Her er bilde av min far når vi er på vinterferie i Hemsedal i 1974. Han bærer hunden vår, Misty, i sekken for hun klarte ikke springe hele den lange veien ned fra Skogshorn.

Min far traff min mor i Stavanger da han jobbet som nyutdannet ingeniør fra NTH i Trondheim. På den tiden (1950) var det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som hersket. Min far bodde på hybel og sendte alt skittentøy hjem til sin mor (min farmor) på Fiskerosen.

Transporten gikk via jernbanen og klærne kom i retur til Stavanger, rene og nystrøkne. Dette pågikk inntil min mor overtok den jobben. Hun klarte etter en del grubling å bestemme seg for sivilingeniøren fra Nordland. Min mor hadde et enormt drag på guttene i Stavanger har vi fått høre, så hun hadde store valgmuligheter på den fronten. Men, hun satset på at Joff skulle virkeliggjøre hennes ønske om å bli en vel forsørget frue med hus, hage, 3 barn, hund, Moskvitsj, vaskemaskin, vaksehjelp (fru Stokkeland), TV og etter hvert både sommer- og vinterhytte.

Oljefeltet Johan Sverdrup er selvfølgelig ikke oppkalt etter min far. I mitt liv ble aldri min far kalt Johan, han ble kalt Joff eller Jofrik. Han kledde rollen som Joff og ble en snill mann som ville at alle skulle ha det bra så lenge man ikke stemte på de «fæle sosialistiske partiene».

Vi kunne ikke diskutere politikk eller andre ting som egentlig hadde med livet å gjøre hjemme på Stokka. Vi bodde tross alt i et hus med plen og lav hekk, og da gjaldt det å oppføre seg «pent» for «naboene kunne se og høre oss!».

Min far var godt likt av de fleste, han var en konfliktsky snillist og fremstod med en til dels naiv innstilling til livet. Vi fikk derfor lov til det meste. Ingen restriksjoner, bare vi ikke sympatiserte med sosialistene, de var farlige og kunne ødelegge landet vårt!

Vi fikk aldri høre noe særlig om hvordan min far egentlig hadde det i sin barndom på Fiskerosen i Bindal. Det er trolig gode grunner til det. For som veldig mange andre barn i dette landet opplevde trolig ikke min far heller en rosenrød og trygg barndom på det følelsesmessige planet. Dette er sannsynligvis grunnen til at han levde etter følgende to ordspråk 1) «Livet er for kort til å ha problemer» og 2) «Livet er en dans på roser». Det kan også nevnes at ynglingssangene hans var «Tulipaner fra Amsterdam» (på engelsk med Max Bygraves) og wienervalser som «An den Schönen Blauen Donau» av Johann Strauss d.y. Når han hørte på disse sangene gikk han glad rundt på gulvet og beveget armene på en bestemt og rytmisk måte. Noe av dette bevegelsesmønsteret har jeg trolig arvet fra min far.

Far elsket det lyse, det lystige, det pene, det trygge og det forutsigbare.  Fest og bobler var bra og gjestfriheten var stor i vårt hjem. Hans livsfilosofi fordret at vi måtte bli flinke til å motstå alt som kunne oppfattes som vanskelig, mørkt og følelsesmessig lite kjekt. Vi fikk ros og hurra-rop for alle tiltak som fulgte den blåøyde veien. På denne måten fikk vi massiv aksept for den ene halvdelen av et helt liv. Dette er selvfølgelig den delen av livet som er behagelig å leve. Den delen som de fleste drømmer om å møte når de «en gang» blir ført inn i «himmelriket».

Sånn sett var trolig «framstillingen av livet» den gang ganske lik det vi prøver å vise fram på Face Book i dag. Heisan og hoppsann hvor det går.

Vi ble konservativt oppdradd og en «pike» født på midten av 50-tallet kunne leve et «sutaløst» liv. Hennes oppgave var bare å kapre en mann som skulle forsørge henne og deres veloppdragne barn.

Leveregelen ble ytterligere prentet inn i oss i ungdomsårene da vi hver mandag så på «Mandagsfilmen» på NRK TV. Filmene var oftest  amerikanske spillefilmer fra 1950 tallet. Tøffe og maskuline menn hadde hovedrollen (Humphrey Bogart, Cary Grant og Clark Gable) og deres pene koner (Grace Kelly, Judy Garland, Ava Gardner, Katharine- og Audrey Hepburn). De hadde trange skjørt og fint oppsatt hår «gikk hjemme» og stelte for mann og barn. Min favoritt-kvinne var Julie Andrews i rollen som Mary Poppins fra 1964.

Jeg har arvet en del egenskaper fra min far (og min mor). Men, heldigvis er jeg også blitt påvirket av det miljøet jeg vokste opp i. Det skjedde heldigvis store omveltninger i samfunnet på seksti og sytti-tallet, og takk for det!

Morsomme historier fra den tiden skal jeg komme tilbake til. God farsdag til alle fedre!