Og jeg ser flagget

Dikt av Trygve Skaug

Og jeg ser flagget

mot maihimmelen

og tenker at jeg gjerne

ville ha kjent ham

på ekte

helten

som gikk foran på veien

som gav landet frihet

som tok slagene

slik at jeg slapp

så er det som om han sier

de fleste helter har du

rundt deg nå

de bare vet det ikke selv

ennå

Jeg blir provosert når jeg leser Trygve Skaug sitt dikt. Jeg fatter ikke hva som er bra med det. Han beskriver en maskulin heltedyrkelse som burde ha gått ut på dato for lenge siden.  «Jeg ville ha kjent ham …. helten som gikk foran ….. som tok slagene ….». Hvilke slag? Har vi likeverd og likestilling i Norge? Etter min erfaring - Nei.

Trygve Skaug sitt dikt er ikke skrevet for 150 år siden, selv om det virker slik, på meg.

Historiens helter er menn. Opplest og vedtatt. Kvinner blir sjeldent omtalt som sterke, visjonære og innehavere av vågemot. Siden menn har hatt definisjonsmakten er kvinner beskrevet som følelsesstyrte og sarte. I nasjonalsangen synger vi for eksempel om hvordan fedrene har kjempet og mødrene har grætt.

Mannsideal og heltedyrkelse er dessverre ennå preget av stor ballast fra forgangne tider. Kvinner tåler faktisk mye smerte og har et eget hormon som hjelper å tåle store påkjenninger. Kvinner er svært utholdende. Alt for mange heltinner har levd uten at vi har fått høre om dem. Kvinner har kampvilje.  Slagene de har tatt og tar og bragdene de utfører foregår på andre arenaer. De gjemmer seg ikke i skyttergraver og de behøver ikke bestige Mount Everest. Det er kvinner som føder menn.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev «Ja vi elsker» i 1859, førtifem år etter at mennene på Eidsvoll samlet seg for å danne en stat styrt av ansvarlige, voksne menn som hadde bodd lenge i landet, hadde eiendom og et offentlig embete. At ingen kvinner oppfylte disse kravene var så selvsagt at ingen kom på å reagere på det. Samfunnet var bygget på et system der menn og kvinner hadde hver sine oppgaver. Kvinners oppgave var å ta seg av barna, samt å støtte sine menn.

Kloke foregangskvinner har kjempet for at samme rettigheter skulle gjelde for kvinner og for menn. Det nærmer seg hundre-og-syttifem år siden Jørgine Anna Sverdrup Krog ble født. Hun er bedre kjent som Gina Krog, høvdingen i norsk kvinnebevegelse. Hun var en radikal og kompromissløs forkjemper for kvinners rettigheter og var sentral i organiseringen av den norske kvinnebevegelsen, særlig i kampen for kvinners rett til å stemme.

Ellevte juni 1913 ble det innført allmenn stemmerett i Norge, som det fjerde land i verden. Da var min mormor, Tilla Seland, 31 år. Den stemmeberettigete måtte være økonomisk selvhjulpen og ikke være avhengig av fattigkassen. Sytti prosent av de som fortsatt ble nektet å stemme, viste seg å være kvinner.

Kvinner ønsket på samme måte som menn å ha mulighet til å bruke sitt hode, sine armer og bein på en kreativ, konstruktiv og samfunnsnyttig måte. Det finnes bøker som beskriver våre formødres kamp, både som sakprosa og i skjønnlitteratur. Mitt anliggende er at mer av denne kunnskapen burde være pensum i skolen og at filmskapere burde produsere flere dokumentarer og spillefilmer om disse banebrytende kvinnene.

I Hege Duckerts bok «Norsk kvinnehistorie» på 200 sider beskrives blant annet holdninger som hersket mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet - «Å lese for mye kunne være skadelig for piker. Bokormer får hodepine, nervøse lidelser og skader på forplantningsevnen. En talsmann for dette synet var medisinprofessoren Ernst Ferdinand Lochmann. Kvinner måtte ikke ha noen befatning med tidens diktere. Samtidsproblemer kunne infisere uskyldige piker med usunne tanker. Kvinner måtte for all del beskyttes mot dikt, romaner og forbannet løgn».

Jenter og kvinner kjempet for ytterlige rettigheter da jeg vokste opp. Jamfør kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og rett til selvbestemt abort. Men, i det store og det hele gjaldt følgende - èn moral for kvinner og en annen for menn.

