Stille dager. Foran deg venter en sommer med all den tiden du trenger. Det er lite forstyrrelser. Ingenting er planlagt. Ingenting skal skje. Du skal ikke jobbe, ikke reise noe sted, ikke mingle, bare være hjemme. Hele ferien på terrassen. Alene. Nyter du da livet? - Eller lever du for lite?

Spørsmålene stilles i verdibørsen, en podkast i NRK. Det er Monika Roland, Hilde Vinje og Kaja Melsom som diskuterer sammen med programleder Aase Cathrine Myrtveit. Frihet, lykke og kjærlighet er tema som tas opp i serien sommerfilosofi.

Jeg, for min del sysler med tekster og tanker. Lytter til hva som sies, følger med, noterer og blander inn flere av sommerens radioprogram, pluss bøker og andre erfaringer. Slikt kan også bli til ferie. Hjemme, - på terrassen, når været tillater det.

Hva om det er deg som sitter der, alene på terrassen? - spør programlederen. Alle tre sier de vil nyte det. Men, stillhet og alenetid er ikke noe mål i seg selv. Det er bare et middel for å samle kropp og sjel, roe ned. Få tak i grunnstemningen og kreativiteten. Etter noen dager må det skje noe, de må ut å gjøre noe, helst sammen med andre.

Alle tre legger vekt på at det å tilbringe noen dager alene, er frivillig. Det er noe de selv ønsker. De velger. De har et alternativ. Å velge å være alene er en form for luksus. Det er det som diskuteres.

De fleste mennesker i verden har aldri vært utenfor sitt eget lands grenser. Over en tredjedel av amerikanerne har for eksempel aldri eid et pass. I andre land er andelen passløse enda høyere. Det er forfatter Erika Fatland som snakker. Hun reiser rundt i verden fordi hun har lyst. Hun samler på historier om levde liv og er en av mange som denne sommeren kan høres i NRKs «Sommer i P2». Hun pakker sitt reiseapotek, har et skarpt blikk, - og klarer på en inspirerende måte å kombinere menneskers enkeltskjebner med viktige historiske linjer. Det er flott at noen har mot til å begi seg ut på slike vågale ekspedisjoner og samtidig ha overskudd til å bruke fortellergleden til å informere om hva som skjer langs de bevegelige grensene ute i verden.

Dessverre er det slik at flesteparten som er på reise, reiser fordi de må, i søken etter et bedre liv. For første gang er det registrert mer enn 100 millioner mennesker på flukt. Det er flere grunner til at mennesker flykter, men hovedårsakene er krig, konflikt, forfølgelse og alvorlige brudd på menneskerettighetene. Klimaendringer er også årsak til flukt, på grunn av tørke, flom, ekstreme hetebølger, ressursmangel og forverrede levekår.

Reiser gjør godt, sier sommerfilosofene. Både utenlands, innenlands, og enda lengre, - til de indre gemakker der grunnstemningen er. Reiser, opplevelser og nye inntrykk er nødvendig for personlig utvikling, det er de fleste enige i. Øke kunnskapen om andre måter å leve på og andre måter å tenke på. Verdsette mangfold, få større vidsyn. Det gir mening.

Frihet til å velge er relativt, også i vestlige velferdsstater. Økonomi og helse er viktige faktorer. Lystbetonte reiser er en luksus. Men, det er riktig at et større antall av oss som bor i Norge har fått anledning til slikt i løpet av de siste 70 årene. Velferdsstaten har gitt større frihet og valgmuligheter. Ikke bare for noen få, men for flere.

Likevel, det er mye som skal være på plass for å kunne ta egne frie valg. Sjekklisten for anstendig livsførsel og vellykkethet, er lang.

Samfunnets blikk er kritisk til for store avvik fra den gjengse normal. Å være veltilpasset blir sett på som en dyd. Andre menneskers respons og anerkjennelse har stor betydning, spesielt når valget fører til en litt annen livsstil enn forventet. Brutte samboerskap og skilsmisser er en stor påkjenning, men er til en viss grad, ennå skambelagt. Å bo alene, være barnløs eller elske en av samme kjønn, blir i stor grad møtt med tause skråblikk. Politisk korrekthet har det blitt mer av, i taler og lovverk. Men, de grunnleggende holdningene som satte standarden på 60-tallet har ennå stor plass i grunnfjellet. Feil etnisitet og ensomme NAVere klassifiseres sjeldent som samfunnets helter. Nedarvede holdninger ligger dypt forankret i folkesjelen. Godt innarbeidede leveregler er premissleverandør for valg som gjøres.

