Jeg godkjenner at jeg har kjøpt sesongkort på Ulriksbanen

I går gikk jeg for femte gang til Ulrikens topp i sommervær.

De to første turene gikk fra Montana og Nattlandsfjellet. Da gikk jeg både opp og ned. Ganske likt livet for øvrig. Opp og ned – opp og ned.

Torsdag sist uke var målet å finne beinvegen til topps fra min nye leilighet. Det gikk bra. Jeg fant mange snarveier og trapper. Turen varte i en time og tretti minutter. Jeg fikk lefser med syltetøy på toppen og betalte kr. 115 for å ta banen ned. Det er en god løsning å ta banen ned. Trygt å gå oppover for så å bli båret forsiktig ned igjen.

Allerede lørdag var oppover-instinktet tent igjen. Jeg ville ta tiden. Fra døren hjemme til masten på toppen.  Turen tok en time og fem minutter. Endorfinene raser gjennom kroppen og jeg får lapper med syltetøy og kaffe på toppen.

På nedturen bestemmer jeg meg for å kjøpe sesongkort. Gledelig å ha stor tro på fremtiden og regner med at jeg skal bruke kortet flittig i sommer, i høst og til vinteren. Sesongkortet koster kr 1.040. Med en slik gave i lommen kan jeg ta banen ned når som helst, får gratis drikke på toppen. Ikke øl og vin, men kaffe og te i butikken, eller på kafeen. Jeg kan også kjøre med shuttle-bussen som går til-fra sentrum «uten å betale». Til vinteren kan jeg til og med ta banen opp med ski i hendene.

Det skal ikke mange turer til før sesongkortet er tjent inn.

Med et nytt, brennende sesongkort i lommen er det ikke lett å ta det rolig på sofaen når søndagen våkner uten VM-kamper i sikte. Sekken pakkes og med stavende i hånden starter oppturen. Hjernen er nullstilt og søndagsturen er et faktum. Jeg møter flere bekjente og det ble mye rart å samtale om.  

Ved Montana treffer jeg tidligere fysioterapistudenter. Skjønne unge menn som utforsker livet, faget og eventyrene. «Har du fått deg en kjæreste siden sist?» spør jeg etter hvert. «Nei, det er ikke lett sier guttene». 

«Det er kanskje mer krevende å være gutt i dag sammenliknet med hvordan det var på 50-70 tallet» sier jeg. De har diskutert temaet tidligere i dag. Det er ikke lett sier de. «Men, jeg slipper ikke på kravene» sier han ene. «Jeg har en sjekkliste som jeg ennå opprettholder». 

Jeg anbefaler at guttene kikker i Morgenbladet når de kommer hjem. I sommer gir samlivsterapeut og psykolog Sissel Gran gir oss innsikt i egne erfaringer som mangeårig samlivsterapeut, samt litt forskningsfakta om saken.  I utgaven fra 29. juni fokuseres det på gutter og unge menn, samt konsekvensene av å bruke Tinder og andre sjekke-App’er.

Lenger oppe møter jeg en tidligere nabo-jente som er ny-dimmet fra militæret og skal starte på pilot-utdanning til høsten. Det er klart at det er mer utfordrende for både samlivskabal og etablerte kjønnsroller når de unge kvinnene er så mye mer uavhengige enn det mange av bestemødrene deres var.

Skjønt, bestemødrene var sikkert også tøffe på sin måte og hadde trolig mange av de flotte egenskaper inni seg, men kun få av dem turte å vise dem offentlig, mest fordi de vokste opp i en helt annen tid. En tid før kvinne-verdenen for alvor begynte å rørte på seg.

Nærmere toppen møter jeg en kjekk sporty ung mann. Han er litt yngre enn meg, men om cirka ti år er vi kanskje jevnaldrende. Han hører til dem det er interessant å prate med, og vi avtaler å treffes over en middag etter sommerferien. Det blir kjekt. Den unge mannen har en sporty kjæreste, men har likevel nevnt en utfordring. Utfordringen ser ut til å gjenspeile hvor ulikt menn og kvinner øsker å forplikte seg i kjærlighetslivet etter første «havarerte» ekteskap når begge har «voksne» barn og mye annen verdifull bagasje. Kvinnene ønske oftest å gifte seg, mens mennene synes de har nok annet å forplikte seg til.  

I agurknytt har vi stor forståelse for mannens holdning i slike spørsmål.

Mens jeg vandrer videre mot toppen spekulerer jeg på hvorfor mange kvinner fremdeles er opptatt av å gifte seg. Det er tort sett kvinner som planlegger og organiserer bryllupet. Og, etter det jeg skjønner, med stor entusiasme. Like iherdig selv om det er gang nummer to eller tre for henne eller ham. Merkelige mekanismer det der. At giftermålet skal ha så stor betydning for trygghet og stabilitet. Eller er det bare et flott påskudd til fest og gaver? Da min eldste søster var i slutten av tenårene var det ennå uhørt å flytte sammen med en kjæreste før paret var gift. Slike holdninger sitter kanskje dypt i ryggmargen ennå.

