Jeg ble inspirert da jeg leste portrett-intervjuet med Erik Dammann i Klassekampen i dag. Som ung meldte jeg meg inn i «Framtiden i våre hender» og hadde med meg dette miljøengasjementet da jeg startet på hovedfag i biologi ved Universitetet i Bergen. Jeg studerte Zoologisk miljø-fysiologi der oppgaven var å undersøke hvilken virkning Ekofisk råolje hadde på cellevolumregulering i blåskjell (Mytilus edulis). Jeg var ferdig i 1981 og fikk min første jobb i Bennex, hos min fetter Bjørn, der jeg blant annet skulle vurdere bruken av ulike typer oljevernutstyr. Mer enn 40 år har gått siden den gang, mens min tro på økosystemenes naturlige kretsløp lever videre i beste velgående.   

Jeg synes det er trist at så mange politikere, også i dag, hevder at vi kan fortsette å leve som før, med økonomisk vekst og økt forbruk som grunnpilarer i velferdssamfunnet.

En slik forutsetning er ikke bærekraftig dersom vi ønsker å beholde jordkloden med natur, miljø og klima i balanse. En jordklode der det er liv laga tåler ikke evig vekst.

Medisinen er grønn vekst, sier mange. Men, grønn vekst er ikke synonymt med bærekraftig vekst. All energiproduksjon krever arealer som påvirker det biologiske mangfoldet og ny teknologi krever store mengder energi og areal til datalagring. Vi er dessverre opplært til å kjøpe mer og til å øke forbruket hvert år. Vi er avhengig av økonomisk vekst for at velferdsstaten skal beså. Dette mener alle politikerne på høyresiden, og noen på venstresiden. Men, økonomisk vekst fører til større energiforbruk, og er dermed uforenelig med god klimapolitikk.

Hva skal vi med velferdsstat og oljefond når livsgrunnlaget er borte? Når skogbrannene herjer, ekstremvær fører til store flommer, temperaturen stiger og artsmangfoldet er truet?

Vi kan ikke spise olje og aksjer.

I 2020 gjorde Aftenposten opp status for nordmenns forbruk. I 2019 forbrukte hver av oss i snitt 50 prosent mer enn hva vi gjorde i 1999. For Norge er det beregnet at de 20 prosent rikeste har et fire ganger større «karbonavtrykk» enn de 20 prosentene av oss med lavest inntekt. Økt forbruk øker karbonavtrykket.

Spørsmålet er, har vi blitt «lykkeligere»? Det tviler jeg på når jeg leser om unge menneskers psykiske helse. Det ville kanskje vært ok om vi ble verdsatt mer ut fra den vi er og ikke bare gjennom prestasjoner og en eventuell beholdning som glitrer og viser hvor mye vi har og er i stand til å kjøpe.

Grønn omstilling kan være bra for miljø og klima, men ingen ting nytter dersom økonomisk vekst og økt forbruk er det som skal til for å leve i et samfunn.

Økonomisk vekst og økt forbruk, år etter år, er i bunn og grunn årsaken til at vår sårbare jordklode har havnet i alvorlig uføre. Evig vekst er ikke forenelig med å redde verdens klima. I siste rapport fra FNs klimapanel (IPCC) er budskapet krystallklart og konklusjonene bør være en alarm for menneskeheten.

Verden blir varmere, våtere og mer ekstrem – endringene kommer raskere enn vi trodde før. Paris-avtalens mål om å begrense global oppvarming kan verden se langt etter.

Verdens gjennomsnittstemperatur vil overstige 1,5 grader i løpet av 2030-årene.

Oppvarmingen er høyere enn tidligere beregnet.

FNs generalsekretær har uttalt at «Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder før de ødelegger planeten vår». «Verdens land må avslutte all leting etter fossilt brensel», samt at alle subsidier av fossil energi må avvikles».

Dessverre tolker mange norske politikere generalsekretæren dit hen at han trolig mener alle andre land i verden. Ikke Norge. Slike politikere mener at Norge er det snille, flinke landet som produserer rein olje ved hjelp av elektrifisering av sokkelen og bruk av vannkraft fra norske fosser og havvind fra Nordsjøen. Klimarapporten gjelder derfor alle de andre landene. Dette mener både Høyre og Arbeiderpartiet. De tolker blant annet fossil energi til å være kull, ikke olje og gass. Sånn er livet og sånn er verden. Vi vil bedras.