Stille dager og alenetid er ikke det samme som ensomhet. Ensomhet er en vond følelse, et smertefullt savn av samvær og nærhet. Ensomhet er en følelse alle opplever i løpet av livet. Men, i noen faser kan opplevelsen være sterkere og vare lengre. Å være alene og å være ensom er to forskjellige ting, men som med det meste, finnes det gråsoner der de to tilstandene er vanskelig å skille fra hverandre. Det er viktig å fastholde at ensomhet er en følelse. Følelsene holder oss levende. De er det beste, - og det verste vi har.

Flere nordmenn er aleneboende, og noen aleneboende har dårligere sosiale nettverk og statistisk sett dårligere helse og kortere levetid enn samboende og gifte. Konsekvensene av å ikke lykkes i basale forutsetninger kan føre til ensomhet. Det trenger ikke å være slik, men i bunn og grunn er vi ganske like, enten vi lever alene eller i samboerskap. Det er en styrke å klare seg alene, og det er et grunnleggende behov å være sosial, bli sett og anerkjent. «Hun reiser seg, hun har armer, og det er to stykker av dem. Armene ble festet på mennesker for at de skal holde rundt et annet menneske.» *

Feriereiser med familie eller venner er ofte planlagt i god tid på forhånd. Mange har innarbeidede rutiner som gjentar seg, fra år til år. Ferieaktivitetene følger etter hvert et slags mønster. Reiser og samvær blir til forventninger. Vi vet noenlunde hvem som skal være sammen. Som regel er det en eller to faste som med i planene. Forventninger til ferier og høytider blir som regel til gjennom livstil, rutiner og vaner. Slik vi lever, gjør noe med oss. Det er det liten tvil om. Vi blir hva vi spiser, og vi preges av våre interesser, vaner, tanker og gjøremål. Veien blir til mens du går, sa Ferdinand Finne.

Arv, miljø, klasse og kultur har stor innvirkning på hvor du går. Veien er kronglete. Mange unge tror at deres verdi måles ut fra hva de gjør, hvordan de ser ut, og hva de presterer. Ikke hvem de er. Å gjøre, er viktigere enn å være. Prestisje, prestasjon og perfeksjon rangeres høyt på verdibørsen. Lykke forveksles dessverre fra tid til annen med det å være vellykket. Det er mye som da skal klaffe. God utdanning, respektabel jobb, kjæreste, et godt familie-liv, god inntjening, økt kjøpekraft, sunn livsstil og eksotiske ferier. Husk velstelte fasader og helsekost til hele familien. Sosiale medier er premissleverandør for slikt.

De fleste erfarer at livet ikke følger et fastlagt skjema. Planen blir ikke som forventet. Det meste blir annerledes. Fortellingen ender ikke slik som i eventyrene. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Men, det kan være fornuftig å følge sin drøm, forflytte seg, reise både åndelig og mentalt slik det er beskrevet i boken «Alkymisten» av forfatteren Paulo Coelho.

Stille reiser er som regel ikke fullpakket av spennende eventyr. Levd liv er på plass. Livet går ikke fra oss, - livet er med oss.  Det tar tid å fordøye, reflektere, sortere og samordne. Å ikke gjøre noe, er ikke det samme som å være dorsk eller passiv. Meditasjon, refleksjon og åndelig søken, fremstilles som noe attraktivt i religion og kultur. Men, stillhet på terrassen får ikke like mange «likes» som bildet av et bord, - fylt med kortreist mat, noen glass med bobler, kvalitetsvin og smilende venner, eller familie til stede. Er jeg alene, bør det komme godt fram at gjestene har vært innom. Jeg lener meg fornøyd tilbake med glasset i hånden. Solen går ned i vest mot en rød-oransje himmel.

