Ubevisst feilvurdering

Billedreportasje fra en «ubalansert» tur til byen torsdag kveld.

Jeg våknet noe seint i dag og bestemte meg for at innsatsen utført i løpet av gårsdagen var vel verd ubalansen som skapte lettere røre rundt hjernecellene.

Det høljet ned i går ettermiddag, men jeg var godt kledd og startet med en solid oppladning med kaffe og bolle-energi fra Godt Brød.

På Hordaland Kunstsenter havnet jeg midt i åpningen av «Feminist Health Care Research Group, Politicicing Healthcare». Arrangementet er en del av Bergen Assembly 2019 som viser ulike forestillinger, initiativer og livspraksis på arenaer i Berge sentrum. Jeg får høre at prosjektet trosser de «normative modellene og konstruksjonene» som er skapt av legevitenskapen, politikken, jussen og kulturens institusjoner. De involverte prøver å avskaffe normaliteten. Normaliteten skaper et samfunn med avvikere som rett og slett ikke er avvikere, skeive som ikke er skeive, kvinner som ikke er kvinner, idioter som ikke er idioter, osv.

Jeg ble selvfølgelig inspirert og snakket med unge og entusiastiske kunstnere, kuratorer og formidlere fra USA, Tyskland, Hellas, Russland og Norge. Veldig kjekt.

Jeg fikk se maltrakterte kvinnekropper som hang ned fra taket, smakte på brenneneslevann og fikk innsyn i hvordan kunstnere og kuratorene framstiller opprørske og avvikende kropper.  

Etter å ha vært på omvisning i Hordaland kunstsenter, KODE1 i Permanenten og Bergen Kunsthall satte jeg meg i kø for å delta på KODEs nye Munch utstilling. Det var selvfølgelig en fantastisk opplevelse. Jeg ble spesielt begeistret for «En kvinne ved verandatrappen fra 1942. Kvinnen så ut som en morderne hip-hopp jente som skulle ut å stå på skateboard.

Jeg fikk ikke spurt noen eksperter om hva bildet kunne symbolisere i Munchs verden, men har bestemt meg for å gå på omvisning med guide på søndag. Da har jeg flere spørsmål som kanskje kan bli besvart.

Det var selvfølgelig kjekt å se Madonna, Syk pike, Mor med sykt barn, Munch med en uidentifisert kvinne, Kunstneren og hans modell i flere varianter, inkludert Sjalusimotiv, Piker på broen, Skrik i flere varianter og ikke minst alle «selfiene» han tok med sitt Kodac-kamera. Vi ble fortalt at Munch systematisk gjorde det stikk motsatte av hva rådene fra Kodac-brosjyren skrev om «hvordan ta et godt bilde». Fotografiene var uskarpe, han var stort sett i bevegelse og solen kastet lange skygger over bildene. Ja, noen ganger var bildet kun hans lange skygge. Fotografiene kan sees i KODE 3.  

Siste stopp for kvelden var Belgin, et samlingssted midt mellom KODE2 og Bergen Kunsthall. I Belgin kunne jeg kjøpe vin, spise mat, treffe mange hyggelige mennesker og høre gruppen Chicago Boys. Forestillingen med musikk og fortellinger belyser nyliberalismens begynnelse i landene deltakerne opprinnelig kommer fra. Det ble en berikende opplevelse, til ettertanke. Vi fikk til og med høre «Gamle Dampen» i totalt mørke.

Det var mest unge mennesker på arrangementet. Traff studenter, forskere, kunstnere og andre «normale» som for eksempel Alwynne Pritchard, den morsomme damen som åpnet festspillene tidligere i år. Virkelig et sted jeg følte meg velkommen og hjemme.

Under konserten ble jeg sittende ved siden av ei kunstner kvinne, ett år eldre enn meg, fra ei gård i Ølve i Hardanger. Vi spanderte vin på hverandre, så derfor ble det litt seint da jeg dro hjem uten særlig fornuft, full av gode opplevelser, ute av balanse og uten tanke på en ny dag.

Men, dagen kom, - og det ble ikke så verst.

Jeg har fordøyd en del av de kunstneriske inntrykkene fra gårsdagen. Å gjøre helse til et politisk spørsmål, slik deler av utstillingen tematiserer, fikk meg til å tenke på implisitt bias, et begrep jeg ikke visste hva var eller hadde hørt om, men fikk lære om for en uke siden. 

