskje ikke var helt klar over det selv, hva de sterke følelsene betydde.

Camilla Collett skriver om sin ungdomsvenninne Emilie: Tross min Natur hadde jeg lyst til å kysse Emilie, jeg elsker henne så gruelig og ville ha fridd var jeg en mann.

Emilie var ikke snauere i brev tilbake: «O innimellom elsker jeg deg så uhyre at jeg kunne knuse deg, jeg forakter alle andre i verden uten deg; så innimellom elsker jeg deg litt mindre, men det er kun øyeblikk».

Sigrid Undset griper til moderne begreper og antyder at Camilla og Emilie skal ha hatt et homoerotisk forhold, uten at dette skal ha ledet over i et homoseksuelt forhold. Det første gjelder følelser mens det andre var praksis.

Sigrid Undset var opptatt av hva selvstendige kvinner kunne utrette, utenfor hjemmets lune vegger, og hadde skrevet mange artikler om temaet. Hun hadde unektelig en forkjærlighet for uvanlige mennesker, særlig uvanlige kvinner.

Sigrid Undset ble født 20. mai 1882 i Danmark. Hun mottok Nobelprisen i litteratur i 1928. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922). I 1912 giftet hun seg med maleren Anders Svarstad. Han var 13 år eldre enn henne, var gift da de møttes og hadde tre barn. Ekteskapet til Sigrid og Anders var preget av lange adskillelser, og begge jobbet mye. De bodde sammen, tidvis, i sju år før de flyttet fra hverandre for godt. På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte Undset rømme fra Norge. Hun reiste til USA i juli 1940 og bodde i New York til hun etter krigen reiste hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer. Her døde hun 67 år gammel den 10. juni 1949.

Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie, Aschehoug, 1993

Sigrun Slapgard: Dikterdronningen Sigrid Undset, Gyldendal, 2007

Anne B. Ragde: Sigrid Undset, ogsaa en ung pige, Gyldendal Tiden, 2001

Gidske Anderson: Sigrid Undset, et liv, Gyldendal, 3. utgave, 2003