«Et rom for seg selv», slik Virginia Woolf skriver om i sin roman, handler om kvinners rettigheter, utdannelse og stemmerett. I dag kjemper vi også for et eget rom, men det er annerledes. Det blir mye stress og logistikk med en moderne livsstil. En evig runddans med alt som skal gjøres. Forventninger og krav som de færreste er beredt til å oppfylle. Det er ingen dans på roser å leve et fullverdig liv. Utholdenhet, - vise respekt, være tilpassingsdyktig. Et kontinuerlig arbeid. Hverdagene er for hektiske. Det kan bli for mye. «Vi tar imot dem når den tid kommer, sier Helga, men det er heller ikke alltid så lett å være knyttet til noen gjennom blodet, det tar iblant mer enn det gir» *.   

Drømmer kan iblant handle mer om å komme i balanse. Livslang læring tar ikke ferie. Det som får plass, blir med.

«Å gå på veggen» er noe som skjer for de fleste gjennom et langt liv, i større eller mindre grad. Det kan ta tid å komme gjennom, - eller ut på andre siden. Der går livet sin gang. Det finnes mange veier til Rom. Utholdenhet og mot er godt å ha. Tilstedeværelse og vennlighet er til stor hjelp, det er også varsomhet og respekt. En ting er sikkert, riktig veivalg, med fast underlag og god støtte, - merkes.

Menneskenes hjerter, de forandrer seg ikke, skriver Sigrid Undset. Den islandske forfatteren, Jón Kalman Stefánsson, skriver noe liknende i triologien om Gutten. «Tiden er en illusjon, den eneste brukbare måleenheten er livet. Mennesket er alltid det samme, uansett hvordan tiden går, hva vi nå enn måtte kalle årene, moten forandrer seg, ikke menneskene».

Forfatter, Gerd Brantenberg, forteller i «Sommer i P2», om oppdagelsen av kjærligheten til en av samme kjønn, ei jente. Hun likte gutter, de var kjekke å leke med, men følelsene for bestevenninnen Randi var noe helt annet. Hun erkjente etter hvert at det var slike følelser som kalles, - å elske.

Gerd Brantenbergs bøker, spesielt «Egalias Døtre» har vært skjellsettende. Forfatteren av en slik bok, må være genial. Hun må være langt over normalen intelligent, svært observant, kreativ, leken, uredd, endringsvillig, pinlig nøyaktig og systematisk.

I boken blir alle mannsdominerende ord og uttrykk samt mannens sedvanlige fordeler snudd på hodet. Sedvanene blir omgjort til feminine selvfølgeligheter, begunstiger kvinners forrang og suverenitet.

Romanen utspiller seg i et samfunn der kvinnene har makten og menn er «det svake kjønn». Kvinnene går med bar overkropp på varme dager, mens de stakkars mennene svetter med sin PH (penisholder) på handletur i byen. Skjønnhetsidealene og oppdragelsen skaper store, muskuløse kvinner og små, fete og søte menn. Her er det mennene som har ansvaret for barna, men det er fortsatt kvinnene som føder. Moren legger den nyfødte i fars trygge arm. Hun mottar en enorm sum i fødselspremie. Innsatsen en gravid kvinne gjør, verdsettes, på ordentlig. Her er det kvinnene som sloss, drikker og voldtar de ofte fysiske underlegne mennene, som tripper omkring med krøllspenner i skjegget og sliter seg halvt i hjel for å tilfredsstille kvinnenes behov.

Boken burde vært pensum på videregående. Forfatterensom som ble født i 1942, hadde fått med seg alle åpenbare fortrinn gutter og menn ble tildelt. Kun i kraft av å bli født som gutt.

Kristin Fridtun, født i 1987, er filolog og sakprosaforfatter. Hun er en annen av sommerens fortellere i «Sommer i P2». Jeg lytter til hennes refleksjoner om hva som skjer med samfunnets blikk «når gutte-jenter blir manne-damer».

Hun viser til Marta Breens bøker om kvinnefrigjøring og kjønnsroller der det viser seg at mange kvinnelige kjendiser sier at de var guttejenter da de var små. Det er fremdeles slik at ordet gutte-jente forbindes med noe sprekt, sporty og oppfinnsomt. Det er inn – å være guttejente, også i dag, når du er liten, - vel å merke. Jenter som leker med gutter når de er små, sees på som tøffe og kjekke.

