Selvfølelsen hos nordmenn er studert og publisert. Studien viser at 50- og 60-åringene ligger på topp i forhold til selvfølelse. De har familie, barnebarn, vennenettverk, karriere og kolleger. Alt er på stell og de har høy selvtillit.

Psykologene og forskerne bak studien skriver at – "Selvfølelse kan forklares som følelsen av hvor mye man er verdt. Hvordan andre ser på deg og hva du selv føler om din egen verdi." 

Mye interessant å lese her, men jeg savner noen kvalifiserte synsinger om "hva du selv føler om din egen verdi". Denne dimensjonen skriver psykologene lite om.

I studien relaterer forskerne selvfølelse til oppnåelse av krav og verdier samfunnet setter til oss. Selvfølelse beskrives som oppnåelse av forutsigbare og oppleste sannheter for vellykkethet definert av den kristenkonservative delen av Norge. 

At slike krav er vesentlig for et menneskets selvfølelse er intet mindre enn en katastrofe. Jeg tror disse kravene er en av grunnene til at mange praktiserende psykologer har lange ventelister. De må behandle alle oss som ikke makter å nå kravene.

Selvfølelse burde i større grad være knyttet til selvinnsikt, dette mangler i studien.

I studien står det "- Selvfølelsen vår er sterkt knyttet til de verdiene som verdsettes i samfunnet. Når man er i 50-årene har mange steget i gradene og har ledende stillinger, de er trygge og føler seg viktig". 

Det er urovekkende at selvfølelsen i så stor grad skal være knyttet til karrierekrav.

Det er også trist at 50 og 60-åringer ikke er mer modne enn at de må hente selvfølelsen fra hvor langt de har steget i karrierestigen. Det er trist at samfunnet tillater at slik status får bidra med så stor del av selvbildet.

Dersom så stor del av selvfølelsen henger sammen med vår streben etter å oppnå en ledende stilling (i arbeidslivet), er det ikke  rart at menn i følge studien har høyere selvfølelse enn kvinner. Det hadde vært morsommere om det stod at det var viktig å oppnå en ledende stilling i eget liv.

I det virkelige livet har mange kvinner vel så høy selvfølelse som menn. Forskjellen er bare at deres selvfølelse er basert på selvinnsikt isteden for statussymboler. Selvfølelsen er å finne i spennende strukturer i hjernen og i hjertet. Denne egenskapen, når det gjelder selvfølelse, gjelder selvfølgelig også noen menn som jeg kjenner. 

Men, siden psykologene konkluderer som de gjør i forhold til kvinners lave selvfølelse gjennom hele livsløpet blir min kommentar som den blir. Det er som vi vet menn som har formulert de bud og påbud vi må forholde oss til. Det er menn som har forvaltet våre lover og vår "kapital", og nå også definisjonen av begrepet selvfølelse. 

Psykologene skriver "- Å bli verdsatt er noe av det som er aller viktigst for et menneskes selvfølelse. - Å ha en samboer eller en partner gir trygghet. Det gjør at man føler seg verdsatt og det teller positivt for selvfølelsen. - I den tidlige alderdommen er mange friske og spreke, de har et sosialt nettverk, tid og krefter til å ta seg av barnebarn og annen familie, reise og dyrke fritidsinteresser."

Påstandene ovenfor provoserer meg. Men, å bli provosert er veldig positivt, for da finner jeg fram tastene og trykker i vei setninger for å finne ut hva jeg mener. Det liker jeg godt, og det gir stor glede.

Joda, det er selvfølgelig viktig å bli verdsatt, for det er i samspill med andre at vi utvikler oss. Men det psykologene ikke nevner er at det også er viktig å være med seg selv for å komme nærmere grunnstammen i jeget. 

Selvfølelse handler om måten vi kjenner oss selv på. Det har lite å gjøre med ytre faktorer som jobb, karriere, familieliv, barn, barnebarn, ferier og annen kristenkonservativ status. Selvfølelse handler ikke om alle bragdene vi gjennomfører for å bli godkjent av "naboen". 

Familie, kjæreste / partner, barnebarn, vennenettverk, karriere, kolleger og lederjobb er et ytre rammeverk som bidrar til å holde enkelte av oss i live. Det gir både status, mestringsfølelse, anerkjennelse, og det gir selvtillit. Men gir slikt økt selvfølelse?

Forteller familiestatus og jobbkarriere noe om min innsikt i hvem jeg er og hva jeg står for? Kanskje det, men i liten grad etter min oppfatning. 

Sier naboens statussymboler meg noe om hans holdninger og hva som er hans verdier? Ja, kanskje det, men da kun på et ytre plan. 