Vårt syn på styrke og svakhet, mannsmot og et «svakelig» kvinnekjønn er innplantert som en naturlig ryggmargsrefleks. Refleksen har dessverre fått anledning til å utvikle seg i mange hundre år, til stor ulempe for kvinner. Embetsmenn, hærførere og religiøse ledere har brukt fysiske styrke, religion og lovverk for å påføre kvinner en underordnet stilling. Det vil trolig ta mer enn hundre år med praksis for å endre slike inngrodde holdninger. Likhet for loven er et absolutt krav, men måten vi forholder oss til lovverket på, må gjøres naturlig gjennom årelang praksis.

Språket har også stor kraft og har bidradd til unaturlig forskjellsbehandling av kjønn. Les gjerne Kristin Fridtun sin bok, «Kjønn og ukjønn» eller Helene Uri sin bok «Hvem sa Hva». Begge bøkene er en innføring i ordets kjønnede makt. Klassikeren «Egalias Døtre» av Gerd Brantenberg er revolusjonerende intelligent og viser oss ordets makt, i riktig forstand. Boken burde være pensum for alle i grunnskolen.

Da min mormor var barn, på 1890-tallet fikk kun de mest velstående jenter tilgang til en viss dannelse og lærdom. For privilegerte kvinner i byene var det regnet som sjarmerende å spille litt piano og å lese litt poesi. Men, de burde ikke fordype seg i noen av delene.

Da Virginia Woolf skulle undersøke hvor mye som var skrevet om kvinner i litteraturen fant hun svaret i de store bibliotekene i London. Hun fant hyllemeter på hyllemeter, hundredevis av romaner og skjønnlitteratur om kvinner - skrevet av menn.

Hun fant kun en liten seksjon med kvinnelige forfattere som fortalte om kvinners kår og deres hverdag. Årsaken til at så mange menn kunne være forfattere, men nesten ingen kvinner, er innlysende. Kvinner hadde ikke adgang til utdannelse. De hadde helt andre plikter og disponerte ikke et eget rom å være i. De kunne ikke uttale seg om kontroversielle spørsmål. Kvinnene var forsørget av en mann og måtte oppføre seg deretter. Det var liten anledning til å tenke egne tanker, uforstyrret. Kvinnelige forfattere måttet skrive i smug, mens de laget mat, ordnet klær, hus, barn og mann.

I Norge fikk vi kvinner som gikk mot strømmen og skrev om livet og ekteskapet slik de opplevde det. Det personlige ble etter hvert politisk. Camilla Collet, Amalie Skram og Sigrid Undset tok etter hvert sitt eget rom og brukte seg selv for det de var verdt.

«Camilla Collett solgte huset og drog ut i verden etter at mannen døde. Hun giftet seg ikke igjen. Friheten til å tenke, mene og skrive må ha vært viktigere enn alt annet. Amtmannens døtre er historien om en ung, evnerik kvinne som blir presset til fornuftsekteskap med en eldre enkemann. Borgerlige kvinners skjebne var ikke å bli lykkelig, men å bli gift.

Budskapet skapte forargelse hos mannlige kritikere. Ekteskapet var på langt nær så ille som forfatteren ville ha det til. Det visste de med sikkerhet fra sine egne koner.

Ytringsfrihet fantes kun for menn. Ekteskapene i Camilla Collets overklassemiljø hadde lite med kjærlighet å gjøre. Viktigere enn følelser var stamtavle og penger. Mann og kone levde i hver sin verden, han ute i samfunnslivet, hun hjemme i stuen».

«Helt fram til 1888 var gifte kvinner umyndige, uansett hvor gamle de var og uansett hva de kunne. Prest og fogd var enige om at menn var styrt av fornuft, mens kvinner lot seg lede av følelser og derved var de mindre tilregnelige.

Foran alteret mistet bruden alle sine rettigheter. Hun fikk høre at brudgommen skulle herske over henne, hun fikk hans navn, hans rang og ble overlatt til hans disposisjon. Brudgommen var blitt husfader og oppført på livstid som husstandsmedlem nummer en.

Hvis kvinnen «brøt naturens orden» og påtok seg oppgaver i offentligheten, ville hun bli oppfattet som «et vanskapt misfoster». Dette spådde biskopen i Kristiansand under den første debatten om kvinnelig stemmerett i 1890.

For ugifte kvinner var ryktet den største kapitalen. Ikke et minutt måtte tilbringes alene med en fremmed mann, av frykt for hva folk ville komme til å tro.

Legene hadde forbløffende liten tillit til den kvinnelige anatomi, som de mente var for svakt oppbygget til å bære vekten av brystene. Kroppen måtte støttes av spiler og bånd på strategiske steder. En stram kroppsholdning var det beste tegn på sømmelighet. Å være snerpete betydde opprinnelig å være snørt inn i et korsett. Påkledningen sier mye om kvinners status».

