Tenk positivt og neglisjer åtti prosent av livets forunderlige opplevelser og hemmeligheter.

Tenk positivt og bli den beste utgaven av deg selv. Jeg er drittlei av det!

Det er ikke slik det henger sammen. Det er ikke greit med dette evinnelige maset om å tenke positivt. Tanker kommer og tanker går. Hele tiden. Når tanken på lammesteik er der, da er den der. Jeg kan ikke kommandere den vekk. Jeg kan ikke kommandere tankene mine, men jeg kan forholde meg til dem på en vennlig og aksepterende måte. Gir jeg dem motstand – forsterkes de.

Ved å tenke «positivt» neglisjerer jeg vesentlige deler av meg selv. Jeg fokuserer på det kjekke og det flotte som samfunnet aksepterer og gir meg skryt for, -  skryt og topp karakterer for gode handlinger og prestasjoner. Jeg spiller rollen omverdenen vil jeg skal spille. Jeg neglisjerer og gjemmer unna den jeg egentlig er. Skubber unna over halvparten av det som har med livets visdom å gjøre.

Kraften i negativ tenkning ligger i å tørre å se livet slik det utarter seg. Ta av eventyrbrillene. Ta av Facebook-brillene. Det var slik jeg tolket Alkymisten første gang jeg leste boken. En fortelling om en gutt som dro ut på søken. Han snublet og datt og kom tilbake til samme sted som han startet og merket at han i bunn og grunn var den samme som da han startet. Han hadde måttet gå den lange strevsomme veien for å finne seg selv. Han fant til slutt skatten i sitt liv.

I dag har vært en strevsom dag. Jeg har vært på smerteklinikken. Det tok fire timer å komme fram til en konklusjon som jeg visste fra før. Jeg kan bare finne det jeg vet fra før. Mer opplyst er ikke mitt indre. Jeg betalte for konsultasjon, gjennomlysning av tenner og hode og fikk stadfestet at aksjonspotensialene utløses uten kjent årsak og vandrer i smertebanene til somatosensorisk cortex der signalene tolkes – shitt, dette er jævlig vondt. Varsling om vevsskade? Helt unyttig informasjon. Men, slik er kronisk smerte. Dysfunksjonell og unyttig. 

Det nytter ikke å tenke positivt når angriperne kommer. Men det hjelper å jobbe med innstillingen. Vite at alt er forbigående, og at det gjelder å leve mens jeg lever.

Det er en stund siden jeg sluttet å tenke positivt eller å oppføre meg slik det ble forventet av meg. Nå våger jeg å tenke helhetlig, dvs. negativt. Jeg tar med hele meg, og setter på Sergei Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2 i C moll mens jeg ligger utmattet og utslått på sofaen. Jeg er utslitt og lei, og Sergei hjelper meg. Jeg er så takknemlig for at kunstnere klarer å frambringe slike velgjørende, vonde og mektige følelser i meg.

Jeg opplever hele mitt skakkjørte følelsesregister i marg og bein. Kjenner smerten, fortvilelsen, håpet, gleden og melankolien. Klangbildet stimulerer hele den musiske kroppen på godt og vondt. Denne klaverkonserten vekker så stor smerte og så mye hjerte at jeg i flere år ikke har vært i stand til å utsette kropp og sinn for slik følelsesmessig overdose.

Jeg takker kunstnerne for kunstens evne til å lokke fram mine grunnfølelser og innestengte emosjoner. Kunsten når fram til stedene som har med livet å gjøre. Kunsten stimulerer det allmenngyldige som vi alle elsker og er livredd for. Kunsten stimulerer følelsene. Følelsene er det viktigste jeg har i livet. Det er følelsene som gjør meg levende. Det er følelsene mine som gjør at jeg kan glede meg over alt og alle jeg er glad i. Det er følelsene som gjør at jeg mister kraften og synker ned i melankolien når jeg overmannes av alt jeg er fratatt og savner.

Kunsten vekker til live følelsen av å være i live gjennom musikalske mesterverk, gjennom litteratur, film, teater og billedkunst.

