Taushet er gull. Spesielt for de distingverte, de som høster anerkjennelse. Hunden logrer til herren. Trivielle ting applauderes. Riktig kjønn er ingen ulempe når målet er å skli gjennom livet. Helten er veloppdragen, galant og lever det noen kaller et godt liv.

Det er likevel en kjensgjerning. Mennesker som holder tett om det unevnelige tynges av bivirkninger og senskader på samme måte som mange opplever etter langvarig intensiv behandling. Å bære på en tung sekk virker også på de som har makt og nyter godt av tausheten. Spørsmålet er, hvem vinner på at kropp og sjel ikke har noe med hverandre å gjøre?

«Hun har da ingen ting å klage over». «Hun har da alt et menneske kan ønske seg». Men, hun tynges av skam og søker ly for stygge skråblikk. Er hun ikke ferdig med det snart? Hvor lenge skal hun gå rundt å dyrke det unevnelige? Og, hvorfor går hun tur og lufter det usynlige rett fram for nesen på oss hver dag?

Det viktigste i livet? Det er fremdeles å opprettholde en pen fasade. Demokratiet er ennå ikke sterkt nok til å tåle innsyn i alle saker. Vi har kommet lengre, men mye gjenstår. De lever kanskje lengst og best, de som ikke evner å se.

For all del. Vis ikke fram hva som foregår bak de gyllengule karnappene. Kroppsspråket er innøvd blant de lærde. Her gjentas det som ikke skjedde så mange ganger at kroppene endelig vet at det er sant. At det som skjedde, ikke har skjedd. Alle vet dette, med unntak av det lille følsomme barnet. Hun prøver å lære kodene. Men, hun får det ikke helt til. Hun ser forbi de flakkende blikkene, de tillærte stemmene, den veike munnen. Hun vil vite hvorfor.

Hvorfor kan vi ikke dra til Sørsiden? Hvorfor må han ikke forstyrres? Hvorfor fortjener han så mye respekt? Hvorfor må hun be om unnskyldning? Hvorfor må husfruen be om ukepenger? Hvorfor snakket han aldri om krigen? Hvorfor er livet en dans på roser?

Jenta trenger ikke å bli fortalt at gresset er grønt, at vinden er sval eller at kornåkrene er gyllengule. Hun er klok og forstår det åpenbare. Hun skjønner mer. Men, hun forstår ikke riktig hva det er hun skjønner. Det viktigste budskapet ligger i det som aldri blir sagt. Det er her hun henter sin kunnskap. Hun vil finne ut hva de tetter hullene med. Hun lurer på hvem som ligger bak de rolige gardinene. Hun lytter til harmoniene, de som går innover. Liv og lære går ikke overens. Hun blir urolig av det rolige. Hun er følsom. Hun ser det hun ikke skulle ha sett og hun hører det som små gryter ikke skulle høre. Men, hvorfor? Hun er et plagsomt barn. Hun stiller feil spørsmål.

Hun blir glad når hun får med seg «at han var for feig til å stå opp for noe større enn seg selv». Hun gledes ikke av skadefryd. Nei, hun kjenner glede i kroppen fordi det er balsam for sjelen å erkjenne at noen snakker sant. Går det an å snakke sant?

Sannheten skrives ikke med to streker under. Men, da er det også feigt at tausheten får råde. Dobbeltheten hylles med flere streker, stigende aksjekurs, utropstegn og medaljer. Likhet for loven eksisterer ikke. Vi er og blir forutinntatt. Klasse og kjønn, fattig og rik, homo og hetero, kvinne og mann. Lov og moral går ikke hånd i hånd. Likhet for loven etterstrebes, men feiler i praksis. Vi blendes av oppkonstruert stjernestatus.

Oppriktig innsats, omsorg og solidaritet applauderes, mens kapital og utbytting gir klingende mynt i kassa. Vi trenger nærhet og vi trenger hverandre. Men atter en gang applauder vi taushetens kalde skulder på veg ut av Norges Bank. Menn med riktig skotøy frikjennes. Menn med sterke vinger skal igjen få fly. Vi vender tilbake til normalen. Skjulte skatter graves ned i skifersand mens kronikker skrives, seminarer følges og andakten igjen holdes av landets kloke profet innen moralfilosofi. Forsvarets russiskkurs er et godt lærested for modige menn med god moral. Her lærer de å handle med riktige ord. 