Det internasjonale energibyrået (IEA) kom i vår med det samme budskapet som denne uken ble lagt fram fra FNs klimapanel. I årevis har IEAs anbefalinger vært grunnlag for analysene til den norske oljelobbyen og for våre største partier. Men, nå når IEA mener at vi må stoppe all leting etter fossil energi dersom vi skal unngå farlig global oppvarming, da bruker oljelobbyen og politikerne andre ord og andre analyser.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». Sitatet er fra Ibsens Villanden og gjelder dessverre alle politikere i den norske regjering som mener at vi fortsatt bør berikes av oljeeventyret.

Forskning viser at det ikke er mulig å opprettholde dagens livsstil med stadig økonomisk vekst og økt energiforbruk. Selv om alle fossile utslipp opphørte i morgen, ville vi fortsatt ikke nå målet om maks 1,5 graders oppvarming.

Her hjemme er det som nevnt oljeproduksjonen til havs som debatteres. De «petrofile» uttaler at oljeproduksjonen kan gjøres rein ved elektrifisering. Da går det bra med Norges klimaregnskap for i Parisavtalen tas det ikke med i regnestykket at norsk olje forbrennes ute i verden. Trist at noen tror at klimakrisen er lokal.

Klimakrisen er global, og Norge er verdens 7. største eksportør av CO2-utslipp. Oljen forurenser 95% mer når den forbrennes sammenliknet med produksjonsfasen.

Dårlig samvittighet og ulogisk matematikk bør håndteres på annet vis. Grønn elektrisitet bør brukes på land, til bærekraftig livstil og grønnere industri.

Vi må endre vårt levesett og vi må endre vår atferd. Verdiskaping må defineres på ny og settes inn i en bærekraftig økonomi. Det finnes flere alternativer, for eksempel sirkulær-økonomi eller smultring-økonomi. Dette er økonomier som ikke har vekst som hovedkriterium, men opererer med et verdisystem som gjør at vi kan leve i takt med naturens tålegrenser.

Vi må forbruke mindre, forurense mindre, fordele mer, eie mindre og leve langsommere. Verdsetting av goder bør endres. Godteposene må fordeles på en mer rettferdig måte. Biologien og naturens yteevne må tas hensyn til dersom vi ønsker å overlevere jordkloden til framtidige generasjoner, med god samvittighet.

De naturlige kretsløp må få sirkulere uten å bli forstyrret av menneskeskapt grådighet. Jordkloden tåler rett og slett ikke mer av den energikrevende veksten. 

Jeg tror på en annen vekst. Ikke den økonomiske, men en mellom-menneskelig vekst.

Verdiskaping bør ikke måles i antall millioner dollar og idrettsprestasjoner bør ikke rangeres etter hvor mange millioner dollar aktørene er gode for.

Jeg ønsker et samfunn som oppmuntrer til mindre forbruk. Et samfunn der helter får ta ut sitt potensiale, og der verdien av det som skapes fremmer livskvalitet og menneskeverd for flere. Å leve et verdig liv innebærer ikke å kjøpe lykke. Gode følelser er ikke på salg. De kommer innenfra og oppmuntres via anerkjennelse, tilhørighet og respekt. Jeg tror på en mer rettferdig fordeling av de såkalte godene. Vi kan uansett ikke spise oss mer enn mett. Hva vi sitter igjen med, og hva som kanskje gir livet mening er et rikt spekter av følelser, opplevelser, erfaringer og relasjoner. Det er ikke lett å finne varig lykke i flotte smykker, designer-kjoler og palasser ved fjord og fjell. Siste modell av Harley-Davidson hjelper trolig heller ikke på potensen eller livskvaliteten i det lange løp.

Jeg vil ha et samfunn som inkluderer likeverd uten at mengden dollar, aksjer og utbytte skal være med i regnestykket. Jeg ønsker et samfunn der vi måles etter mer menneskelige parametere. Kreativitet, innsats, tilstedeværelse, nysgjerrighet, interesse, entusiasme og empati.

Jeg vil stemme på partier som er villig til å respektere naturens tåleevne ved å verdsette biologisk mangfold og naturens bærekraft høyere enn alle Tesla-kjøretøy og aksjefond til sammen.

