😥Jeg følger med på Paris og Charlie, men når jeg er ferdig med dagens forelesning, har lest aviser og hørt radio er det fint å avspore tankene og finne fram noen gode bilder 🙂.

Dette bildet er fra en drømmetur på Svalbard i mai et år da det var sol hele døgnet og temperaturen i snøen på dagtid var minus 3 grader C. Det var silkeføre og skiene var på mens hjernen druknet i endorfiner og satt meg i en herlig euforisk tilstand som varte flere uker etter hjemkomst til Bergen.

Opplevelsen kan jeg takke ILAB for. Vår forretningsfører var i flere år medlem av styret ved Universitetet på Svalbard, UNIS, og i mai 2007 drog ILAB på «seminar» til Longyearbyen. Vi var nesten fulltallig da vi ankom Mary-Ann’s Polarrigg (noen måtte bli igjen for å røkte forsøksfisk, pleie kunder og styre det tekniske anlegget). Vårt mål var å jobbe med ISO 9001 mens det «på fritiden» var anledning til omvisning i gruvene, kjøre snøscooter, hundespann og annet gøy.

Det var bare jeg som hadde ski ned meg. To par. Skøyteskiene for sikkerhets skyld og Fisher powerlight med stålkant og tilhørende trinsestaver dersom turer i brattere terreng skulle forseres.

Vi landet ca. 14:30 med SAS-fly fra Tromsø og middag skulle inntas på KROA kl. 18 (ikke HUSET eller Funktionærmessen den kvelden). Jeg var allerede vill i nikkersen. Strenet mot vår innkvartering mens jeg betraktet fjellene, den blå himmelen og Longyearbreen som reiste seg mektig og elegant fra Sverdrupbyen opp mot et eventyrlig platå. Jeg kom meg ikke fort nok inn på rommet for å ta på meg ski-klær og å pakke ut skøyteskiene. Mine to medfødte gener, ski-genet og oppoverbakke-genet var i heltenning.

Jeg regnet med at jeg klarte å gå inn til Sverdrupbyen, opp Longyearbreen, se meg om og nyte utsiken, renne ned igjen, kle meg om og være klar for hvitvin og forrett på spisestedet klokken 18. Det gikk utmerket, kun et akademisk kvarter forsinket. På turen fikk jeg bare delvis med meg at «det ikke er lov å gå utfor Longyearbyens grenser uten våpen». Jeg så trolig noen forbud-skilt da jeg strenet full av skylapper mot mitt mål. Skiltenes melding nådde ikke inn til min bevissthet dels fordi den var okkupert med å sortere og analysere alle de fantastiske inntrykkene og fordi at synet ikke behaget min plan. Det kriblet i armer og bein, og jeg hadde kun ett mål for øye; Toppen av breen, begeistring og utsikt. På turen oppdaget jeg at studenter og andre «villmenn» kjørte scooter. Ingen andre skiløpere. Scooter-kjøringen bråket en del, men beroliget meg også, for jeg tenkte at de sikkert skremte eventuelle isbjørner. Og, dersom en isbjørn dukket opp var jeg overbevist om at jeg skulle klare å kjøre fra den nedover breen. Takker for min naive livsinnstilling!

Det ble en fantastisk kveld. Maten smakte utmerket og jeg gledet meg sykt til neste dag. I løpet av kvelden snuste jeg meg fram til interessant informasjon i forhold til våpen slik at jeg neste morgen strenet rett til butikken som leiet ut «skyterter» til personer som aldri har tatt i en rifle. Etter 10 minutters våpentrening satte jeg av gårde oppover Longyearbreen med rifle på ryggen, skudd i lommen og kunne kanskje lade riflen om nødvendig. Men jeg var ikke helt sikker på hvilket øye som skulle være lukket når jeg siktet. Uansett, det spilte ingen rolle. Dersom jeg traff en bjørn skulle jeg uansett skyte noen skudd rett i været!

På toppen traff jeg en annen «entusiastisk» jente som studerte ved UNIS og som var på treningstur med rifle på ryggen. Hun tok bilder av meg. Tenkte det kunne være kjekt å ha dersom slike skiturer ble sjeldnere i livet mitt. På denne tiden hadde jeg kun en hofteprotese. Legen kalte den en «ungdomsprotese» og jeg gav den ikke mye fokus. Tenkte som kirurg Bierling hadde sagt. «Dra hjem og lev normalt». I ettertid har jeg tenkt at jeg trolig ikke er helt normal og at dette kan ha bidratt til at jeg nå har fått satt inn hofteproteser 4 ganger. Ja ja, lev mens du kan!

Det blir kanskje en skitur eller tre denne vinteren. Føler meg litt tøffere i trynet nå, og tror jeg skal klare å stake meg noen meter på flatene. Ser fram til det sammen med gode treningsvenninner eller noen i familien. Men, det blir ikke skøyting mer, heller ikke noe Skarverenn. Det gjør ingen ting. Jeg har jo vunnet både brekkstang og fine Brusletto-kniver i «ta-tiden-klassen» i det rennet.

En av fordelene mine er at jeg kan ta fram de flotte turene over Hallingskarvet, fra Finse til Sirdalen, fra Finse på kryss og tvers med overnatting på Hallingskeid, Kaldevass, Uppsete og Mjølfjell og kjenne gleden og endorfinene spre seg fra hårtuppene helt ned til storetåen. Det er jeg veldig glad for!

Kjekt å se tilbake på slike fantastiske opplevelser i disse dager når verden er urolig og ytringsfriheten rystes i Europa. Da er det fint å avspore tankene med tidligere opplevelser eller se på våre fantastiske Tour de Ski jenter og gutter. De er så flotte og er helt rå! Blir spennende å se hvem som seirer i Monsterbakken på søndag!