Åleine

av

Einar Økland

Første gong
eg var åleine med
deg var eg redd.

Nå er eg
redd for å bli åleine
utan deg.
Slik kan det gå.

Det tenkjer eg på.

Tenk å bli redd
på ein så god måte.

Forresten er det berre deg
eg tenkjer på nå.

Slik kan det gå.

Diktet delte Trude Drevland (ordføreren i Bergen) på sin Facebookside i går, fredag kveld. I retur har hun høstet mye sympati gjennom «Likes» og trøstende kommentarer; «Kjære Trude, du er ikke alene». Det er mange som støtter Trude. Det er bra. Alle som strever fortjener støtte.

Det jeg tenker på er hvorfor de fleste som leser diktet synes å være av den oppfatning at det er skremmende å være alene dersom ektefellen (merk deg fellen) ikke kan være tilstede i livet ditt for en periode. 

Mange ser ut til å være av den oppfatning at det å være sammen med sin «felle» er verdifullt, det er det som gir livet «mening». Dette er som mange vet ikke tilfelle. 

Jeg tolker diktet på en annen måte. Jeg tolker at diktet handler om en person som har mistet seg selv og sin personlighet gjennom årelang «trakassering» også fra sin "felle".

Spørsmålet mitt er hvorfor personen endrer instilling mellom føsrte til andre vers. I første vers er hun redd for å være alene sammen med sin ektefelle for første gang. Deretter endrer hun holdning og blir veldig redd for å være alene med seg selv uten at fellen er tilstede i livet hennes. Hva skyldes denne endringen?

Nå er eg redd for å bli åleine utan deg.

Tenk å bli redd på ein så god måte.

Etter min mening er dette IKKE en god måte å bli redd på.

Redselen som beskrives i diktet opplever jeg som en redsel knyttet til det å  måtte være alene med «ektefellen».

Det er underlig å tenke på at det kan oppleves som ekstremt skremmende å være alene med sin «kjæreste».

Når en slik redsel manifesterer seg som en del av livet vil mange innta «ektefellens» verdisyn, holdninger, politiske oppfatninger, ja i det hele tatt «blir mer lik fellen».

I de første to versene skildrer diktet overgangen fra «jeg var redd da jeg var alene med deg» til «nå er jeg redd for å være alene uten deg».

Grunnen til at dikteren framhever denne transformasjonen skyldes etter min oppfatning at «jeget» er drept. Jeget er slått i hjel av vedvarende latterliggjøring av alt hva jeget står for.

Etter noen år med trakassering er «den svake part» kun utstyrt med noen svake amøbeliknende fliker av selvinnsikt og klarer knapt å leve livet slik det en gang var ment.

I psykologien kalles slik tilpassing for å makte å overleve Stockholmsyndromet. Syndromet viser opprinnelig til et bankran som foregikk i Stockholm i 1973. Gisslene i bankranet sympatiserte etter hvert med deres gisseltakere. Dette var uventet, til omverdenenes store forskrekkelse. Denne måten å mestre traumatiske situasjoner på, å bli redd for ikke å være på samme lag som «overgriperen», er en overlevelsesteknikk.

Dersom en ektefelle ved finurlige metoder tapper «motpartens» personlighet for egenverdi og latterliggjør dennes talent på alle tenkelige og utenkelige måter, minsker mulighetene for å leve et verdig liv. For å slippe å føle angst og latterliggjøring 24 timer i døgnet er det derfor bedre å identifisere seg med «overgriperen».

Når ektefellen etter hvert lykkes med å tappe sin «elskede» for sin personlighet kan vedkommende etter hvert nektes å ha kontakt med sine venner. Går «den rammede» ut av huset skiftes låsene. Ringer hun en venn kuttes telefonledningene. Klipper vedkommende håret ventes umild straff. «Den rammede» tror ikke på seg selv lenger. Fungerende neurale nettverkene i hjernen er radert ut og erstattet av effektive nettverk som fremmer selvdestruksjon, skam og skyldfølelse. Slike mekanismer forekommer dessverre i flere «ekteskap» enn det vi ønsker å vedkjenne oss.

Når det i diktet skrives «jeg er redd når jeg alene med deg» er det slike forhold jeg tenker på. Det kan være veldig nifst å være alene med sin «felle».

Ettersom «Stockholmsyndromet» etableres som en overlevelsesstrategi blir det mer og mer redselsfullt «å være åleine utan deg». Ektefellen må være tilstede for å veilede meg! " Jeg har mistet meg selv".

En person som har mistet sin kraft og sin identitet gjennom hjernevasking har en tendens til å tenke mye på personen som har foretatt hjernevaskingen. Det er fordi «offeret» et sted, langt, langt inne er veldig redd for vedkommende. Av denne grunn er det ikke særlig oppløftende når det i diktet står;

«Forresten er det berre deg eg tenkjer på nå».

Det finnes selvfølgelig mange andre tolkningsmuligheter som er mer positive enn den tolkingen jeg har kommet med her. 

Jeg gjennomførte de norske stilene på gymnaset ved å tolke dikt. Vi lærte at det var viktig å knytte sammen innhold, form og rytme. Dersom jeg klarte å påvise jamber, trokeer eller daktylos i diktet og deretter knytte sammen rytme og innhold hadde jeg fritt leide til å tolke diktet etter mitt eget forgodtbefinnende. Det gikk stort sett bra. Det finnes heldigvis ikke noen riktig måte å tolke dikt på. Et av kriteriene for stor kunst er at vi kjenner oss igjen i følelsen av hva kunsten skaper i forhold til våre levde liv.

Fortsatt god helg med fri fantasi!