Søndag for to uker siden kl. 14:00 så jeg Bohemian Rhapsody på kino, og måtte gå hjem etterpå for å holde sengen resten av dagen. Sterk følelsesmessig kost. Tårene rant mykt og varmt nedover kinnene og jeg fikk mestringsfølelse av å ikke riste eller å bryte fullstendig sammen. Jeg klarte å spise en porsjon med skrei på restaurant Storm før jeg tok bybanen hjem.

Av bøker elsker jeg nordiske forfattere og blir glad av å lese Amalie Skram, Vigdis Hjorth og Agnes Ravatn. De viser meg verden slik den egentlig er. De tørr å tenke negativt – med stor humor! En annen forfatter som på en behagelig måte setter følelsene mine i sving, er Jón Kalman Stefánsson. Han har gjort stor suksess med triologien «Gutten». Men, jeg kunne tenke meg å lese «Sommerlys - Og så kommer natten» om igjen - og om igjen. Jeg vil ikke at Stefánssons fortellerstemme skal ta slutt. «Sommerlys» vet jeg nesten ikke hva handler om. Tror den handler om alt og ingenting. Om menneskene, om drømmene og om lengslene, beskrevet ømt, med humor, skjønnhet og fantasi.

For øvrig digger jeg islandske kunstnere og er også følelsesmessig betatt av «Svar på brev frå Helga» av Bergsveinn Birgisson. Historien er om den delen av livet som aldri blir realisert. Valgene vi tar, og om det vanskeligste og flotteste av alt- kjærligheten.

Før jul så jeg Arv og Miljø av Vigdis Hjort på Den Nationale Scene. Det er et sterkt, storartet og emosjonelt teaterstykke som ikke kun forteller om en families arveoppgjør og om hvordan en datter ikke blir trodd eller anerkjent for opplevelser hennes far utsetter henne for. Stykket formidler, slik gode skuespillere og kunstnere evner å formidle – ved å vekke allmenne følelser. Følelser vi kjenner oss igjen i. Følelsen av å ikke bli sett, ikke bli hørt, ikke blitt tatt på alvor, eller det motsatte – gleden ved å bli anerkjent for den man er.

Det er så mange måter å mishandle barn på. Å tie deres følelser i hjel er en god og velkjent metode. I begynnelsen av februar kom det varsel om at Vigdis Hjorths mor vil saksøke Den Nationale Scene for brudd på privatlivets fred. Dette har gitt striden om «Arv og miljø» ny temperatur, og er et kvalitetsstempel på en forestilling som etter min mening engasjerer Gud og enhver kvinne og mann.

I vinter har jeg sett en del serier på TV. Flere av dem har gjort dypt inntrykk. Ku'damm 56, Kennedy-klanen, Vår tid er nå, Herrens Veje og en svensk serie kalt Søstre. Alle seriene med unntak av Herrens Veje er fra 50-60- og syttiårene, og pirker i deler av det indre av meg som fremkaller sterke minner. Jeg gjenkjenner hvordan samfunnet på den tiden behandlet menn og kvinner, gutter og jenter ekstremt forskjellig. På alle måter. Mye verre enn nå. Herregud så nedverdigende og lite anerkjennende å være jente.

Ei jente skulle være slank, pen, symmetrisk, sporty og kobberbrun i huden om sommeren, og mørkebrun i ansiktet etter påskeferie. Jenter kunne med nød ta en utdanning, men for all del. Ikke bruk den etter at du er godt gift. Fasaden kjære venn. Det er den som teller. «Vi må ikke fortelle om dette til naboene – hører du!» Ta på den nystrøkne blusen og buksen med glidelås i siden. Ikke gå med olabukse på skolen!

I seriene kjenner jeg igjen musikk, framtidstro og alt som ikke ble slik det skulle ha blitt. Slik er livet. For oss alle. Det finnes ingen fasit. Fasiten ligger inni oss, og det er jobbigt å finne den fram og å ta den på alvor. Vi må snuble mange ganger for å bli et helt menneske. Det er kanskje litt bedre, og kanskje litt verre å være jente i dag enn på 60-tallet. Ikke vet jeg.

