2017 er mitt tredje år med ny hobby. NY, fordi jeg tidligere dyrket fysisk aktivitet som hovedhobby. Hoppe, springe, løpe, kaste, sykle, renne, klatre, skli, skøyte, svinge, danse osv. Jeg har mer tilgang til stillesittende aktiviteter nå. Jeg blir inspirert av å lytte til radio, lese aviser, gå på konserter, gå på kino, se teater og høre på meningsutvekslinger.

Jeg reiser også mer enn før. Litt av grunnen til det er at jeg er blitt veldig flink til å sitte i ro. I mange år følte jeg meg modig når jeg turde ta den skumle turen til Fisketorget for å se på alle turistene. 

Jeg ble spesielt imponert over de asiatiske turistene og lurte på hvordan i alle dager de klarte å reise så langt uten å dette sammen. Jeg har i mange år følt at det er tryggest å være hjemme. Det er ikke reisingen jeg er redd for. Jeg er oppdradd til ikke å være redd for noen-ting-som-helst i den fysiske verdenen. Jeg har isteden brukt mye energi på å være redd for meg selv og alt det skumle jeg har inni meg, og på den måten manglet reserve-energi til å gjøre "morsomme" ting.

I noen år turde jeg bare å gå på jobb (utenom når jeg ikke turde det heller). Det å gå på jobb er ikke ensbetydende med å jobbe. Det vil si, jobbe gjorde jeg, men ikke så mye med "jobb-ting". Jobbingen gikk for det meste ut på å planlegge hvert steg fra jeg forlot huset til jeg var "trygt" tilbake igjen. 

Heldigvis har jeg alltid vært ganske god til å planlegge. Men det var vanskelig når ikke alt gikk etter planen. For eksempel da jeg måtte vente 4 minutter lengre i en kasse-kø på veg hjem. Minuttene var ganske uutholdelige. Kroppen var full av intens uro, og jeg ønsket meg langt ut av butikken, ut av Bergen, ja ut av verden og ut av livet. 

Selv om jeg i jobbsammenheng grudde meg til å forelese for 70 studenter, gikk det ofte mye bedre enn forventet. I den anledning er det lurt å huske på at forventningene mine var ganske lave. Etter forelesningene var det verst. Da visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis hadde jeg min hovedjobb på ILAB. Der kunne jeg stemple inn og bli mottatt som den jeg var. Jeg satt på kontoret og grudde meg til resten av dagen.

Nå er jeg ikke særlig redd meg selv lenger. Jeg mestrer å sitte i ro og gleder meg over den interessante tilgangen jeg har til mitt kjente og mitt ukjente. Følelsene er ikke så skumle lenger, og de tar ikke knekken på meg. 

Jeg gleder meg stort sett til hver dag og tenker på alt det spennende jeg kan oppleve.

Jeg kan høre på radio, høre hva Trump finner på å si i dag. Eller høre på at politidirektøren roser den nye nær-politi-reformen og applauderer at politiet vil bli mer synlig og tilstede ved nedleggelse av 126 lensmannskontorer. Jeg kan også høre på artige argumenter for tvungen kommune-sammenslåing eller bli indoktrinert med hvor mye kreativ kraft det skal komme ut av Innovasjon Norge eller fra regjeringens havstrategi. Det er mye jeg kan få med meg gjennom media i løpet av en dag. 

Ellers er det artig å høre på Urix og Ekko. På TV likte jeg godt intervjuet Ole Torp gjorde med  Janne Haaland Matlary. Jeg har stort sett ment at professor Matlary uttaler seg bastant, nedlatende, arrogant og ekstremt kristent-konservativt. Men, etter å ha sett intervjuet med henne ble jeg begeistret. Selv om vi i saker er meget uenig, er hun nå blitt en av mine helter. Hun står fram som en skarp, kunnskapsrik, klok og humoristisk kvinne som tør å være seg selv. 

Jeg blir rørt til tårer og begeistret av TV-seriene SKAM, STEMMER I HODET og Leo Aikics FLUKT. Alle programmene går på NRK, og det sier litt om min alder. I programmet STEMMER I HODET får vi møte tre fantastiske mennesker som etter min oppfatning er mange-dobbelt så modige og utholdende som de fleste av våre toppidrettsutøvere. Utøvere som har lønn og støtteapparat som konger og dronninger bare kan drømme om.

Bergfløtt Behandlingssenter har etter min oppfatning gullstandarden for behandling av alvorlige psykiske lidelser. De har ikke hastverk. For hver enkelt person er det satt av den tiden det tar å bli "frisk". Måneder eller år. Veldig mange år med tilstrekkelig tid til myk overgang til virkeligheten. Slike behandlingssteder skulle vi hatt flere av. 

Jeg vil fortsette å skrive for å finne ut hva jeg mener om spørsmål der svarene er utydelige. Svar kommer som regel sakte og usikkert til min bevissthet som følge av verdifulle og fatale tabber i mitt liv. Svar på vanskelige spørsmål har ikke vært pensum i skole eller på universitet. Ingen har sagt at det er lett, men livet gir meg mange muligheter til innsyn. 

Jeg skriver - altså lever jeg, og prøver å være fornøyd med å være den nødvendige utgaven av meg selv som jeg til enhver tid er. Det blir sikkert et greit år.