I biologien tar det tid når en plante, et dyr eller et menneske – skal vokse. Det tar tid å utvikle blader, produsere stivelse og sukker. Dyr skal spise planter og samtidig utvikle nervesystem og indre organer mens muskler, sener og bein kommer på plass. Alt tar tid. Det må også kapitalen erkjenne.

Det er lurt å produsere kortreist mat, slik at flere av oss kan spise både litt kjøtt, fisk og planter. Kapitalen har dessverre ikke tid til å vente på slike langsomme prosesser. Det er for kostbart. Derfor iverksetter vår regjering overoptimistisk matproduksjon som ikke tar hensyn til naturens gang, vår flora og fauna. Intensiv matproduksjon har vært med på å endre naturens bæreevne, og store arealer er ødelagt som følge av kapitalens krav om intensiv matproduksjon, lønnsom drift, hurtig omstilling og rask levering. Forskning viser at intensiv matproduksjon der markedskreftene får styre gir dårligere kvalitet.

Vi kan alle leve noe langsommere uten å ta skade av det.

Jeg har skrevet om disse tingene før, her to artikler fra 2019:

1)      Klimabrølet og Sverdrup-feltet

http://www.annemednyhobby.com/443399431

2)      Klimakrise

http://www.annemednyhobby.com/441613287

3)      Klima og Avledning

http://www.annemednyhobby.com/441530596

Utdrag fra intervjuet med Erik Dammann i Klassekampen lørdag 14. august 2021:

«Det jeg har kjempet for hele tida, og som jeg fremdeles mener er den eneste løsningen, er å stanse den økonomiske veksten for de rikeste og fordele rikdommen i stedet. Så lenge vi ikke gjør det, kommer situasjonen til å forverre seg, sier han bestemt.

– Du har ingen tro på såkalt grønn vek …

– Nei. Han svarer før spørsmålet er ferdigstilt.

– Absolutt ikke. «Grønn vekst» krever så enorme inngrep i naturen at det er helt utenkelig at det skal kunne fortsette.

«Så hvorfor førte ikke folkebevegelsen Dammann startet i 1974 til politisk endring? Hvorfor ligger Norge, som en gang var så mottakelig for disse ideene, på forbrukstoppen i verden? Dammann har ingen klare svar selv. Men det er åpenbart at konkurranseutsettingen og privatiseringen i Norge på 90- og 2000-tallet var en slags spiker i kista.»

«Jeg er ikke bitter. Det er jeg ikke. Men jeg får ofte lyst til å si «hva var det jeg sa». Selv om det var ulike begrunnelser den gang, i 1974, så må vi jo kunne si at det nå foreligger et bevis for at kapitalistisk konkurranseøkonomi har ødelagt kloden og fortsetter å ødelegge den.»

«Damman er litt optimistisk fordi han tror måten han har tenkt på er i framvekst.

– Mye fordi vi tvinges å se at vi ikke kan fortsette i den retningen vi går.»

HELE INTERVJUET:

ERIK DAMMANN - Den evige idealist

Optimismen var til å ta og føle på, ifølge dem som var der, den aprildagen i Bærum for snart 50 år siden. Folk i alle aldre, fra hele landet, hadde skvist seg inn i Nadderudhallen, for å høre på Erik Dammann prate om problemet med overforbruk og behovet for en rettferdig fordeling av jordas ressurser. Året var 1974, og folkeaksjonen Framtiden i våre hender var i ferd med å stiftes.

Dammann, som et par år tidligere hadde skrevet boka med samme navn, hadde tjue års erfaring fra reklamebransjen og visste hvordan han skulle skape blest rundt et arrangement.

Blant annet hadde han sendt ut brev til alle interesserte om at det var lurt å sikre seg plass på forhånd, for her kom det til å bli trangt. Egentlig visste han ikke om det stemte. Men det gjorde det: Mellom to og tre tusen mennesker var i salen den dagen. De fikk høre Dammann, Arne Næss, Georg Borgstrøm og Trygve Bull tale imot forbrukersamfunnet og for en overføring av ressurser fra rik til fattig.

– Snart burde vi kunne si til oss selv: Nå har jeg det bra nok! Nå vil jeg ikke delta mer i maset for nyere, større og finere ting. Nå vil jeg gi meg tid til å leve isteden, sa Dammann til folkemengden.

