Lengsel - Fra drøm til Virkelighet

November 2011

Dagboksnotater: Vi var på veg til Hagavik, det var frossent på vegene og is på fjellene. På grunn av kulden og glatten ankom vi for sent, men det gjorde ikke noe. Det var satt av god tid til venting. Mange timer etter røntgen, sent om kvelden forteller doktor Bierling at bildene på røntgen indikerer at venstre hofteprotese i titan er knust, knust i hundre biter inni hoftekammen.

Opprinnelig plan er at høyre protese skal skiftes ut neste morgen fordi den ble satt inn med feil vinkel og skaper i tillegg betennelsesreaksjoner i vevet. Venstre protese derimot, er ifølge den medisinske ekspertise i tipp topp stand. Dette er sannheten, selv om jeg har fortalt om problemer med både høylytt knirking fra hoften og mangel på kraft og bevegelse. I ni måneder har jeg forsiktig trådd mine skritt med økende angst. Slikt «psykisk» stress er lite interessant for de profesjonelle.

«Har du falt?» spurte de på telefonen de gangene jeg var utholdende nok til å komme fram til et menneske på Hagavik. «Nei», sa jeg. «OK», sa de. «Da er det ikke noe i veien med protesen».

Det var på denne tiden jeg merket at folk sluttet å ta meg på alvor.

Jeg tygget Sobril og ble kjørt inn til operasjon neste morgen, den ble omfattende. Høyre protese stod fortsatt i feil vinkel, men skulle skiftes ut så fort som mulig, forhåpentligvis rett etter nyttår. Det var på dette tidspunktet jeg begynte å bli en umulig pasient.

Mai 2019

Festspillene i Bergen ble åpnet i regn, en fordel for oss som ankom Edvard Griegs plass i siste liten. Vi fikk sitteplass og hørte både Marte Mjøs Persen og Erna Solberg tale om livets lengsel, hvor viktig det er å drømme, om kunstens funksjon og håpets kraft. Hva innebærer frihet i forhold til ansvar og omsorg for hverandre, og - ikke glem hvor heldige vi er som lever i et demokrati der ordet er fritt, og ytringsfriheten holdes høyt.

Vi har alle en drøm som vi bærer på, sies det, med referanse til Bergensernes drøm om seriegull for Brann. Men, de glemte Olav H. Hauges dikt.

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um

Mai har vært en OK måned. Jeg har gått til Ulriken noen ganger og jeg har seilt med Bergensfjord og el-sykkel til Stavanger. Jeg takker for at jeg ble født på rett tid til rett sted og nyter at kvinner i dag lever et mye friere liv enn tidligere. Jeg bruker mitt «pikenavn» som etternavn, jeg arbeider, jeg har stemmerett og jeg er ikke avhengig av en mann for å overleve. Det er et privilegium å kunne skilles. «Jeg takker for økt likeverd i rekkene i løpet av den tiden jeg har vokst opp».

Jeg fryder meg over ytringsfriheten, kunstens frie rolle, og alt det jeg kan få innblikk i ved å oppsøke kreative utstillinger, foredrag og diskusjoner.

Årets festspilldikter heter Brit Bildøen. Jeg deltok på «Dei Litterære Festspela» sist helg, og ble begeistret. Nå har jeg hatt gleden av å lese tre av bøkene, «Sju dagar i August», «Mitt milde vesen» og «Tre vegar til havet». Bøkene beskriver virkeligheten på en måte som både engasjerer og inspirerer. Realistisk og humoristisk på en gang. Nynorske forfatterdamer skriver med «humor i det eine auge, og et dypt alvor i det andre - på samme tid», ifølge Agnes Ravatn.

Jeg oppsøker trolig både litteraturen og kunsten mer nå enn før. Jeg har brukt mye kraft på å stange mot lydtette murer og usynlige dører. Det er befriende å få påfyll av mer kreative måter å utforske livet på.

