"Vi" og "De" på alle plan

Dessverre er det legestanden selv som har skapt det fastgrodde, sære og unødvendige skille mellom fysisk og psykisk sykdom, inkludert den status de to sykdomsbegrepene ennå har i dagens samfunn.

Jeg har forsøkt å illustrere hvordan jeg oppfatter det er å lide av en alvorlig psykisk sykdom sammenliknet med en alvorlig fysisk sykdom (tegninger). Jeg har også tegnet en stor hjerne og en hjerteformet kropp ved siden av hjernen og prøver å vise hvor avhengig kroppen er av hjernen, og visa versa.

Det er uheldig å dele sykdommer opp i kategorier og gi dem status ut fra hvor vanskelig legene synes det er å diagnostisere dem. Fysiske og psykiske sykdommer kan oppleves like livsinnskrenkende. Jeg håper flere vil anerkjenne at et menneskets helse henger tett sammen med både kropp, sjel, gener og livsforløpet forøvrig. Hjernen mottar og gir tilbakemeldinger til kropp og psyke, kontinuerlig, 24-timer i døgnet. Hovedmålet er å opprettholde et helsefremmende klima rundt alle celler, både nerveceller, muskelceller, hjerteceller, leverceller, blodceller og beinceller.

Polarisering og sortering er en del av hverdagen, på alle plan. Det er en del av maktspillet i politikk, kunst, kultur, idrett, vitenskap, helse og medisin. Status og anerkjennelse kan ikke gis til alle. 

Rent logisk kan et inkluderende «vi» ikke benyttes uten av vi også innfører et «de». Sånn er det. Vi må utarbeide kriterier for hva som er høyverdig og bra. Men, kan alle være med?

Nei.

I handicapidretten vil det ennå ta lang tid før de paralympiske vinnerne får like høy status og støtte som for eksempel Nordtug, Svindal, Bjørgen, Johaug, Waitz, Ingebrigtsen Solskjær og Warholm.

«Vi» og «de» er et utbredt fenomen. Fra fødsel til død. Alder, kjønn, livssyn, legning, familiestatus, etnisitet, inntekt, formue, karriere og helsetilstand har stor innvirkning på den anerkjennelse jeg mottar i løpet av et liv.

Ikke alle tar seg «tid» til å «visitere» Davos i sitt private jet i løpet av januar måned. Inngangsbilletten til WEF koster kun en halv million kroner, men de fleste av oss nordboere har som regel viktigere ting å sysle med enn å menge oss med verdens økonomiske elite. De fleste av oss er trolig fullt opptatt med betaling av kredittgjeld, levere halvsyke barn i barnehage, besøke gamle foreldre på sykehjem, krangle med tenåringer om partydop, skrape sammen sunne middager, sitte oppe om natten for å nå tidsfrister på skole eller jobb eller krangle med kjærester eller ekser om kjøreregler for mine-, dine- og våre «barn». Det er mye å ta tak i på nyåret, selv om noen få kanskje nyter kvelden etter en lang og gnistrende skitur i vintereventyret.

«Vi» og «de» finnes på alle arenaer.

Legestanden har for eksempel i løpet av et par århundre feilinformert oss om hvor viktig det er å skille mellom kropp og sjel. Det gir høy status å være en «av oss» som lider under en konkret, alvorlig, fysisk sykdom som legen vet årsaken til. Årsaken er målbar og jeg kan helbredes. På den andre siden er det skamfullt å være en «av de» som har en u-spesifikk, ofte selvforskyldt diagnose som legen ikke forstår årsaken til. Slike diagnoser er ofte sammensatt av en rekke symptomer, og er ofte forårsaket av en noe frynsete karakter, svak vilje og dårlig evne til å stå opp for egen helseutfordring.

Hva betyr det for meg at jeg lider av uhelbredelig fysisk sykdom? Det betyr mye. Dersom jeg ønsker å bli behandlet seriøst og tatt på alvor. Det er også viktig i forhold til rettigheter, behandlingstilbud og sykepenger. For å bli trodd på at jeg virkelig sliter med en ekte sykdom, bør den være fysisk. Jeg har lest at kun fysiske sykdommer blir ansett som alvorlige. Dvs., så alvorlige at jeg kan dø av den dersom jeg ikke blir frisk. Det er viktig for leger å kunne si at «vi har gode bevis for at dette er en fysisk sykdom».

Men, forklar meg kjære spesialist - Hvor stopper kroppen, - og hvor overtar psyken? Hvor bør legen avslutte sitt arbeide og hvor bør psykologen hentes inn? I mitt liv henger hjernen ufravikelig sammen med resten av legemet. Det samarbeides om gode livsvilkår fortløpende.

Er det slik at min kropp er definert som alle prosesser som foregår inni meg, - som en lege forstår sammenhengen i og kan måle? Og, - er min psyke definert som alle prosesser som foregår inni meg, men som en lege ikke kan gjøre rede for? Dvs. alt det forunderlige som tilhører min bevissthet, mine uoppdagede genfeil, min manglende motivasjon og energiproduksjon eller min vilje til å være meg?

Legen som snakket på TV i 2018, talte til hele Norge om hvor bra det var å få klarlagt at «det er en fysisk sykdom vi her har med å gjøre». Det betyr, understreket han, at vi snakker om en ordentlig sykdom. En sykdom der pasientene endelig vil bli tatt på alvor.

Sykdommer med høy status er ofte lettest å diagnostisere (måle). Legevitenskapen hjelper meg på en grei og forskriftsmessig måte, enten kirurgisk, eller via annen medikamentell behandling. Jeg takker selvfølgelig for det.

 Jeg blir etter hvert frisk og glad, og legen opprettholder sin heltestatus, sammen med meg. Vi blir et «winning team» så lenge det varer.

Sykdommer eller tilstander som leger ikke forstår årsaken til, har lav status. Slike tilstander er det mange av, og pasienter med slike plager blir ofte sett ned på, både av helsevesenet og av medborgere. De blir indirekte påført skyld for egen elendighet og blir henvist til å ta seg sammen.

Eksempel på lavstatus, diffuse sykdommer er depresjon, angst, ADHD, fibromyalgi, ME, spiseforstyrrelser, CFS, bipolar personlighetsforstyrrelse, utilstrekkelig energiproduksjon og andre sammensatte og uforklarlige lidelser. Utfordringen er at sykdommene ikke gir klare, entydige og målbare tegn som legen kan forholde seg. Legen forstår ikke årsaken til det store ubehaget.

Leger skulle vært fritatt fra oppgaver som de ikke har kompetanse til å løse. Kluss og vas i det kompliserte samspillet mellom kropp og sjel bør overlates til andre instanser. Vi skulle hatt en slags fast-«psykolog» som henviser oss til behandling for kompliserte tilfeller som oppstår uten medisinsk «plausibel forklaring». Fastleger tar seg av de fysiske sykdommene der de i Felleskatalogen finner flere alternativer for medisinering og helbredelse.

Det finnes heldigvis mange leger som mener at kropp og psyke henger sammen i et avansert samspill. Og, - yngre leger er trolig bedre enn de fra «den gamle skole» til å se helheten i mye av det som ikke kan måles og umiddelbart forstås.