Seinere viste alle partiene på Stortinget sin støtte, med unntak av Frp. Einar Gerhardsen ble medlem. Søsterorganisasjoner ble opprettet i flere land. Dammann skrev og debatterte, reiste rundt i verden og holdt foredrag.

Men både livsstilsendringen og den politiske endringen den skulle føre til, har uteblitt. I løpet av Dammanns nå 90 år lange liv har nordmenns forbruk økt. Og klima- og miljøkrisa har blitt verre enn han kunne forestille seg den gangen.

Hva skjedde?

Formiddagslyset fyller trehuset på Nesodden, der Erik og Ragnhild Dammann har bodd sammen i over 30 år. Hagen utenfor er grønn, delvis vill og ustelt, fjordutsikten er vakker. De to viser vei inn til stua, som er fylt av bøker, planter og bilder av familie og venner. Hjemmet preges av levde liv, av store sammenkomster og gjester som har kommet og gått.

– Vi sier ofte til folk hvor ekstranøkkelen ligger og ber dem låse seg inn. Noen ganger kommer vi hjem, og så sitter det noen her, forteller Ragnhild og ler.

De er opptatt av å dele og ha folk rundt seg. Når «kjernefamilien» Dammann er samlet – med barn, adoptivbarn, fosterbarn, og svigerbarn – sitter over 50 stykker rundt bordet.

I år fyller begge 90 år, og Ragnhilds bursdag er rett rundt hjørnet. Men til forskjell fra andre år, er de ikke helt sikre på hvordan den skal feires. Selv om begge ser spreke og friske ut, har den siste tida vært så tung at den har satt varige spor hos dem begge. Eldstesønn Rein Dammann døde av ALS i september i fjor. Bare et par år tidligere var han på rotur, før det raskt gikk nedover. Han tilbrakte sine siste måneder her hjemme på Nesodden.

– Jeg har ikke vært meg, sukker Ragnhild. Noen dager klarer hun ikke engang å vanne blomster i hagen.

Hun går inn og ut av kjøkkenet og setter fram kaffe og kaker før hun drar på butikken. Erik skjenker kaffe, heller i kremfløte og slipper en sukkerbit nedi.

– Vi syntes så jævlig synd på ham. Først trodde han at han skulle bli frisk. Han og samboeren prøvde alt. Dro til England og fikk behandling på en klinikk der. Besøkte Snåsamannen. Men på slutten, da han bare var skinn og bein, så mistet han troa. Og da han skjønte at det bare var et tidsspørsmål, så prøvde han å oppmuntre oss. Tommel opp og «dette går bra», liksom.

Han blir blank i øynene.

– Det er uansett forferdelig vondt å miste et barn. Men måten det skjedde på, gjorde det verre enn alt, altså. Jeg satt her med ham da han døde.

Erik Dammann har på seg skjorte og knepper den øverste knappen vekselvis opp og igjen med høyrehånda når han tenker seg om. To penner stikker opp av brystlomma. I alt har han skrevet 18 bøker, men han forteller at skrivingen har aldri kommet naturlig.

– Jeg slet voldsomt med hver eneste bok og hvert eneste foredrag.

Skrivingen har ikke blitt lettere med åra, og han tror han har skrevet sin siste bok. Men for tida jobber han med å gjenutgi «Bak tid og rom», først utgitt i 1987. Der tar han for seg spørsmålet om fri vilje, gjennom en slags populærvitenskapelig studie av kvantefysikk og filosofi.

Digresjonen dit fra Framtiden i våre hender er ikke altfor stor, mener han, for det handler jo om nettopp menneskets frie vilje til å endre forholdene rundt deg.

På 1970- og 1980-tallet, da det virkelig kokte rundt Dammann, ble han både hyllet, hånet og fryktet. Flere mente at den tidligere reklamemannen ville avskaffe velferdsstaten og få alle nordmenn til å flytte inn i stråhytter. Han ble hengt ut for å spise pølse eller kjøpe wienerbrød til ungene.

– Det var mye rart. Men det jeg ønsket, var å innføre en delingsøkonomi i Norge, sier han.

Dammans ideer var særlig inspirert av turen Ragnhild, han, og deres fire barn på den tida tok til Savai’i i Samoaøyene i 1967, der de bodde med lokalbefolkningen i underkant av et år. Samoanernes delingsøkonomi og positive holdning til livet, tross mangel på materiell velstand, var en sterk bidragsyter til det som seinere ble Framtiden i våre hender.