I noen tiår klarte jeg ikke å lese «Prosessen» av Franz Kafka. Jeg forstod ikke hvorfor han skrev om meg. Nå leser jeg boken uten større ubehag. Historien om «Josef K.», som vekkes av politiet en morgen og arresteres uten å få opplyst hva han siktes for. Hovedpersonen følges gjennom et absurd rettssystem.

Et av mine gjentakende mareritt på den tiden jeg ikke kunne lese romanen handlet om at jeg skriker uten å bli hørt. Jeg prøver å få fram hvem jeg er og hva jeg står for, men jeg jeg blir aldri tatt på alvor.

Det skulle ta 20 år før veien i min uframkommelige labyrint fikk gjennomslag. Lengsel ble etter hvert til håp, og håp ble til handling. Et knust og istykkerslått hjerte opplevde en mirakuløs virkelighet. Utrolig, - men sant. Jeg gav ikke opp. Jeg hold ut. Jeg trenger ingen eterisk gravstøtte lengre. Mirakler skjer når utholdenheten går så langsomt at veien blir overkommelig.

Sommeren 2012

Dagboksnotater: Det er heldigvis overskyet i dag. Jeg har strevd mye med kroppstemperaturen og solen i det siste. Føler at alle mine verdier i livet er satt ut av funksjon og må revurderes. Trening med høy intensitet som fører til svette, mestringsfølelse og høy puls – alt er fraværende. Jeg har høy puls hele tiden, men ingen fysisk aktivitet er mulig. Jeg er sint og sur på alle som maser om fysisk aktivitet som vidundermiddel mot depresjon. Jeg leser solskinnshistorier om de som slanker seg og mestrer livet etter tunge tak. Heliske heller. Kunne jeg bare fått noen ekstra kilo på baken, og heller noen lyse øyne som hjalp meg å se. Jeg vil helst bevege meg, men det er umulig. Jeg drømmer om å gå i trapper og samtidig kunne bære noe i hendene. Til helvete med krykkene og alle formaningene om alt det går an å gjøre sittende.

Jeg finner hverken fred i solen eller i stolen. Stolen er justerbar og er hentet fra Hjelpemiddelsentralen. Det er ikke særlig oppløftende å rulle over gulvet. Jeg koker over for ingenting og svetteterskelen er forhøyet betraktelig. Spørsmålet er: Er jeg verdifull når jeg ikke kan trene slik jeg gjorde før? Er jeg verdifull når jeg ikke klarer å sitte i ro? Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg klarer ikke lese en linje i en bok, men klamrer meg til fargestifter som jeg varsomt fører rundt på et ark med enkle figurer. Det er krevende å holde fargespissen innenfor strekene. I noen minutter er jeg i "feriemodus", alt er ikke like håpløst. Jeg konsentrerer meg om noe viktig. Jeg holder fargene innenfor strekene.

Høyre protese ble erstattet som planlagt, i februar 2012. Men, selv om det er sommer og måneder har gått, har jeg ennå ikke knerefleks eller gangfunksjon i operert bein. Da jeg «kom til meg selv» etter operasjonen spurte jeg om det var slik det skulle være. Ikke kjenne når jeg tar på kneet. Umulig å løfte foten og beinet? Jeg fikk «Breivik-blanding» som smertelindring denne gangen. En mild form for epiduralanalgesi.

Det medisinske apparat har etter hvert fått med seg at den umulige pasienten ikke tåler morfin.

Jeg får ikke noe svar. Klarer ikke å svelge maten, har store problemer med å komme meg ut av sengen for å gå på toalettet. Jeg drar i snoren ved siden av sengen, men får kjeft. «Tror du at vi kan gå rundt å hjelpe alle som ikke gjør nok for å komme seg på do for egen maskin? Vi har viktigere ting å holde på med».