Verre er det når denne jenta ikke har særlig lyst til å bli kvinne når puberteten nærmer seg. Gutte-jenten vil bli manne-dame. Hva mener da omgivelsene? Andre regler gjelder i voksenlivet.

Uff – å nei! Kvinnelige former, dame med pupper og et smalt liv. Krav til å opptre attraktiv for mannens blikk.

Nei! Ikke noe for meg. Urettferdig og uutholdelig. Jenter fikk lov til å leke med gutter, også i min tid. Men, da puberteten kom, var det andre regler som skulle gjelde. Kjærlighet og forelskelse var tingen. Hemmelige drømmer, pynting, hvisking og tisking. Det passet ikke for alle sporty guttejenter født på 50-tallet.

Kristin kaller seg hen og lever godt gift med Ida, en annen kvinne. Jeg har hatt stor glede av å lese noen av hennes bøker, blant annet «Homoflokar», «Norsk etymologisk oppkok, - Du veit ikkje kva du snakkar om», og «Kjønn og Ukjønn». Ordenes opprinnelse, betydning, og endring som funksjon av tid, kultur og samfunn er kjekt å få med.

Har også hørt Kristin Fridtun og Gerd Brantenberg i ivrig samtale om «Egalias Døtre» på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka. Minner trer fram med radiosommer.

Tap og sorg er også et tema. Sorg er en kjent følelse, en del av livet. Årsakene kan være mange, men sorgfølelsen er allmennmenneskelig. Sorg tar mye plass, er tung å bære, er krevende og arbeidsom. Men, med tiden kan den tilføre viktig erfaring. Etter hvert kan tap og savn bli til trygghet og mestring. Sorgen bearbeides ikke en gang for alle. Den blir en del av et levd liv. Sorg er vanskelig å forholde seg til. Det er godt at noen har evnen til å fortelle om sine opplevelser. -Sorgen er på en grunnleggende måte ensom. Den må dekkes til - for å skåne andre. Sorg kan bli en byrde både for andre og en selv.

Det blir vanskelig å snakke om det viktigste. Det overflatiske får forrang. Det blir en påkjenning å måtte forholde seg til noe så ubegripelig og uhåndterlig. Noe som er så uforståelig og så vanskelig å sette ord på. Tragedier kan bli for store og innfløkte. Uforståelige og ulogiske. Det er ikke mulig å sette seg inn i. –

Lars Petter Kjær forteller om sorgen etter å ha mistet sine to gutter. Det er sommer i P2.

Å lufte ut det ubegripelige må til. Fortellinger, film, kunst og litteratur er gode hjelpemidler. «Hun vet naturligvis at det ikke er sorgen over kapteinen som utløser alle disse tårene, at det er ikke det som åpner seg der på trappeavsatsen, åpner seg på vidt gap, men derimot livet hennes.» *

Det er vanskelig å måle hvordan vi henger sammen. De fysiologiske prosessene, de små molekylene, som egenrådig herjer i veg. Mange av dem er identifisert og er gitt en verdi. Men, hvordan alle strukturene og budbringerne påvirker hverandre og jobber i lag, for å gi et godt liv og god helse til kropp og sjel, det vet vi ennå for lite om. Hovedregelen i fysiologien gjelder likevel, prinsippet om homeostasen - «når alle celler lever i sitt foretrukne miljø, med optimal næring og temperatur, da lever vi med god helse».

Utkommet, eller avkastningen som det heter i økonomifaget, er ikke enkel eller rett fram. Vi finner heldigvis aldri ut av kompleksiteten.

Følge med, erfare, bli hel. Endringer inntreffer. Stemmen, - er et følsomt instrument og bærer bud om akkurat det. Det kan til tider virke litt skummelt langt der inne. Der hvor sårbarheten holder til.

«Men hva er vondt, og hva er godt, forskjellen er ikke så innlysende som vi skulle ønske. Det som er godt, kan med tid og stunder bringe ulykke over oss, mens det vanskeligste, en eller annen gang blir til trøst.» *

Det ble en lang radiosommer. Mer er på lager, men det kjennes greit å si nok er nok for denne gang.

Noter.

* Sitatet er fra «Triologien om Gutten», av Jón Kalman Stefánsson. Forfatteren er intervjuet i Åpen Bok i NRK denne sommeren.