Jeg snur historien på hodet og ser for meg et samfunn der menn føder barn og religionene tilber kvinnelige Guder med kvinnelige evangelister og disipler. Menn får ikke tale i forsamlinger.

Evangelier og Hellige bøker ble skrevet av og for kvinner. Skapelsesberetningen var kvinnedominert, og kvinnene gikk ut i verden og gjorde alle menn til sine disipler. Kvinner eide alt verdifullt materiell i samfunnet og de hadde «kvinnedømme» (istedenfor herredømme) over alle verdifulle ressurser i verden. Kvinnene hadde utformet og vedtatt lover som ivaretok kvinners interesser for makt, selvutvikling, berømmelse og innflytelse.

Kvinner hadde all makt, de hadde «kvinnedømme» over all kapital. De førte kriger og hadde kontroll over alt som gav status og verdi. Det eneste kvinnene manglet var evnen til å føde barn. De måtte derfor på en brutal inhuman måte ta makten over de forbaska mennene som flørtet med dem og tente deres sexlyst. Kvinner syntes det var sykt urettferdig - at det var det svake kjønn, mannen, som hadde evnen til å bære fram og føde barn.

Kvinnene samlet seg derfor og ble enige om hvordan de skulle få kvinnedømme over det mannlige kjønn. Kvinnene innså at de måtte bruke både formell og fysisk makt for å kue og tukte mannen. Strenge lover ble vedtatt for å begrense mannens bevegelsesfrihet og ytringsmuligheter. Kvinnefremmende religioner ble etablert. Alt ble gjort for å sikre kvinnen full kontroll over mannens selvutvikling. 

Menn var intuitive, kloke, reflekterte og hadde stor intellektuell kapasitet. Dette likte ikke kvinnene. Kvinner var ofte kunnskapsløse og hadde mye iboende usikkerhet i seg, og måtte derfor temme mannen med fysisk og formell juridisk makt. De kunne ikke annet. De hadde ikke intellekt til annet.

Dette gjaldt alle områder i livet. Familieliv ble innført og her fikk mannen strenge restriksjoner. Kvinnen derimot fikk stor frihet til å utvikle seg selv, og brukte mesteparten av tiden på interessante jobber med tilhørende møter, reiser, festligheter, hobbyer og flørting med såkalte «selskaps»-menn som stod til kvinners disposisjon, men som ofte hadde lav status i samfunnet for øvrig.

Menn fikk ikke delta i arbeidslivet. De fikk heller ikke delta i debatter om styring av samfunnet og fikk heller ikke stemme under valg. Det var kvinnene som «rulte». Noen få menn var så privilegerte at de fikk lov til å spille piano, synge eller delta på kulturelle aktiviteter som ble ansett som lite krevende. De sterke kvinnene kunne la seg underholde av disse søte artistene som måtte kle seg etter veldig strenge regler. Korsetter og stramme bind over penisene var påbudt.

Kvinnene var veldig opptatt av å ha kontroll på menns seksuelle lyster, aktiviteter og deres plikter når det gjaldt barnefødsler.

Kvinnene var svært forbanna fordi de ikke kunne føde barn slik som mennene. Kvinnene bestemte derfor at menn skulle underordne seg kvinnen. Alle barn som ble født skulle bære kvinnens etternavn, og en mann som ble utvalgt av en kvinne til å føde hennes barn skulle skifte sin identitet og fra da av bære kvinnens etternavn. Dette var et tydelig signal om makt og eierskap. Mannen skulle innordne seg kvinnens regler i huset.

Dersom kvinnen ble bedt ut i viktige selskaper kunne hun ta med seg sin mann på «visning» til de andre kvinnene. Da var det viktig å pynte opp mannen med dyre slips, parykker og smykker. Dette understreket kvinnens makt, status og eierforhold.

Det hersket stor enighet omkring kvinners suverenitet og menns begrensninger. Menn fikk ikke diskutere i forsamlinger. Mannen var kvinnen underdanig og skulle adlyde sin kvinne og den hellige moder Gud.

Regelverket var klar på at menn ble ødelagt dersom de syslet med vitenskap, politikk, samfunnsspørsmål eller idrett. De fikk som nevnt lov til å spille piano, sy, strikke og lage deilig mat til kvinnene. Det fikk være nok. Forholdene ble praktisert gjennom så mange hundre år at de etter hvert ble en del av normaliteten.

Kvinner fikk på denne måten kontroll over alle livshendelser, inkludert hvordan deres utvalgte mann skulle føde, oppdra og stelle barn.

Min frie diktning skriver jeg for å sette på spissen mye av det jeg selv å ha opplevd i min levetid som kvinne, men med motsatt fortegn. Det har vært en stor kamp å få mulighet til å bli meg selv, en selvstendig kvinne med mange utradisjonelle interesser. Mye har heldigvis blitt bedre.

Kvinner tar utdanning, blir ledere, professorer, kunstnere, artister, prester og mange jobber 100%. I dag trenger vi ikke stifte familie på tradisjonelt vis. Men, det koster ennå mye å gå utenom det etablerte.   

En kvinne bør ikke jobbe mer enn mannen, ikke tjene mer enn mannen, ikke springe fortere eller lengre enn mannen, og de etablerte ser helst at kvinnen tar mannens etternavn, selv om mange kvinner beholder sitt «pikenavn» i midten for sikkerhets skyld.   

Jeg skulle gjerne sett hvordan for eksempel Herr Ropstad ville reagert dersom kvinnene dominerte slik jeg har beskrevet. Han ble styrt av kvinnelige Guder og kvinnelige lover som ikke anerkjente hans egenverd. Herr Ropstad må møte i en nemd av sterke kvinner. Kvinnene mener at de er bedre skikket til å bestemme over hva Herr Ropstad skal gjøre med sitt liv og sine eventuelle barn. Kvinner er selvfølgelig bedre skikket til dette enn Herr Ropstad selv. Han tilhører det svake kjønn.