Jeg uttrykte at jeg hadde behov for å snakke med en lege om min tilstand, men ble lagt på enerom da jeg var til sjenanse for de andre pasientene. Det er greit for folk som vet hvordan de skal oppføre seg for å få omsorg. Under rehabilitering på Ravnebærhaugen ble jeg kastet ut to ganger fordi slike som meg hørte hjemme helt andre steder. Og, helt andre steder, der ble jeg sendt etter hvert.

Mai 2019

Festspillene fortsetter og lengselen etter å leve fullt og helt, ikke stykkevis og delt er absolutt tilstede.  

Brit Bildøen sier at hun ble inspirert av Olaug Nilssens kritikerroste verk «Tung tids Tale». Olaug Nilssen kunne ikke delta i debatten fordi hun for tida er sjukemeldt. Hun får ikke gjort det hun ønsker å gjøre. Hun får ikke anledning til å leve slik hun hadde trodd hun skulle ha levd. Hun har ikke krefter til å skrive romaner. Energien går med til å ta seg av gutten som er autist. Familien får ikke den avlastningen og hjelpen de skulle hatt. De befinner seg i en svært utfordrende livssituasjon, og må igjennom lange og utmattende prosesser for å få hjelp.

Mødre skal aldri gi opp, blir det sagt, men hva er akseptert når det gjelder slik mental og følelsesmessig innsats, og hva er å gi opp?

Brit Bildøens siste bok «Tre vegar til havet» er delvis selvbiografisk, og er som nevnt inspirert av Olaug Nilssens «Tung tids Tale». Boken inneholder tre historier. En selvbiografisk og to oppdiktede. Fortellingene gir innblikk i Bildøens private Kafka-prosess der hun og mannen møter absurde og uventede labyrinter i byråkratiet. Det skal ikke være enkelt å stå i adopsjonskø, og det skal ikke være greit å møte byråkratiet. Språket oppleves som kaldt, ufølsomt, distansert og upersonlig. Språket forandrer mottakeren til et null, niks og ingenting på null komma niks. Det juridiske språket får noe mer honnør i boka. Det juridiske språket gir litt mer omsorg til de involverte da det inkluderer partene på en noe mer menneskelig måte.

For noen år siden skannet og lagret jeg dokumenter fra mitt liv på PC’en. Dokumentene var fra akuttmottaket, barnevernet, Nattland skole, BUP, barnevernsvakten, politiet og Bergen Byrett. Det er ikke ofte jeg har hatt kraft til å kikke på hva som står i dem. Bare noen få ganger, for å forvisse meg om at det er sant det jeg har opplevd. Jeg rives i stykker, ødelegges, får hjerteklapp og kjenner på psykiske lammelser som gir vedvarende fysiske plager når jeg ser hva som skrives. Jeg kan kanskje gjengi noe av ordlyden i dokumentene når hjernen er tøff nok.

«Sånt sier man bare ikke» het arrangementet jeg var tilstede på ved Bergen Offentlige Bibliotek i begynnelsen av uken. Tema var virkelighetslitteratur, ytringsfrihet, moral, skam, patriarkatet og religionenes betydning. Paneldeltakere var Vigdis Hjorth, Åsa Linderborg og Sara Omar.

Spennende filosofiske betraktninger omkring temaet «Og, hva er da virkelighet»? Virkeligheten må erfares og oppleves, den oppleves inni hvert enkelt menneske og kan noen ganger bekreftes gjennom samkvem med andre som forstår dialogens gave.

Sara Omar løftet publikum høyt opp over kroppslige trivialiteter. Noen må skrive og fortelle om det skamfulle, sier hun. Å tie er å samtykke. Når du har sagt det forbudte har den som ilegger deg skammen ingen makt lengre. Arrangementet var gratis. En gave fra fellesskapet til alle som ønsker å følge med på kunstens plass, inkludert mulige begrensninger.

Juni 2012

Dagboksnotater: Jeg sitter mye på pianokrakken for tiden. Rugger fram og tilbake, opp og ned - opp og ned med overkroppen. Jeg tenker inni meg at det er slik de sitter, pasientene i Gjøkeredet og de som befinner seg på psykiatriske klinikker. Men, det hjelper, og ruggingen er min nye joggetur.

