Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold har valgt familie som tema for Pride-festivalene i Norge i 2018.

Familie er definert i Gyldendals Store Norske leksikon som «Den vanligste familietype i alle samfunn er elementærfamilie (kjernefamilie), som består av mann, hustru og deres barn, så vel egne som adopterte. De fleste mennesker som når voksen alder, er medlemmer av to elementærfamilier. Den ene, som individet blir født inn i eller adoptert i, kalles orienteringsfamilie. Den andre, som individet stifter og hvor det har status som far eller mor, kalles prokreasjonsfamilie» (Oppdatert 20 februar 2018).

Familier beskrives, i alle fall på søndagsskolen, som et godt og trygt sted å være. Et sted der det hersker ro, harmoni, respekt, anerkjennelse, omsorg, kjærlighet og frihet til å utvikle seg selv i de retningene som kreativiteten ønsker å gå. En slik romaniserende framstilling holder selvfølgelig ikke mål i virkelighetens verden.

I siste nummer av Blikk, et månedsmagasin for lesbiske, homofile, bifile og trans-personer, er sju familier med ulike annerledes-situasjoner intervjuet. Det er god og spennende lesning.

Det er viktig å være klar over at familie kan være en trigger og et meget ubehagelig tema for veldig mange, ikke bare for mennesker som ikke passer inn i et hetero-normativt kjønnsmønster, kvinne, mann, barn, hund hage og hekk. Familie kan være roten til mye vondt og selvdestruktivt for vanlige oppegående mennesker, både heteromennesker og personer med og uten synlige funksjonsnedsettelser.

Noen av dem som intervjues i Blikk mener at «mange ønsker å vise et tydelig skille mellom biologisk familie, som kanskje har vært mest skadelig for dem, og menneskene de selv har valgt å dele livet med. En slags moderne familie. De mener videre at ingen bør gifte seg - fordi ekteskapet er basert på en tanke om at kvinner skal eies av menn». Dette kan høres litt rart ut, men etter min oppfatning er det fremdeles mye sant i disse utsagnene. I min barndom var de fleste mødrene jeg kjente eid av sine menn. De ble pyntet opp til fest og hadde forholdsvis liten «bevegelsesfrihet».

Videre leser jeg at «mange skeive, og transepersoner utsettes for psykisk og fysisk vold i hjemmet». Dette er nok også riktig, men etter min oppfatning og erfaring er fysisk og psykisk voldt utbredt i alle slags familier, både i vanlige heterofamilier, i såkalte ressurssterke finansheterofamilier og i kristenkonservative heterofamilier.

Det er derfor gledelig at FRI setter familie i fokus og bidrar til å avromantisere de destruktive familiekravene mange sliter med gjennom livet. Mange familier driver dessverre med systematisk overkompensering for å overleve med «æren i behold». Det fokuseres ekstremt mye på vellykkethet definert av vårt kjappe materialistiske samfunn. Det at dette er basert på et reduksjonistisk menneskesyn betyr lite. For å overleve må vi ta på oss skylapper og bedrive unnvikelsesatferd i tredje potens slik at vi ikke ser eller forstår hva som foregår rundt oss. Noen orker ikke kjøret og lister seg så stille av gårde at de blir usynlige, mens andre gir opp og forskanser seg i en eller annen religion, enten i kose-seg-i-hjel-religionen, i sports-religionen, i NHH-religionen, i alternativ-religionen, i mote-religionen eller i religion-religionen.

Utrolig mye kompensering som må til for å leve i godkjente familier.

I Blikk presenteres vi for familier med mor og mor med barn, far og far med barn, mor og far med barn som vil skifte kjønn og mormor og mormor med barnebarn. Skal disse familiene lever etter kristen-konservativt heteronormativt mønster, eller skal de leve slik som de fleste av oss allerede gjør - i seriemonogame forhold, eller skal de få slippe alt kjas og mas om krav og konvensjoner. Jeg mener at det må hvert enkelt par få finne ut av sjøl. Og, for all del – glem ikke at det er lov å leve aleine. Det er faktisk moralsk forsvarlig å leve med seg selv, ha gode venner og likevel føle en slags tilhørighet til livet og samfunnet.

Vi er mange som er klar over hvordan kristendommen, ukebladene og media opphøyer familien til å være noe stort, hellig og ærbart. Mange av oss når ikke disse kravene og kan innimellom føle oss satt på siden av samfunnet. Vi holder ikke mål, spesielt når det kommer til helligdager og høytider. Da er det best å tilhøre en kristenkonservativ tradisjonell sterk og omsorgsfull familie. Eller?

Den tradisjonelle familien står sterkt i vår kultur og ikke minst i ukepressen. Vi snubler vel alle over en del overskrifter når vi går i butikken for å handle. «Hvordan etablere de gode rutinene i drømmefamilien»? «Hvordan holde på drømmemannen»? «Hvordan nyte drømmeferien sammen»? «Hvordan lage drømmejulen for barna»? «Hvordan innrede drømmehytten for familien»? «Hvordan lage sunn mat med drømmedamen på drømmekjøkkenet»? «Hvordan ha drømmesex med partneren etter 35 år i drømmesengen»? Sikker mange gode råd og oppskrifter for de drømmende og oppskriftssøkende der.

Vi kan lese litt om samlivsproblemer og partnerskap som går i oppløsning. Men vi hører lite til kompensasjonen, selvforherligelsen, overdrivelsene, underskuddet i reisekassa, overgrepene, sviket, rusen, volden, unnvikelsen og den svært utbredte selvutslettelsen som foregår rundt om i de tusen hjem.

Det er ikke lite som må fortæres av Prosecco, Sancerre, Chateau du Pape og valium for å holde veggene på plass under julehøytidene og i andre festlige familiekonstellasjoner.

Det er utrolig bra at FRI har satt familie på dagsordenen. Hva familie er og betyr skal utforskes på Pride House i Oslo fra 23. til 28. juni. Temaene er «Familier i endring», «Hvordan skape en god familie for skeive?» «Knus kjernefamilien?».

Kanskje blir familie etter hvert et begrep som flere kan bruke i positiv og inkluderende forstand. Det hadde vært OK. Men da må begrepet omdefineres, og ikke minst deltakerne inni begrepet må realitets-orienteres. Det er en krevende prosess.

I dag åpner Pride parken på Festplassen i Bergen. Fri entre og åpent for alle. Jeg hiver meg rundt og ta en tur.