Else Michelet (1942-2021) var en skarp satiriker, humorisk, programleder og tekstforfatter. Hun var ikke redd for å si sin mening og har blant annet tatt kvinners hverdag på kornet, blant annet om hvordan en kone burde te seg, morgen, middag og kveld for å tekkes sin mann. Lytt gjerne til hennes lydspor «Menuetterpå», en av flere tankevekkende tekster i samlingen «Skapningens Herre og Andre Eventyr».

Gjennom oppveksten opplevde jeg stor forskjellsbehandling av jenter og gutter. Det har provosert meg mye. Og, er sikkert grunnen til at jeg fremdeles, i en alder av sekstifem, fortsatt provoseres av slike bagateller som diktet «Og jeg ser flagget». Jeg ble tillagt helt andre rettigheter enn gutter når det gjaldt å si min mening. Det hersket også helt andre krav til meg enn til gutter i forhold til oppførsel og væremåte.

Heldigvis har jeg blitt litt klokere av skade og vet at jeg har lovverket på min side. Jeg gir blaffen i «flink  pike»-syndromet. Det er slutt på jenta som neier og sier unnskyld til Faderen, Sønnen og den heilage Ande. Nå står hun stort sett opp for seg selv og sine verdier når hun mener at han overskrider forventet oppførsel.

Jeg tenker det jeg tenker. Jeg skriver det jeg skriver. Om egen oppfatning av verdi og rettferdighet.

Jeg måtte lære meg å holde tilbake min utfoldelsestrang. Den alminnelige oppfatning var at det krevdes særdeles lite av en jente som meg å vinne i en sports-konkurranse. Det var så få jenter som stilte til start. Derfor var det ingen prestasjon å vinne. Å være jente var det samme som å starte i klassen for «de med litt dårligere ferdigheter». I barneskolen vant jeg skolemesterskap i hurtigløp på skøyter, slo jevnaldrende gutter i gaten når vi hadde slalåmrenn, elsket å springe rundt Stokkavannet og jeg vant sølvskje med Stavanger sitt byvåpen i tegnekonkurranse der tema var 17. mai.

Jeg elsket ikke de riktige tingene. Jeg drømte ikke på jenters vis. Jeg likte sløyd, gutteklær og syntes ofte at jenter var dumme. Ikke rart det. Vi ble jo gjort dumme. Av samfunnet.

Jeg burde fortelle om Katti Anker Møller som kjempet for mødre og barns rettigheter og om Laila Schou Nilsen, Norges mestvinnende idrettskvinne, som også var en pioner som industrileder. Men, det får vente til en annen gang når jeg reflekterer over vilkårene kvinner møter når de føder, og om utviklingen av norsk kvinneidrett.

ETTERORD

Anne Sverdrup ble født i mai for 65 år siden. Hun startet tidlig å stille «unødige» spørsmål og ville gjerne finne ut av hvordan ting henger sammen – og hvorfor. Aktiv, engasjert og nysgjerrig vokste hun opp i husmødrenes blomstringstid. Hun likte ikke jente-ting og forstod ikke hvorfor det var så mye snakk om «de fantastiske» prinsene som skulle kapres. Hun forstod rett og slett ikke hvorfor skapninger som levde under så ulike betingelser måtte love hverandre troskap til evig tid.

Hun forstår det ikke den dag i dag.

Hun så seg i speilet, greidde håret med våt kam og drømte om å være gutt. Gå rundt i dongeri, sykle på guttesykkel, kaste langt og springe fort, uten å skjemmes. Tenk hva frekke gutter fikk lov til å si og å gjøre. De ble heiet på, ikke tilsnakket. Gutter gikk fri.

Hennes heltinner var kvinner, kloke kvinner. De tre barndoms-heltinnene er tante Toddo, morens søster, tante Åse, farens søster og tante Sissel, som var moren til en av hennes kamerater.

Det nærmer seg etthundre-og-syttifem år siden Jørgine Anna Sverdrup Krog ble født. Hun er bedre kjent som Gina Krog, høvdingen i norsk kvinnebevegelse. Hun var en radikal og kompromissløs forkjemper for kvinners rettigheter og var sentral i organiseringen av den norske kvinnebevegelsen, særlig i kampen for kvinners rett til å stemme.

Jørgine Anna Sverdrup Krog var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen, hun ble kjent som en tindebestiger og giftet seg aldri med en mann.

Jeg vet ikke om jeg er i noe slags slektskap med Jørgine Anna Sverdrup Krog, men det er snart 45 år siden Anne Sverdrup var på toppen av Store Skagastølstind i Jotunheimen og hun har i hele sitt liv vært over gjennomsnittet opptatt av hvor urettferdig det er at menn har så stor definisjonsmakt i samfunnet.