For Dammam var det viktig å leve det han lærte. Da han ga opp livet i reklamebransjen i 1974 for å drive Framtiden i våre hender på heltid, gikk han også ned rundt 40 prosent i inntekt. Det kunne ikke forsvares at en med et slikt budskap skulle tjene mer enn en gjennomsnittlig industriarbeider, mente de.

– Problemet var at en gjennomsnittlig industriarbeider ikke hadde så mange barn, ler han.

Og de har mange barn, Ragnhild og han. Tallet er sju – pluss, pluss – for det er enda flere som regnes som del av familien. Barna vokste derfor opp i det som kan betegnes som fattigdom. Det var mye brød og poteter – og enda tøffere enn hva han hadde sett for seg.

Der de bodde, på Gulleråsen på Oslo vest, var det lite forståelse å hente for Dammanns idealisme. Barna ble ertet for at de hadde billige klær og så rare ut. Men han fastholder at de skjønte, var med på, og støttet prosjektet hele veien.

Han kommer på en historie om en regntung dag, da Ragnhild og han løp opp fra trikkestasjonen til et foreldremøte på skolen.

– Vi har jo aldri hatt bil, fordi vi har tenkt at vi bør klare oss uten. Det pøsregnet mens vi løp oppover. Så stopper en bil med noen andre foreldre i klassen ved siden av oss. De ruller ned vinduet, og sier: «Ja, dere skal vel ikke sitte på dere, som er så imot bil». Så kjørte de videre.

Han humrer.

– Men det vi prøvde, var å skape en trend. Man skulle ønske å leve enkelt. Jeg ville gjøre folk bevisst på at det gode liv innebærer en ro og harmoni som forbrukersamfunnet ikke gir rom for. På et vis lyktes vi jo med det. Flere meningsmålinger viste at vi hadde vi to av tre nordmenn som var enige med oss på et tidspunkt.

Han pauser og ser ut i lufta. Flikker på skjorteknappen.

– Men jeg spør meg ofte om hvilken betydning det egentlig har hatt.

Denne uka slo FNs klimapanel igjen fast at menneskeskapte klimaendringer truer planetens livsgrunnlag, og at vi har svært dårlig tid på å gjøre noe med det.

– Vi ser det på stadig nye områder. Disse selvforsterkende prosessene i naturen. Skogbranner som øker utslippene, som igjen gjør at det blir tørrere og mer brann. Det jeg har vært redd for i så mange år, er i ferd med å skje, sier han, og trekker pusten før han fortsetter:

– Men klima er bare én side av problemet. Det mest grusomme synes jeg var rapporten om tap av biologisk liv. Det virker ikke som folk forstår hvor alvorlig det er. Siden jeg begynte å snakke om dette i 70-årene, så har altså velstanden i stedet vokst to og en halv gang, og seksti prosent av alt biologisk liv har blitt utryddet. Pattedyr, krypdyr, fisk, fugler, alt som er. Det er så skremmende at …

– Du har «økosorg», som Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen kaller det?

– Det er et godt uttrykk. Jeg kan godt si at det er noe sånn jeg føler, ja. Det er ikke lenger en frykt. Det er mer en sorg.

Kanskje har han alltid vært sånn, men i sine eldre år utstråler Dammann i hvert fall en enorm varme. Han lytter og nikker interessert og holder blikkontakt med snille, lysende øyne.

Men politisk har han verken mildnet eller blitt mer moderat. Om noe er han enda mer radikal i dag, i sin kritikk av det han kaller vekstpolitikken og konkurranseøkonomien.

– Det jeg har kjempet for hele tida, og som jeg fremdeles mener er den eneste løsningen, er å stanse den økonomiske veksten for de rikeste og fordele rikdommen i stedet. Så lenge vi ikke gjør det, kommer situasjonen til å forverre seg, sier han bestemt.

– Du har ingen tro på såkalt grønn vek …

– Nei. Han svarer før spørsmålet er ferdigstilt.

– Absolutt ikke. «Grønn vekst» krever så enorme inngrep i naturen at det er helt utenkelig at det skal kunne fortsette. Se på hva utbygging av vindkraft fører til, for eksempel.

– Er du veldig pessimistisk?

– Det blir jeg spurt om stadig. På en måte er jeg det. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det alltid er bedre å gjøre noe. Passivitet og selvoppgivelse er farlig. Derfor er jeg veldig glad for alle som jobber for å gjøre noe med dette.