Hva er svaret på verdien av et menneske, Anne? Det kan hende at Anne er verdifull, men hun er for tiden ikke klar over det selv. Jeg fornekter meg livet og jeg fornekter meg det meste. Jeg er utslitt, og har ikke lyst til å stå opp om morgenen. Jeg har i grunnen ikke lyst til at det skal bli dag i det hele tatt.

Dersom flere visste hvor livgivende det er, vissheten om at det går an å avslutte livet. Tanken på at livet kan avsluttes når smerten er for stor og energien er på bånn, den tanken og den muligheten er det eneste som gir meg håp og ork til å leve et par timer til. Slik har det vært lenge.

August 2012

Dagboksnotater: Når sjefen på jobben spør om jeg kan ordne med et kurs som vi bør arrangere for de ansatte i oktober, svarer jeg ja. Jeg hadde aldri klart å svare ja, dersom jeg ikke hadde min indre hemmelige plan. Jeg smiler med meg selv og tenker at sjefen vet jo ikke at i oktober, da lever jeg ikke lenger. Da er jeg dø. Og, det er med stor lettelse jeg ringer firmaet og ordner med avtaler og liknende. Jeg klarer resten av dagen, men ikke så mye mer. Men, jeg holder ut dag etter dag, fordi jeg vet at jeg kan avslutte livet.

September 2012

Dagboksnotater: Pust inn, - pust ut. Kortet fra den nyansatte forskeren på jobben er til god nytte. Pust inn, pust ut står det der. Den indre roen vil kanskje komme tilbake når jeg tør å stole på meg selv igjen. Jeg må prøve å anerkjenne meg selv som et menneske, selv om livet ikke ble slik jeg hadde forventet at det skulle bli. I grunnen har livet blitt veldig annerledes enn det jeg trodde det skulle bli. Jeg forstår og, at andre har det på sammen måten.

Noen snakker om at det skal være mye å bry seg om likevel. Jeg er bare ikke klar over det ennå. Nabo Anne G, sier slikt. Vi tør ikke å gå over gaten på besøk til hverandre, men vi snakker i telefonen. Anne G vet mye om det skeive og farlige livet. Hun har også vært innlagt, og vi snakker om hvordan det er å ikke bli sett, hvordan vi behandles som en sak som ikke må få anledning til å avslutte livet. Vi har noen gode historier som vi innimellom ler av. Det er livgivende.

Høst

Dagboksnotater: Ikke tenk på alt det du ikke greier Anne, (jeg klarer ikke gå på Verftet eller sykle til byen, eller å ta bussen til byen og så gjøre noe der før jeg så skal ta bussen hjem – det er for skremmende). Det klarer Anne G. Hun tør ta bussen, men hun klarer ikke å kjøre bil, selv om bil er det kuleste hun vet. Jeg tør kjøre bil, og er takknemlig for det. Jeg klarer også å gå en del spaserturer uten fysiske krykker etter hvert. Turene er til hjelp, selv om jeg lurer i meg en Sobril før start. Turene er som en slags meditasjon. Jeg kommer inn i en rytme som det er godt å være i. Jeg går best når jeg følger de vante rutene, de som er best inngått i kroppen. Å gå nye ruter der jeg ikke har kontroll på toalettforholdene er skremmende. Uff det er mye som kunne vært bedre, men hold deg nå til det som du får til Anne.