Det er merkelig, synest jeg, når Camilla Stoltenberg kommer med vitenskapelige intellektuelle ekspertråd når det gjelder gutters dårlige evne til å gjennomføre norsk skole. Hun har ledet utvalget som skulle undersøke bakgrunnen for forskjellen på jenter og gutters skoleprestasjoner. I Morgenbladet kan vi lese at hun har undersøkt vitenskapelig «Tidlig innsats»-perspektivet og «Modningsperspektivet», og mange andre flotte og velslående perspektiv.

Som jente på tidlig 60-tallet, ser jeg det noe annerledes. De fleste jenter har alltid vært «flinkere» enn de fleste gutter til å sitte stille på skolebenken, tegne, skrive pent, legge sammen og konkludere fornuftig og riktig. Det er ingen stor kunst. Men, før i tiden var det bare gutter som fikk tilstrekkelig skolegang og lov til å ta utdanning (i velstående familier). De opplevde ingen konkurranse. Vi jenter var enda mer utestengt – eller innestengt, alt etter som du ønsker å se det.

I dag kan alle sitte bak pulten og få så gode karakterer som de klarer dersom de har noenlunde helse til det. Jentene presterer best fordi de også i dag er oppdratt til å synge «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn». Jenter skal heller ikke i dag vise sinne, eller bli forbanna eller finne på galemattiasstreker. Sitt pent. Sånn ja – flink pike.

Mange gutter kommer seg opp og fram også uten de beste karakterer. Det er fordi de oppdras til å ha karakter i seg selv. De står opp for seg selv. Tar for seg og sier at «det fikser jeg så-klart» selv om han ikke har den erfaring og kompetanse som kreves. Hva spiller det for rolle?

I november så jeg en utstilling av Vanessa Baird på KODE. Det var også en sjokkerende opplevelse.  Kunsten og kunstneren fasinerte meg langt inn i marg og bein. Jeg fikk en følelse av hvordan hun prøvde å vise meg hvordan vi strever med å se og erkjenne livet slik det faktisk er. Dette er selvfølgelig ikke behagelig. Vi må erkjenne noen ubehagelige fakta når vi gjennomlever dette livet. De kroppene vi går rundt i har en fysisk dimensjon som vi ikke unnslipper. Psyken og personligheten samhandler med den fysiske kroppen. Emosjoner som ikke blir anerkjent kommer på avveie og setter spor. Seksualiteten er sterkere enn fornuften. Biologien, instinktene og innsiktene lever så godt som mulig sammen med kulturen, siviliseringen og samfunnet. Flyktningstrømmen må vi forholde oss til. Sterke saker.

At Statoil er blitt Equinor må vi forholde oss til. At NSB blir til Vy må vi forholde oss til. Høgskolen i Oslo er blitt til Oslo Metropolitan University og tilbyr excellent forskning og Media City Bergen har storslagen fasade. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) heter i dag Innovasjon Norge og tilbyr kortreist lokal mat og internasjonal slagkraft.

Vi er da ikke dumme heller. Vi forstår at NSB vil tilby både tog- og bussreiser på en ny og bærekraftig måte dersom vi informeres om det. Informanten må ikke skifte navn og utseende. Vi forstår ikke bedre av den grunn. Statoil har også brukt millioner av kroner på navneskifte og fasadepussing. De vil forføre oss til å tro at Equinor tenker mest på jordkloden og miljøet, og at fossil energi skal fases ut.

Hva er det som teller egentlig? Språkrådet blir ikke hørt. Er det kun fasaden som teller?

Hvordan ser Noas ark ut i dag? Er det arken med den smekre, slanke, symmetriske og flotte fasaden som teller? Eller er det evnen vi har, vi som sitter i arken -  til å tørre å leve. Til å ta inn både hyllest, kjeft og smell?

Jeg fortsetter å tro på fasadepussing, en smilende tanngard i en slank, symmetrisk, brun kropp. Neglisjer indre rop om hjelp, gi F.. og lev i nuet. Tenk positivt! Hurra for Ulriken, Hardangerjøkulen, Rakhmaninov, Queen og Festspillene med overdose av Chanel ° 5.

Jeg ser fram til lengre og lysere dager med – både positive og negative tanker.