Men, heldigvis vi har flere reelle muligheter i dag. Og, mange tror heldigvis på at tryggheten i livet kommer innenfra. Enten man lever sånn eller slikt. Respekt for hverandre, individuell frihet og egen bevegelsesenergi er heller ikke å forakte.

På toppen får jeg lapper med syltetøy og gratis kaffe før jeg tar banen ned. Fra Haukeland er det ikke langt å rusle hjem, slakt og behagelig nedover. Og, da jeg passerer gatekjøkkenet i Nattlandsveien tar jeg med meg dagens søndagsmiddag. En feit hamburger og pommes frites. Herlig.

Mens jeg skriver på mitt agurknytt tenker jeg på Line som hadde bursdag i går og som om en uke drar ut på et stort eventyr med en kjekk eventyrlysten kjæreste. Det blir spennende, og det er flott å være vitne til unge mennesker som tør være seg selv og som trør av gårde med stor bevegelsesfrihet.  

Så tenker jeg på Karen som har vært i bryllup i København i helgen og begynner å glede meg til bryllupet som jeg skal delta i kommende helg. Det er Knut som jeg er tante til som skal gifte seg med sin kjæreste, Ingunn. Det blir spennende på mange måter.

Jeg har faktisk kjøpt meg ny kjole for anledningen og håper min mor blir fornøyd med det.

Hun påførte meg, uten viten og vilje, en stort kjoleskrekk i bryllupet til min fetter Helge Rein og hans første skjønne kone Aina.

Bryllupet ble avholdt på Nedstrand i 1969, på jordbruksskolen der. Jeg var 13 år og hadde svært lite utviklede pupper. Jeg hatet kjoler, jeg hatet krøller i håret og jeg hatet BH’er. Jeg hatet sterkt å måtte late som om jeg var en annen enn den Anne jeg var født til å være.

Min mor handlet selvfølgelig ut fra beste mening og overbevisning i datidens 1969. Hun lånte ballkjole til meg. Hun krøllet mitt hår. Hun kjøpte BH til meg. Alt dette var jeg pukka nødt til å ha på meg dersom jeg skulle få være med på festen. Men, jeg nektet å ta på meg det ubehagelige kostymet og måtte tilbringe kvelden alene på et soverom på jordbruksskolen mens festen pågikk nedenunder.

Nå har jeg på flere måter blitt en ansvarlig voksen og gleder meg til å pynte meg med kjole og kose meg i bryllupet kommende helg. Jeg tror at mange unge som gifter seg i dag gjør dette fordi giftermålet kan trygge fremtiden. De vil feire livet og kjærligheten. Kjærligheten er ennå viktigst, vanskeligst og noen ganger størst. Det er tryggest å tro på slikt.

Agurknytt skrives i min nye leilighet etter at beina fant ut at de ville begynne å gå oppover igjen. Oppover-gåingen startet en ettermiddag for tre uker siden etter at jeg hadde blitt liggende vel lenge på sofa’n.

«Å duppe av» på sofa er et godt tiltak og er nødvendig for å justere sanseinntrykk og annen aktivitet som prosesseres i toppetasjen. Noe må nullstilles, bevegelsesapparatet bør lades og sensoriske kapsler og sansehår skal finstilles slik at minner blir plassert der de kanskje hører hjemme. Arbeidet er tidkrevende og fordrer stillhet.

Etter to til tre timer, i den perioden jeg forsøker å komme til hektene igjen, i den tiden jeg befinner meg i agurkland, når jeg hverken er her eller der. Når livet virker skjørt og skremmende - da må jeg finne på noe for å våkne. 

Erfaring tilsier at det er risikabelt å bevege seg for nær drømmene. Jeg mister tid- og stedsans. Mister kontroll. Ulike tiltak iverksettes, alt fra å innta sukkerholdig mat eller å aktivere tilstedeværelsen ved fysisk aktivitet.

Å endre positur fra drømmetilstand til våken tilstand, fra liggende til gående, krever fokus, mot, vilje og innsats. Merkelige greier siden viljen ofte forsvinner ved oppstart av slike prosesser. Viljen reiser på ferie, langt borte til skyggeland. Umulig å få tak i. Men, det har den trolig godt av. Oppladning trenges for alle deler av legemet.

Jeg kom meg heldigvis av gårde den ettermiddagen, godt hjulpet av noen twist og min spreke venn Tone. Når tiltaket virker godt er det ikke vanskelig å repetere.

Nå er jeg innehaver av sesongkort på Ulriksbanen.