Det gjorde inntrykk å se Kongens nei. Kongen blir i filmen fremstilt som en levende og klok mann som brydde seg om mennesker. Han var bevisst sin rolle som folkevalgt, og han trodde på demokrati og frihet.

Kongen måtte ta en vanskelig og krevende beslutning i dagene etter 9. april 1945, da Blücher ble senket, Norge ble invadert og Quisling begikk statskupp over radio.

Det ene tankevekkende med Kongens nei til samarbeid med tyskerne og Quisling er at beslutningen ikke ble tatt i henhold til føringer i et strategisk dokument. Beslutningen var heller ikke forskningsbasert. Beslutningen var ikke utarbeidet av kommunikasjonsrådgivere, retorikere eller andre med politisk psykologi som fagfelt.

Beslutningen ble tatt av en klok mann med livserfaring. Han tok beslutningen ut fra sin rolle som folkevalgt og han hadde tro på at nordmenn ikke hadde valgt ham for at han skulle samarbeide med tyskerne og NS.

Dette synes jeg vi burde lære noe av. I dag settes det ned utvalg på utvalg som skal utrede, lage risikoanalyser og komme fram til riktige svar innen alle mulige fagfelt. Løsningene må være fundert på forskningsbasert informasjon og løsningene bør legges fram av kommunikasjonsrådgivere som putter inn de populære begrepene som bidrar til å forføre et «uvitende» publikum. Økt kjøpekraft, raskere måloppnåelse, såkornkapital, bærekraftig verdiskapning, innovativ, livsforlengende immunterapi, økt livskvalitet, grønn omstilling, genmodifisert matproduksjon, effektiv kommunikasjon. Slike «øredøvende» ord skaper ikke kontakt med entusiasmen i et menneske og fremmer ikke kamp-senteret i hjernen. Mennesker uten politisk broiler-utdanning og doktorgrad bør få større innflytelse. Kloke mennesker med verdifull livserfaring bør få uttalelsesrett.

Det andre jeg tenker på etter å ha sett filmen er hvor det ble av de nærmere 100.000 menneskene som ble tiltalt for landssvik etter krigen. Jeg tenker ikke på de 15 NS-lederne som fikk de største bøtene i landsvikoppgjøret, kjente selskaper som tjente godt på tysk krigsindustri eller alle tyskertøsene som ble skalpert. De fleste som opplevde og kan huske frigjøringen, vet sikkert om en bekjent som var på feil side under krigen, men jeg tror at mange av oss som ble født på 50-tallet ikke ble informert om disse forholdene.

Etter å ha lest noen landssvikdommer, lurer jeg på hvordan de som var på «litt feil side» under krigen opplevde fredsårene. Mange har trolig brukt en del energi på å skjule hva de egentlig drev med, de gjennomgikk trolig en metamorfose og inngikk kanskje allianser med andre som «visste» og ble enige om å holde kjeft. Det må ha vært en stor psykisk påkjenning.

De fleste landssvikdommene er i kategorien «dreiv eller var med i næringsverksemd for fienden på slik måte eller under slike tilhøve at det måtte reknast for lastverdig (utilbørlig)». Straff etter landssvikloven innebar sort sett en kort fengselsstraff, en større bot, tap av stemmerett i offentlige saker i et visst antall år og tap av retten til å gjøre tjeneste i landsforsvaret.

I dag ønsker vi også å stå fram som plettfrie og perfekte borgere uten en skramme fra det virkelige liv. Men, nei, det er ikke helt det samme. Min oppfatning er at det var verre før. Min foreldregenerasjon hadde enda større behov for å legge dødt alt som ikke sømmet seg. De var usedvanlig dyktige til å henge ut Blenda-hvitt sengetøy i solskinnsvær. «Feil side» og uhøveleg atferd forekom ikkje.

Verden går heldigvis fremover, det tenkte JEG da jeg hørte Kong Haralds tale fra Dronningparken nylig. Jeg mener at kongen vår har «gode gener», han er folkelig og har sikkert fortreffelige kommunikasjonsrådgivere. Men, uansett, kongen sier blant annet at «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter og jenter og gutter som er glade i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting».

Det var tankevekkende å bli bedre kjent med kongen som sa nei og som døde da jeg kun var ett år gammel 🙂.