Det ble en bra siste dag. Hjernen har syslet i stille grender og julestria er på hell. Desember går mot slutten. Og, takk for det. Ikke noe gale med måneden. Det var ikke slik ment. Problemet er heller alt som kommer til syne når lysene tennes.

Det hendte i de dager, men, det er lenge siden. Desember-eksamen bør bestås. Hvert år. Oppgavene varierer, men fasiten finnes på NRK-dott-enno. Tradisjonen er godt bevart. Utstillingsvinduer pusses og blankes. Mange titter inn. Mediene gjør det personlig. Du er velkommen. Alt er i den skjønneste orden. Det er ikke lett å slippe unna. Men, tradisjonsmat, nedsyltet, saltet og konservert tåler ikke julens lys, for alle. 

Vi lever i en moderne tid. Kjernefamilien, som solid pilar, er i ferd med å utspille sin rolle og pandemier gjør det ikke enklere. 

Tre vise menn fulgte en stjerne. Det tar tid å forandre.

Jeg tar ferie. Her er hjerterom, soverom, arbeidsrom, venterom og oppholdsrom. Sol, hav og gode turmuligheter. Godt tilrettelagt. Men, reiseforsikringen garanterer ikke ferie fra en sjøl. Mørkerom finnes også.

Levd liv blir med, daler ned i skjul, samme hvordan jeg pakker, styrer og forbereder meg. Får ikke plass på hyllen, og skapet vil ikke lukkes. Døren står på gløtt.

Gode dager går sin gang med jevn pust og kjente turer. Men, plutselig er jeg flere etasjer under inngangspartiet for fryd og gammen. Det må luftes. 

Blanke faen, skriver Finn Skårderud i sin siste bok. Blanke faen – om den hvite, uforklarlige sorgen. Sorgen som ikke kan måles eller diagnostiseres. Ikke forstås eller forklares. Den bare er der. 

Skårderud skriver om savn og hvordan det er når den som er viktig, er borte. Det gjelder moren, i hans tilfelle. Hun er ikke tilstede. Men, er heller ikke død. Blanke faen for gutter og jenter som ikke vet hva de savner.

«De levende døde» er et vanskelig tema, - komplisert å håndtere. Det er mange som feirer jul uten en som skulle ha vært der. 

Menneskenes hjerter endrer seg ikke. Fortsetter å slå i tide og utide. Sympaticus er i full aktivitet. Hvorfor kan ikke hjernen være mer vennlig når nettene blir lange og jula setter inn? Vi higer etter tilhørighet, det gjør godt å bli sett.  

«Ho sat ved vindauge, såg ikkje ut» (Kjartan Fløgstad). 

Det skal bli godt å få en oppfriskningsdose femte januar.

Har nå sjekket inn.