Det er 75 år siden freden kom til Norge. Landssvikoppgjøret granskes med nytt blikk og jeg er ikke overrasket. Bøtene for økonomisk landssvik ble redusert til en symbolsk verdi om vedkommende klaget på dommen. De fleste hadde tross alt bidratt til byggingen av landet. Joda, jeg lærte logikk under forberedende (Ex. Phil). Skinnhellighet var det noe som het. Det var lettere å klippe det kjønn som naturlig hadde langt hår. Det enkle er ofte det beste.

Viktig lærdom har våre profeter høstet fra gode forbilder i landet «Over There». Elon Musk flytter nå produksjonen av Tesla fordi tiltakene for å begrense Corona-spredningen i California er for fascistiske. Helten og gründeren lever i god tro på egen fortreffelighet. Dagens helter tjener riktig Herre. Det viktigste er tross alt å skape økt avkastning.   

Bivirkningene kan leses på utfyllende lister i Felleskatalogen. Skadene som ofrene pådrar seg er som regel mer utmattende enn de som rapporteres fra heltene. Ofrene puster gradvis svakere for å ikke bli lagt merke til. Viruset rammer klassene på ulikt vis. Ting som ikke tåler dagens lys skaper uverdige liv, for mange.

Jenta har blitt voksen, og minnes med glede nyttårsaften i fjor. En av flere fester blant gode venner. En festdeltaker forteller hvor skremt hun ble da hun traff meg på tur rundt vannet. Det er mange år siden nå. Du så elendig ut. Festdeltakeren fortalte at hun hadde blitt skremt over hvor langt fra mitt vanlige jeg jeg hadde beveget meg. Hun var sjokkert og rystet og hadde tenkt mye på hvordan jeg skulle klare meg. Men, nå ser jeg så mye mye bedre ut, fikk jeg høre.

Inderligheten fra denne vennen, som jeg ikke pleier veldig tett omgang med, gjorde meg uendelig godt. Endelig et ærlig og oppriktig menneske. Endelig en som turte å beskrive meg akkurat slik som jeg følte meg. Full av angst, livredd for meg selv og alt det uoversiktlige inni meg. Min destruktive kraft var stor. Og, trollet som kanskje burde både luftes og temmes, måtte ties i hjel. Trollet kan ikke få se dagens lys. Da vil mange fine fasader sprekke opp. Det er ikke bra. Da er det bedre at en fasade skaller av og at lysene slukkes i et lite hus.

Men, hus kan heldigvis pusses opp. Rom kan restaureres og verdifulle materialer kan brukes på nytt. Gjenbruk tar med det trygge og det kjente og kan gi en vakker ramme både inne og ut mot fasaden. Det gjelder å være tålmodig. Oppskriften er å jobbe jevnt og trutt og ikke miste troen på den hele ved som huset opprinnelig ble bygget av.

Årene har gått og lys er igjen tent i vinduene i det lille huset. Jenta føler seg levende og huset er bebodd av en takknemlig sjel som er glad for at materialene var så pass bestandige og holdbare. Grunnmuren har vært solid. Alltid. Og, nå står reisverket stødig og er til en viss grad stolt av staheten i legeringen. Legningen kan hun ikke gjøre noe med. Den er en del av pakken. Hun står oppreist og kan kjenne på både avmakt og mestring. I sol og regn, i storm og stille.

Det står mange unike mesterverk langs norskekysten. Dype rifter og tretthetsbrudd kan sees ved nærmere ettersyn. Men, sårene vitner om mestring og gir en velfortjent trygghet til husets sjarm. Huset står stødig og viser stolt fram sin egenart. Ved nærmere ettersyn er alle husene forskjellige. Det er bra.

Jeg roper ikke etter likestilling. For all del. Jeg ønsker ikke å kaste bort tid på overdådige sammenkomster der modige menn handler og bytter ut eiendeler med riktige ord. Der griskhet blir til langsiktighet og utbytting blir til forutsigbarhet.

Jeg drømmer om likeverd.