Skivebom av Frode Bjerkestrand i BT i dag.

Vigdis Hjorth sin roman Arv og Miljø skal settes opp på DNS neste år. Frode Bjerkestrand sitt fokus på "Virkelighetens teater" i BT 24. Oktober er dessverre uinteressant for en som liker å lese gode romaner og overvære godt teater. 

Hans spørsmål er; 

• Hvilken av forfattersøstrene skal man tro på? Vigdis eller Helga Hjorth? 
• Hvor går grensen mellom kunst og virkelighet? 
• Hvem sin virkelighetsoppfatning veier tyngst? 
• Hvilken verdi har det at en forfatter sier at historien «bare» er en roman, hvis resten av verden opplever den som en eksakt gjengivelse av ekte hendelser og personer?
• Ved å velge å gjøre skuespill av «Arv og miljø», støtter DNS da Vigdis sin versjon av familiens saga?

Spørsmålene er uinteressante fordi det burde være viktigere å fokusere på den fantastiske litterære opplevelsen boken Arv og miljø gir leseren.

Frode Bjerkestrand skriver som om det "alle er opptatt av" er striden mellom søstrene Hjorth. Han skriver som om leserne av romanen Arv og miljø er opptatt av medias fokus på en oppkonstruert konkurranse mellom søstrene. Media og noen anmeldere har nærmest tvunget nasjonen til å velge side. Holder du med Vigdis? Eller holder du med Helga?

Frode Bjerkestrand skriver "Spørsmålet er om Den Nationale Scene kan gi klarere svar".

Min kommentar til Frode er at det håper jeg for all del at regissør Kjersti Horn og DNS ikke bryr seg om i det det hele tatt. 

For meg som er mottaker av kunsten, boken og teaterstykket, er det opplevelsen den gir meg som er viktig. Enhver kunstner har et levd liv som selvfølgelig uttrykkes gjennom deres kunstform. Hva som har skjedd i kunstnerens liv betyr likevel lite for min litterære opplevelse. 

Jeg leste Arv og miljø i fjor høst og ble begeistret. Jeg ble begeistret fordi jeg liker måten Vigdis Hjorth skriver på. Jeg liker hennes skarpe observasjoner, hennes refleksjoner og hennes formidlingsevne. Jeg liker hennes bøker. 

Noe av det som gjør at jeg liker bøkene hennes er at jeg kjenner meg igjen i stemningene hun skildrer. De er myke, spennende, skarpe, årvåkne, samfunnskritiske og hjerteskjærende. Bøkene aktiverer kroppen min, hjertet slår, magen knyter seg og gleden iler i tærne. Slike opplevelser uttrykker også mange av mine "medlesesere" at de får. 

Det er ikke fordi at vi har vært utsatt for de samme overgrep eller hendelser som beskrives i boken. Nei, vi kjenner oss igjen fordi Vigdis Hjorth beskriver vår sårbarhet. Hun skildrer med stor presisjon reaksjonene som settes i gang når vi føler oss alene, utenfor, når vi ikke blir hørt, når vi ikke blir trodd, når vi ikke blir tatt på alvor. 

Vigdis Hjorth er en forfatter på et høyt litterært nivå fordi hun klarer å skildre allmenne følelser og reaksjoner på en måte som gjør at de fleste av oss kjenner oss igjen. Det er derfor Vigdis Hjorth er en stor kunstner. Hun snakker til flertallet av Norges befolkning. 

Årsakene til at jeg føler meg sårbar, tynnhudet, ikke blir hørt eller sett er annerledes enn hvorfor du føler deg sårbar og oversett. Poenget er at en god forfatter klarer å vekke disse stemningene i oss. Når vi leser vil vi kanskje få større innsikt og forståelse i oss selv. Vi er ikke alene.  

Mange av oss har opplevd vanskelige liv og ulike grader av overgrep som det ikke er sømmelig å snakke om. Det er derfor god kunst og litteratur hjelper oss. God kunst beskriver det allmennmenneskelige som ofte er vanskelig å uttrykke.

Jeg er rett og slett ikke opptatt av hva søsteren til Vigdis Hjorth har opplevd i sitt liv. Men, dersom hun klarer å formidle en roman på samme litterære nivå som sin søster, skal jeg selvfølgelig lese også den boken.

For min del gjelder samme resonnement for Knausgård og hans Min kamp bøker. Jeg like bøkene fordi han er unik til å beskrive allmenne og vanskelige psykologiske stemninger som opptrer i livene våre.

Jeg gleder meg til å se stykket og håper at den litterære feiden mellom forfattersøstrene Vigdis og Helga Hjorth ikke blir tilegnet særlig kunstnerisk interesse.