Mai 2019

I går var jeg i Grieghallen og hørte Angélique Kidjo. Hun fikk alle kvinner og menn til å stå opp. Vi danset og vi sang og det ble en energifull opplevelse. Hun presenterte seg som Tomboy, noe som kanskje burde være unødvendig i verdens verden. Hvorfor bruke ord som guttejente fordi ei jente oppfører seg mer likt kjønnsrollen til en gutt enn kjønnsrollen til ei jente? Da jeg var yngre fikk vi hverken løpe 10.000 m eller springe Holmenkollstafetten. I dag får vi til og med fly og hoppe på ski, mot noen menns forargelse. Tøffe kirurger som tar keisersnitt på kvinner, hopper og sauer er i dag jenter, og eventyrlystne polarfarere og vitenskaps«menn» er i dag kvinner. Hva er jeg da? Er jeg ikke bare Anne, et helt normalt menneske som liker å klatre på høye fjell, ferdes i behagelige klær, har konkurranseinstinkt, er sterk som en bjørn og bøyes lettere enn det svakeste siv i graset.

Jeg har blitt kvitt så mye av skammen og jeg kjenner meg innimellom så fri at jeg har begynt å lengte. Noe av det jeg drømmer om er kanskje forbudt og - det er kanskje for sent.

Jeg leste i klassekampen for en tid siden en kinoanmeldelse av filmen Vita & Virginia som tar utgangspunkt i romanen Orlando, av Virginia Wolf, der hun beskriver sin seksuelle dragning mot aristokraten, forfatteren og poeten Vita Sackville-West. Virginia opplever et inderlig kjærlighetsforhold til denne sterke og morsomme damen som ikke tar inn over seg Viktoriatidens strenge regler for skikk og etikk. Jeg digger Orlando, og har skrevet om romanen på min hjemmeside tidligere. Jeg har alltid vært begeistret for Virgina Wolfs beskrivelser av intimiteten hun møter hos kvinnen, både i «Reisen til fyret» og i «Orlando». Begge damene er gift med en mann når de møtes og når de etter hvert lever ut sitt begjær. Jeg har ergret meg over at Wolf ikke før i det siste har blitt kreditert for sin litterære klokskap når hun beskrive sin lesbiske kjærlighet innpakket i et drama som utspiller seg over flere hundre år. Jeg hadde gledet meg til å se filmen på Bergen Kino, men finner ikke at den skal vises på noen som helst kinolerret i Norge. Om noen kan hjelpe meg med å få sett filmen, så takker jeg ja.

Begynnelsen av september 2012

Dagboksnotater: På ILAB røkter jeg AH 3 og AH 2. AH betyr akvahall. Vi forsker på fisk der jeg jobber. Å røke har aldri vært min jobb, men vi har kommet frem til at det kan være lurt å gjøre noe praktisk når jeg er på jobb. Veie inn fiskefôr og å skrive opp temperatur og oksygenmetning i røkterskjemaene. Jeg har dette som oppgave slik at jeg er nødt til å stå opp om morgenen. Det fungerer bra foreløpig. Klarer ikke for mange plikter siden det er så mye støy og rop inni meg som jeg ennå bruker mye energi på å takle. Den indre uroen gjør at jeg ikke klarer å sitte i ro, og jeg klarer heller ikke å ligge på sofaen. Mobilen detter ut av hendene mine støtt. Hendene er krampaktig forknytt og fungerer dårlig til finmotorikk.

Mye strev og slit. Forventning og glede er ekle begrep, mest til å spy foraktelig av. Jeg hater lykkelige familier.

Det store trehuset vi bor i har fire etasjer og begynner å brenne. Jeg befinner meg i øverste etasje og reisverket faller sammen. Jeg er hjelpeløs og ramler nedover sammen med brennende stokker. Jeg våkner svett, redd og tør ikke gå på toalettet.

Etter hvert blir drømmene bedre. Jeg blir tatt med til mitt vinterparadis på Dovrefjell og Jotunheimen samtidig. Vi skal gå til Snøhetta, Smørstadbreen og Storebjørn. Det er silkeføre, minus tre grader og strålende sol. Men, jeg har glemt skistøvlene. Jeg har så små føtter at ikke noe gjenglemt utstyr passer til meg. Jeg ser mitt mål badet i sol langt der oppe, men jeg er ikke i stand til å nå toppen. Jeg har ikke utstyret i orden. Kanskje jeg skulle ha vært gutt? 