Studien burde kanskje ha brukt andre begrep enn selvfølelse for å beskrive den mestring og trygghet 50 og 60-åringene gir uttrykk for. 

Det hadde vært mer interessant om studien inkluderte vår evne til innsikt og refleksjon. Men, det gjør den dessverre ikke. Vi må tørre å lytte til "uroen" i dalstrøka innafor. Jeg har lært at det er lurt å arbeide med slik "lytting", helst hver dag og helst resten av livet, om helsen tillater det og om hørselsnerven fungerer. 

Mange 50 og 60 åringer er ikke i posisjon til å oppnå kriteriene for høy selvfølelse slik det beskrives i studien. Mange 50 og 60 åringer er skilt, noen har aldri vært gift, mange har ikke barn, noen får ikke møte sine egne barn eller barnebarn og mange har vært langt borte fra karrieremuligheter. 

Noen har til og med følt seg for homofil i samfunnet de vokste opp i på 60 og 70 tallet, og har derfor hatt liten mulighet til å utvikle et sex- og samliv med bra nok selvfølelse.

Det bør gå an å ha god selvfølelse som 60-åring uten jobb, uten barn, uten barnebarn, og uten sexpartner. Grunnen til at mange likevel strever med dette er fordi samfunnet har lært oss at vi ikke er noe verd uten jobb, barn, barnebarn, karriere, en lykkelig familie og en god og omsorgsfull partner. 

Det er mange anledninger til å ha høy selvfølelse uten slike "ting". Selvfølelsen ligger da inni meg selv. Jeg gir meg kred for den jeg er. Jeg gir meg kred for den jeg er som menneske, som venn, som omsorgsperson, som interessert, som nyskjerrig, som sta, som utholdende, som irritert, som lettrørt, som engasjert, som skamfull, som uvitende, som modig, som utfordrende, som feig, som humoristisk, som flat, som dau, som uinteressert, som lat, som trøtt, som glemsk, som ufokusert, som umusikalsk, som spørrende osv. 

Det er viktig å bli sett for den man er i oppveksten, og å fortsette å se seg selv som den man er resten av livet. Det er viktig å bli klar over alle egenskapene som bor der inne. Det er disse egenskapene som gjør det spennende, utfordrende og verdifullt å leve. Det er disse egenskapene som etter min mening er grunnlaget for min selvfølelse. Å kjenne etter om jeg lever, om jeg er der inne. Å lytte, få tak i alt det flotte, spennende og nifse som bor der inne, i dalstrøka innafor. Å finne ut av slikt er kanskje noe av det viktigste vi gjør i livene våre.

Mange barn og unge sliter med dårlig selvfølelse fordi de blir opplært til å tro at vellykkethet og god selvfølelse henger sammen slik psykologene i undersøkelsen skriver. Et vellykket ytre med godkjente statussymboler.

Mange barn og unge har ikke har fått bekreftelse fra sine omsorgspersoner på hvem de egentlig er. De blir ikke bekreftet på sine iboende egenskaper, men på hvordan de ter seg og hva de presterer. Dette er en stor feil omgivelsene gjør mot sine barn. 

Barn og unge må bli bekreftet på hvem de er som person, ikke bare på hvor fort de springer eller på hvor mange 6-ere de får på skolen. De bør få applaus når de viser mot og tør å stå frem sine egne meninger og holdninger.

Både unge voksne og gamle 60-åringer sliter med selvfølelsen fordi de er oppdradd til å tro at det er deres prestasjoner som teller.

Mange 50 og 60 åringer har måttet bruke masse energi på ulike former for fasadepussing for å oppnå "foreldrenes" og etterkrigstidens verdinormer, selv om de kanskje ikke hadde særlig til overs for disse verdiene i utgangspunktet. 

Mange sliter med selvbildet og selvfølelsen fordi de ikke klarer å leve opp til "foreldrenes" verdikrav. At mange unge sliter med sin egenverdi er ikke bare Facebook og Snapchat sin skyld. De sliter fordi ingen har lært dem at de ikke blir lykkelige av å strebe etter prestasjoner og null i handicap. De viktige personene i deres liv har ikke fortalt dem  at selvfølelsen ligger innpakket i alt det flotte som er inni dem selv.  

Vi bør alle ta oss tid til å pakke ut det viktigste i livet, alt det som gjør oss levende. 

I oppveksten bør anerkjennelsen komme fra omsorgspersonene og senere i livet kan vi trene på å anerkjenne oss selv.

Selvfølelsen ville da blitt høyere for både kvinner og menn, unge og gamle. Antallet innleggelser i psykiatrien ville blitt drastisk redusert.