Implisitt bias handler om at vi vurderer mennesker ulikt, uten å vite det. Alle har forventninger og assosiasjoner basert på kjønn, nasjonalitet, hudfarge, alder, funksjonsnivå, og så videre.

Noe av dette fokuserer Bergen Assembly på tenker jeg. Men, selvfølgelig. Slik er det med god kunst. Den får meg til å tenke og assosiere helt fritt i min egen energi uten pensum og føringer. Det er fordelen med kunstneriske uttrykksformer.

Internasjonal forsking viser at de fleste av oss ubevisst overvurderer menn sine egenskaper, og undervurderer kvinner. Vi overvurderer hvite framfor svarte, friske framfor handikappede og streite framfor skeive. På godt norsk kaller vi fenomenet for stereotypier, fordommer eller forutinntatte holdninger. Bias finnes i akademia, i privatlivet, i helsevesenet og i næringslivet.

Vi er juridisk sett fullt likestilt i Norge, men det er likevel store forskjeller mellom menn og kvinner, etnisk norske og innvandrere, streite og skeive, friske og innbilt syke. Dette er på grunn av holdninger, stereotypier og kjønnsroller. En viktig del av jobben for å oppnå reell likestilling er å skape bevissthet om de ubevisste holdningene. Slike holdninger får konsekvenser i privatliv, i arbeidsliv og i hvordan vi blir tatt på alvor i rettsvesen og helsevesen.

Jeg har selvfølgelig eksempler på hvordan det er å være kvinne, mislykket skilt, fraværende mor, homofil, depressiv pasient, idrettsutøver og vitenskapskvinne. Ikkje greit det nei. Jeg burde ha strikket mer, laget bedre julemiddager og kledd meg i skikkelige foldeskjørt. Hverken helsevesen, rettssystem eller byråkrati tror på hysteriske kvinners smerteterskel. Slike kvinner blir ofte vurdert som innbilt bevegelseshemmet og de lider av smerte mellom ørene. Med annen hudfarge, ville situasjonen vært enda verre.

I arbeidslivet arter den ubevisste feilvurderingen seg omtrent slik: «Både Hanne og Hans er ingeniørutdanna fra NTNU. Begge har toppstilling i et amerikansk oljeselskap og er kravstore sjefer. De har begge mange baller i luften, og begge har au pair hjemme for å få hverdagen til å gå rundt. Det eneste som skiller Hanne og Hans, er kjønnet.

Mannlige studenter ved Høyskolen Christiania vurderte likevel Hanna som en dårligere leder, en dårligere forelder og en mindre sympatisk og grei person enn Hans. De kvinnelege studentene vurderte karrierekvinnen og karrieremannen etter same standard. Undersøkingen ble utført i 2015».

Mange av oss er mer fordomsfulle enn vi selv innser.

Jeg kjenner meg igjen i begrepet implisitt bias. Det har med hvordan jeg har blitt utsatt for ubevisste feilvurderinger av patriarkatets forestillinger. Det skjer i løpet av oppveksten, i voksenlivet, gjennom møte med helsevesenet, arbeidsgivere, rettsvesen og byråkrati.  

Jeg selv utøver også implisitt bias overfor andre på grunn av min oppdragelse og samfunnets holdninger. Jeg ble tross alt oppdradd til å tro at sosialister er farlige, sosionomer unyttige, psykologer ubrukelige samfunnssnyltere og at kommunearbeidere – de er av tredje rang. Ja, slik var det å vokse opp på Eiganes med en far som forgudet Anders Lange.

At kvinner kunne være homofile var ikke tema i det hele tatt. Her gjaldt det å ha glidelås i siden, ikke gylf i buksene, helst skottsrutet skjørt og sløyfe i håret.

Men, selvfølgelig. Jeg hadde det bra. Fikk stå på ski, vi hadde mye mer snø på den tiden. Jeg fikk springe rundt Store-Stokkavann lenge før det ble laget tursti rundt, og fikk kjøre bil lenge før jeg fylte atten. Det var lite som var farlig der ute i verden, så lenge Høyresiden hadde makten.