Psykologen repeterer at jeg ikke bør legge meg på sofaen før klokken 21 om kveldene. Teorien er at når jeg legger meg på sofaen, gir jeg opp. Jeg vil synke ned, langt ned et sted der det er fred å få. Det er ikke lurt sier psykologen. De dagene jeg klarer å holde ut til klokken 21 får jeg ofte en Storbil i premie av meg selv. Da kjenner jeg fred og ro i en halvtimes tid. Vidunderlig.

Slutten av september 2012

Dagboksnotater: Pust inn, pust ut Anne dette går bra, intet å frykte. Lungene virker bra, hjertet virker bra, fordøyelsen virker bra, synet virker bra, hørselen virker bra, og store deler av hjernen virker på et vis. Synapsene skal snus, trafikken skal forsterkes i en annen retning. Jeg har fått plass på et kurs som heter «Oppmerksomt nærvær». Det holdes på Kronstad DPS hver tirsdag etter at jeg har forelest i fysiologi i Møllendalsveien. På Sletten kjøper jeg middag og snakker med et ektepar fra fjellet. Det er ikke så lett å snakke om høstferie. Jeg skulle så gjerne hatt ferie fra angsten. Det er det eneste jeg ønsker, men jeg tror ikke på at det er mulig ennå.

Mai 2019

Jeg føler meg frisk og tilfreds. Jeg tenker på talene som ble holdt under festspillåpningen. Lengsel - Hva lengter jeg etter?

Vi må drømme mer sier Erna Solberg. Bra sagt tenker jeg og fortsetter å bla gjennom notater i mappen «Privat» og «Dagbok» på min computer. Jeg stopper ved min kommentar til «Portrett av Dorian Grey» av Oscar Wilde som ble lest i 1993.

«Vi blir straffet for det vi nekter oss. Hver impuls vi prøver å kvele herjer i våre sinn og forgifter oss. Legemet synder en gang og blir ferdig med sin synd, for handling er en form for renselse. Det blir da intet annet tilbake enn minnet om en glede eller den luksus å angre. Den eneste måten å bli kvitt en fristelse på er å gi etter for den. Motstå den, og din sjel blir syk av lengsel etter de ting den har forbudt seg selv, eller av lyst på det som naturlige lover har gjort unaturlig.»

Slik kan det kjennes for en gutt som lengter etter en gutt, eller for ei jente som lengter etter ei jente. Tabuene er heldigvis ikke like fordømmende i 2019 som de var da boken ble skrevet. Og, spesielt bra er det at kongen vår holdt den inspirerende og inkluderende talen som mange likte, men som noen mislikte. Det var verre før, - å bli akseptert. Men likevel, det som var verre før sitter ennå i ryggmargen til mange av oss skeive som ble født på 50-tallet. Jeg takker venstresiden som har kjempet fram større likeverd for folk flest.

For noen år siden lånte jeg «Stjerner som ikke svimler» av den svenske forfatteren Louise Boije af Gennäs. Boken finnes dessverre ikke på norsk og er ikke tilgjengelig på noen norske forlag. Handlingen er en intens kjærlighetshistorie mellom to spennende damer i et altoppslukende drama. Litteraturen serverer meg i denne boken lidenskap og spenning på et herlig sølvfat. En gudegave til en kvinne av regnbuefolket.  

Tenk så mange filmer og bøker som er tilgjengelig for alle heterofile som har kommet seg opp av jorda. Dere har et hav av muligheter til å leve dere langt inn i virkelighetsflukten.

Nå øser regnet ned, og det er meldt litt kaldere vær fremover. Det er greit. I kveld skal jeg se teaterforestillingen «Ways of seeing» og spørsmålet er, må vi skifte ut justisministeren enda en gang? Det er ikke alltid like greit å være oppdatert om gjeldende «au pair» regler.

God Kristi Himmelfart!