Sorgenfri er et bra navn. Det er slik vi presenterer livene våre, lett og lystig på Facebook. Men, et sorgløst liv er ikke nødvendigvis et godt liv.

Jeg har kommet i kontakt med en god venn de senere årene. Det er en kvinne som jeg har kjent fra jeg var ganske liten. Men, det har til tider vært vanskelig å få kontakt med henne. Det er fordi hun alltid har vært en følsom person som har tenkt litt for mye. Hun har uttalt at hun ofte har følt seg uvel i forhold til mange etablerte sannheter.

Hun sier at hun har hatt problemer med å forstå hvem som er helter og hvem som er feige. Hun forstod heller ikke kodene for hva som var sømmelig og hva som var falskt. Hun opparbeidet stor mistillit til mange voksne, spesielt når hun sammenliknet deres utsagn med hva de gjorde og sa til andre igjen. Hun følte seg i utakt med tiden og veldig mange av hennes følelser, ønsker og drømmer gikk i feil retning.

Etter årets sommer med mye reising både i innland og utland har min venninne hatt behov for litt ekstra omsorg og oppmuntring. Når veien brått stopper opp og store dyp må forseres, forstår hun heldigvis at livet må ta en annen rute, hun gjennomfører både små og større endringer og kommer seg stort sett trygt tilbake igjen.

Jeg har lært mye av å bli bedre kjent med henne. Hun har fortalt meg mange sterke historier og stiller meg mange spørsmål som ingen andre gjør. Noen av hennes historier er lystige og handler om en spennende tilværelse med mye ablegøyer, aktivitet, musikk og fremtidstro.

Hun har også fortalt om Sorgenfrigata, stedet på Frogner hvor hun bodde mer enn et halvt år i den tiden hun var gravid med sitt første barn. Sorgenfrigata strekker seg fra Majorstuveien til Suhms gate. Min venninne sier at navnet Sorgenfrigata inneholder for mye av livet. I flere år ble hun helt kraftløs av å tenke på det. I dag klarer hun å forholde seg til navnet og mener at Sorgenfrigata signaliserer en enorm kraft, en utømmelig kjærlighet, et evigvarende håp og en sorg så stor at den kan fylle mange hav med tårer.

Dagens historie:

For ti år siden ble min venninne operert fordi man ønsket å øke bevegeligheten i hennes liv. Etter å ha vært til en vellykket kontroll på hospitalet, ba hun taxien om å kjøre til sentrum istedenfor hjem. Hun ville treffe sin yngste datter utfor det store kjøpesenteret. Min venn følte seg optimistisk og glad for å være i livet, blant mennesker, i sentrum og sammen med sin skjønne datter. De gikk inn i kjøpesenteret hvor hun valgte å hvilte på krykkene mens datteren gikk inn i en kosmetikkforretning. I kosmetikkforretningen snakket datteren, som da gikk på videregående og hadde fått seg mange nye venner, med en pen ung gutt. Min venninne ville normalt gått bort til dem for å hilse, men fikk det ikke til denne dagen. Hun ventet til datteren kom tilbake og spurte, Hvem var det? Datteren svarte og sa hva han het. Ååå, sa min venninne og stusset litt, han har jeg ikke sett før. Hvem er han, moren gjentar navnet.

Datteren sier hva han heter en gang til, og tilføyer, det er din sønn.

Det var 10 år siden moren hadde sett sin sønn og hun kjente ham ikke igjen.