Jeg ble ganske indignert og nesten forbanna da jeg leste i BT om at "publikum må ikke tro at den kommende oppsetningen av operaen Romeo og Julie skildrer et moderne lesbisk drama".
Min vrede gjelder operasjefens
og journalistens trangsynte og diskriminerende holdningen til kjønn og kjærlighet. Operaen skal ha premiere i Grieghallen lørdag 5. November.
Fra anmeldelsen: " Kjenner man
ikke tradisjonen med «bukseroller», der en mannsrolle spilles av en kvinne, kunne man tro at Bergen Nasjonale Opera lager moderne lesbisk drama av den gamle fortellingen om de unge elskende i Verona. Men nei.
- Det er motsatt, sier operasjef Mary Miller.
- Vi går tilbake til røttene."
Det er bare så bak mål å fokusere på
"hva slags type kjærlighet" det er meningen forestillingen skal formidle. Når det gjelder Romeo og Julie skal vi berøres av dyp og inderlig kjærlighet mellom to mennesker. Merk dere, MENNESKER. Gjelder det alle mennesker?
Vi må vel ikke stemple inn med "riktig" seksuell identitet for å få lov til å føle eller mene noe under denne forestillingen? Det kan nesten virke slik på anmeldelsen. Vær så vennlig å
ikke tro at dette er et lesbisk drama, dere sulteforede "feilpulte" lesber.
Jeg tror faktisk at noen publikummere vil kjenne på befriende glede når to kvinner synger ut sin kjærlighet til hverandre,
selv om den ene kvinnen framstilles som androgyn. Jeg vil nok glede meg stort over en slik kjærlighetserklæring fordi jeg endelig slipper å være tilskuer til vanlig masseprodusert heterofil lykke.
Mitt spørsmål
til det kunstneriske prosjektet er om det er viktig for stykkets eksistens og renommé at tilskuerne må erkjenne at det eksisterer en stor og målbar forskjell på kjærlighet mellom mann og kvinne, sammenliknet med kjærlighet
mellom mann og mann, kvinne og kvinne, og mellom "jeg er ikke helt sikker på mitt kjønn" og "jeg er sikker på mitt kjønn, men ikke min seksuelle preferanse" osv.
Vil operasjefen at publikum skal
tro at emosjonene, sansefysiologien- og psykologien er helt forskjellig i kroppene til homofile sammenliknet med heterofile? Eller er det viktig for henne å formidle at i "gamle dager" ble mannsroller ofte spilt av kvinner?
Fra
artikkelen: "Ninos stemme er dypere, hun er georgisk, tøff, så de lyder som jente og gutt. Det er forbløffende, og så kraftfullt og overbevisende at historien treffer deg rett i hjertet."
Hva er det som treffer rett i hjertet? Jo, det er følelsene som uttrykkes på senen gjennom kunsten. Følelser som formidles på en gjennomgripende reell måte.
Hvorfor skal det da ha noen som helst betydning hvilket kjønn følelsene tilhører?
Følelser er det mest dyrebare vi er utstyrt med som mennesker. Det er viktig å behandle dem varsomt. Om de
ikke blir tatt på alvor og bekreftet, dør følelsene, eller de vokser til hevngjerrige monstre. Mange psykologtimer ville vært overflødig dersom samfunnet ikke hadde fokusert så ensidig på de "korrekte" kjønnsrollene
vi har blitt gnidd inn med fra barnsben av.
Stor kunst må ikke forklares av spesialister, den oppleves. Siden vi alle er unike har stor kunst det i seg at den snakker mange språk og når ut til et bredt publikum
uavhengig av rase, religion, kjønn eller legning.
Kjærligheten mellom to mennesker er unik for de to.
Her er et lite utdrag av anmeldelsen":
"Tar Romeo og Julie tilbake til røttene
To kvinner // I Grieghallen får vi se Julie som en ung jente, herset med i en mannsverden der hun er helt alene, selv om Romeo spilles
av en annen kvinne.
Kjenner man ikke tradisjonen med «bukseroller», der en mannsrolle spilles av en kvinne, kunne man tro at Bergen Nasjonale Opera lager moderne lesbisk drama av den gamle fortellingen
om de unge elskende i Verona. Men nei.
- Det er motsatt, sier operasjef Mary Miller.
- Vi går tilbake til røttene. Dette er gjort mange ganger før. Da Bellini skrev operaen, var han opptatt av at det dreide seg om to veldig
unge mennesker. Romeo og Julie var tenåringer, og dette får vi frem her på en utrolig vakker måte. Kristina, som synger Julie, er et elskelig menneske med en engels stemme. Da hun på første prøve sang sin første
arie, sluttet orkesteret å spille. Ninos stemme er dypere, hun er georgisk, tøff, så de lyder som jente og gutt. Det er forbløffende, og så kraftfullt og overbevisende at historien treffer deg rett i hjertet."
Nyeste kommentarer
Hei, jeg er opphavspersonen til flaggbildet som er brukt her. Jeg må be om at det betales for bruken (f.eks. hos bildebyrået Mediarkiv.no) eller at bildet slettes både fra posten og serveren.
Enig, det er ikke bra!
tenk at den gode beslutningsprosessen skulle munne ut i denne kandidaten, det er pinlig... nei, selvinnsikt??? :(
Takk, Takk, Takk Siri-Anne 😊