Hvordan skjedde det så, at en gutt fra Oslos beste vestkant, oppvokst blant villaene på Gulleråsen og Vettakollen, endte opp som en av Norges mest innbitte kapitalismekritikere?

Ifølge ham selv fikk han tidlig en følelse av å være privilegert og å leve et liv fjernt fra det vanlige folk opplevde. Han tok derfor ulike jobber i ungdommen som sykehusportør, på tranfabrikk og som tømmerhogger. Der lærte han mye, spesielt av en sosialistisk hogstformann som ble som en slags mentor.

Men tilværelsen som en ung Erik Dammann var ikke særlig lett. Han ble regelmessig banket opp på skolen og hadde en far som stilte strenge krav på hjemmebane.

– Jeg hadde veldig liten tro på meg selv. Jeg turte ikke å ta igjen når jeg ble slått eller plaget.

Faren var direktør i et forsikringsselskap og en «spesiell type». Han var mellomdistanseløper og ville at sønnen skulle følge i hans fotspor. Erik ble dårlig av presset og kastet opp før ulike konkurranser faren skulle ha ham med på.

– Jeg hadde helt panikk for å ikke leve opp til hans forventninger. Men far gjorde jo ikke dette for å skade meg. Han skjønte det rett og slett ikke. Han måtte klare seg selv i sin oppvekst og mente vel at jeg måtte stå opp for meg selv. Men det ga meg store problemer med mangel på selvtillit.

– Hadde dere et forhold da du ble voksen?

Han drar på det.

– Ja … Selv om det hang igjen at jeg ikke følte han respekterte, eller, jo, til slutt gjorde han vel det. Han ble veldig opptatt av Framtiden i våre hender. Så jeg fikk nok en viss respekt av ham da.

Under krigen smuglet faren jøder over grensa og måtte flykte til Sverige. Nazistene ønsket ham død og kom for å hente ham ved to anledninger. Først på kontoret, men da hadde faren forsovet seg, slik han ofte gjorde. Noen fikk varslet, og han rømte.

Så kom de hjem til der Erik og hans to søsken bodde. Mora og hushjelpa ble satt på Grini, mens Erik og søsknene flyttet til en gård på landet hvor de fikk jobbe.

– Jeg stolte på det de voksne sa om at det gikk bra med mor og far. Så der følte jeg på en veldig frihet, forteller han.

Han møtte også noen gutter som lærte ham å slåss. Da han skulle begynne på Slemdal skole etter krigen, bestemte han seg for å aldri mer la seg kue.

– Hvis det var noen som prøvde seg med bare en liten bemerkning, så fløy jeg på dem og ga dem juling!

Han ler høyt.

– Du virker ikke helt som en fyr som går rundt og banker folk?

– Hehe. Nei. Men du kan si at det bidro til en slags følelse som jeg har hatt siden – at du kan hvis du vil. Det er mulig å skifte plass fra nederst til øverst. Du kan forandre forholdene i verden. Det var et sidesprang fra det andre jeg har vært opptatt av, men det var viktig for å mobilisere den troa som jeg trengte for å få folk med meg på Framtiden i våre hender.

 

Så hvorfor førte ikke folkebevegelsen Dammann startet i 1974 til politisk endring? Hvorfor ligger Norge, som en gang var så mottakelig for disse ideene, på forbrukstoppen i verden? Dammann har ingen klare svar selv. Men det er åpenbart at konkurranseutsettingen og privatiseringen i Norge på 90- og 2000-tallet var en slags spiker i kista.

– Særlig da industriretningen kom, hvor Norge skulle bedre sin konkurranseevne, så begynte det å rakne. Det var hele konkurranseprinsippet som gjorde det, sier han.

– Er du bitter for at det ikke gikk slik du ville?

– Nei, jeg er ikke bitter. Det er jeg ikke. Men jeg får ofte lyst til å si «hva var det jeg sa». Selv om det var ulike begrunnelser den gang, så må vi jo kunne si at det nå foreligger et bevis for at kapitalistisk konkurranseøkonomi har ødelagt kloden og fortsetter å ødelegge den.

Og han tror måten han har tenkt på er i framvekst.

– Mye fordi vi tvinges til å se at vi ikke kan fortsette i den retningen vi går.

jonash@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no