Skilsmisse steg for steg for dem som ikke har planlagt den

Sanna Sarromaas har skrevet «Skilsmisseboken.» Hun deler av sine erfaringer og mener at hun har gått i flere feller fordi hun har oppført seg som en blåøyd fillefeminist, salongfeminist og fasadefeminist.

Skilsmisser er brutale hendelser, både for de som går og for de som blir. Når barn er involvert, kommer de som regel i annen rekke. Få voksne har overskudd eller kapasitet til å være pedagogisk tilstede for å se hva barna trenger, eller hva de sliter med. Verden er snudd på hodet. Psykisk og fysisk. Katastrofen har rammet, og alle andre har det bra - unntatt meg. De voksne endrer seg og barna merker det.

Barna vet ikke hva tid de skal til pappa. Hvordan var reglene for leggetid der? Kan vi snakke om mamma på en grei måte når jeg er hos pappa? Hva tid skal jeg til mamma igjen? Uff, nei - hun sutrer og griner så mye! Hvor skal jeg feire bursdagen i år? Er det min feil? Hvor skal jeg feire jul? Kommer jeg til å møte alle søsknene mine denne sommeren?

En skilsmisse har etter hvert blitt en normal hendelse siden den rammer femti prosent av oss. Men, selv om det er mer normalt, er skilsmisse likevel en brutal hendelse. Håndtering av en skilsmisse og en ny hverdagen kan arte seg som en heltidsjobb for noen. Som regel blir tilstanden bedre med tiden, både for voksne og for barn, men unntakstilstanden kan vare i flere år, alt etter som.

Det er ikke anerkjent å «være i sorg» på grunn av en skilsmisse. Eller, kanskje er det litt anerkjent dersom hun blir forlatt av sin hardt arbeidende karrieremann. Tenk hva hun har ofret av pensjonspoeng til fordel for barn og et trygt familieliv. Han går som regel til en sytten år yngre kvinne som tilfeldigvis jobbet som hans sjarmerende sekretær. Jo, da synes vi litt synd på den forlatte kvinnen.

Det faktum at han måtte gå fra sin omsorgsfulle frue fordi han mistet evnen til å være seg selv. Det snakker vi ikke om. For slikt teller ikke!

De fraskilte anses å være delskyldige i sin egen skjebne. De mottar ikke annerkjennelse for hverken tap, savn, eller store endringer i levekårene. Det er de samme mekanismene som gjelder for klienter innen rus og psykiatri. Ta deg sammen, du er tross alt skyldig i din egen skjebne, og dine håpløse valg.

Det er ingen som kondolerer og det er ingen som bringer blomster til den skilte. Forventninger fra slekt, venner, arbeidsgiver og byråkrati er at livet skal fortsette som før. Dersom grunnen du baserer ditt liv på raser sammen på grunn av et skrantende parforhold, skjerp deg og ordn' opp.

Økonomiske utfordringer er til for å løses, selv om energien ikke er på topp. Søk hjelp hos psykolog, «tenk positivt» og brett opp armene. Dette har mange klart før deg! Lær deg teknikker slik at du kjenner at beina er der fremdeles. Beina er klare og vil gjerne at du skal stå på dem, du må bare få tak i viljen.

Men, det er ikke så lett. Hvor skal jeg bo? Hva med barnefordeling? Hva med julefeiring? Bursdager? Og, hva med advokatenes trylleformler? Hvordan organiseres foreldremøtene nå? Nei, som skilt får du lite medfølelse og belønnes ofte med det motsatte av enkepensjon.

 Det er dobbelt så dyrt å dra på ferie, og skammen du kjenner ved å gå ut alene, den må du bare sette fyr på eller grave ned. «Bord til en takk» skal fremføres med rak rygg og stolthet. Elsk deg selv og vær glad for å ha fri vilje. Fryd deg over å studere sure og kranglete ektepar, eller tafatte og tause kjærestepar som er ute for å more seg. De gjennomfører dagens rutiner og krav godt hjulpet av mangeårig innøvd ryggmargsrefleks.

 Da Sanna Sarromaa fortsatte å sørge, ett år etter at skilsmissen hadde funnet sted, var det ingen som gadd å gi henne sympati. Omverdenen insisterte heller på at hun skulle ta seg sammen og skjerpe seg.

«Maset om å reise seg og komme seg videre kom fra alle kanter. Som om det ikke var rom for sorgen min noe annet sted enn i mitt stille sinn». Familien som to enheter - skal halte videre, enda den er knust og splittet.

Barnefordeling er et forferdelig ord. Ingen barn ønsker å bli delt, verken bokstavelig eller billedlig. Likevel er det noe av det første man må få orden på etter apokalypsen. Fra én familie blir det to amputerte familier. Hvordan skal det gå?»

Nå foreligger boka «Skilsmisse steg for steg for dem som ikke har planlagt den». Boka er best tilpasset de som skiller lag i god tid før pensjonsalder. Skilsmisser senere i livet henvises til Sissel Grans bøker.

Mest av alt ser jeg fram til å lese «Det beste for barna - hvordan overleve som skilsmissebarn med alt for mange foreldre, - eller var det noen i der i det hele tatt?»