I Bergens tidende den 14. mars i år kommenterer Eirin Eikefjord drapet på Trude Brenna Aasen, et typisk partnerdrap.

De siste 25 årene er 220 norske kvinner drept av sine partnere eller ekspartnere.

Vold i nære relasjoner forekommer dessverre mer hyppig enn det jeg ønsker å ta inn over meg.

Forskning viser at i partnerdrap har det ofte vært utøvd vold før drapet finner sted. Heldigvis ender partnervold ikke alltid i ekte drap, selv om volden skjer i ekte skap. Det er ikke mange som synes det er naturlig å fortelle om hvor redde de er for sin ekte felle. I flest tilfeller er det vanlige heterofile menn som utøver vold mot sin vanlige heterofile kvinne.

Etter noen år, når forelskelsens slør har lettet fra synsnerven, har det for de fleste som har vært utsatt for vold, gått for langt. Fordi det er flest kvinner som utsettes for vold, omtaler jeg offeret som henne, konen, kvinnen. Å se og forstå livet slik hun gjorde tidligere er ikke lengre mulig. Kvinnen har i en årrekke vært utsatt for systematisk negativ hjernevasking. Og, i fall hun hadde en brist i sitt relativt trygge selvbilde før hun traff sin kjære, er dette bildet alvorlig forrykt og revnet i stykker. Det er revet i filler med kløkt, klokskap og vonde ord. De ondskapsfulle ordene har effektivt skåret ut hennes glede, hennes tro på seg selv og ikke minst troen på at hun er et verdifullt menneske.

Jeg tror på kreativitet og innovasjon. I noen mennesker kommer dessverre denne skapende kraften best til uttrykk når den blir brukt til destruktive handlinger. Jeg tror på hjernevaskingens kraft. Hjernevasking gjennom ord, handlinger og tanker. Som følge av systematisk mobbing blør hjertet, hjernen og andre vitale organer ut all sunn fornuft. Evnen til selvstendig tenkning forsvinner og kvinnen må alltid ha bekreftelse fra udyret for å vite om hun er på riktig veg. Disse nedbrytende prosessene skjer ofte så gradvis at den som utsettes for dem ikke merker det selv. Få av hennes nærmeste merker det, og enda færre tør å spørre, eller si fra.

Det eksisterer en rekke mer eller mindre kjente måter «å ta livet av et menneske på». Jeg skal ikke spesifisere, men vet om en rekke effektive tiltak som kan brukes og som sakte men sikkert kan føre til dødelig utgang.

Jeg tenker på psykologisk innfløkte metoder som vanlige mennesker stort sett ikke evner å se for seg, selv når de skrur på sin mest vanvittige forestillingsevne. Jeg skal ikke ramse opp disse metodene, da det på mange måter er best de forblir ukjent og ikke blir benyttet som inspirasjonskilde når livet røyner på. De nedbrytende metodene utøves ofte med stor selvfølgelighet. Metoden krever innfløkt kunnskap og styrke hos utøveren. Den innstuderte og nedbrytende væremåten brukes også når barn av partene er tilstede. Dette bidrar til at barna inntar forvridde holdninger til den som trakasseres. Når slike nedverdigende handlinger foregår i barns påhør, forrykkes en sunn voksen-barn-relasjon som kan få fatale konsekvenser senere i livet, dersom det blir noe liv.

Vold innebærer altså ikke bare fysisk vold, men også psykisk vold der offeret blir hjernevasket, trakassert, sosialt isolert, latterliggjort og nedvurdert. Systematisk gjentakende latterliggjøring av en udugelig selvsentrert og egoistisk kvinne gjør at hun gradvis mister sine viktigste kvaliteter. Hun får et alvorlig skadet selvbilde. Hun begynner å tvile på hvem hun er og hva hun står for. Hun begynner etter hvert å tro at alt det hennes veltalende partner sier er sannheten. Til slutt føler hun seg kun trygg sammen med sitt kjærlige udyr.

Heldigvis virker hjernevaskingen også når den brukes i positiv forstand. Selvbildet kan bygges opp igjen, men det tar veldig lang tid. Like lang tid, ganger 50, som det tar å bryte personligheten ned. Første bud er å komme seg langt vekk fra hjernevaskeren. Så starter opptreningen med å bli seg selv igjen. Dette krever minst like stor systematisk treningsinnsats som å trene fysisk styrke og utholdenhet. Det finnes ulike metoder man kan komme i mål på og bli menneske igjen. Og, den tiden det tar å finne «riktig» metode, er også en del av treningsopplegget.

Dette gjelder i de tilfellene der volden ikke fører til fysisk drap. Altså, slik det er i de fleste tilfellene. I disse tilfellene kan drapet på personligheten være så alvorlig at kvinnen aldri kommer seg opp igjen. Det kan også hende at hun er blitt så avhengig av trakasseringen at hun vil savne den i sitt nye liv. Trakasseringen var tross alt en viktig del av den kjente hverdagen.

Det nye livet kan arte seg for vanskelig for mange. Livet uten velmenende hjernevasking krever selvstendig tenkning og evne til å ta ansvar.  Det er krevende. Spesielt når hun er et null og en niks, en dumskalle, en egoistisk mor og en naiv livsnyter. Det er best å bli holdt av han som forstår livet, kun da er hun trygg.  

I rapporten «Partnerdrap i Norge 1990-2012», står det at «ingen skal behøve å frykte sine nærmeste.

Politiet skriver at «Vold i nære relasjoner omfatter all fysisk og psykisk vold og trusler mellom nåværende og tidligere familiemedlemmer. Det omfatter også barn som er vitne til vold i familien».

Psykisk trakassering og drap av personligheten forekommer dessverre oftere enn mange er klar over. Sakte men sikkert tappes offeret for selvinnsikt, mister tryggheten i tilværelsen, og kraften til å ha egne meninger blir borte vekk. Hun mister kontakten med sin egen vilje.

Selv om vold i nære relasjoner er kommet på dagsordenen og temaet ikke er fult så tabubelagt nå som tidligere, er det likevel ikke noe vi snakker om. Hva har du gjort i helgen? Å, jeg har ligget på sofaen og vært livredd. Jeg tør ikke gå ut av frykt for at jeg ikke får komme inn igjen.  Han sier at om jeg går ut vil han skifte lås på dørene. Trusselen virker ekstra skremmende fordi «om du går ut uten lov, betyr det at du forlater meg og barna».

Den 8. mars 2013 ble første stortingsmelding om vold i nære relasjoner lagt fram. Det handler om å leve.

Vi har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Det er bra. Slike tilbud fantes ikke for noen tiår tilbake. Det er bra at vi har fått på plass slike organisasjoner som blant annet gjør det lettere å si fra om traumatiserende forhold.

Å si fra er bra. Å være i stand til å si fra er også bra. Å være klar over hvordan det egentlig står til, er vanskelig. Å være klar over at man bør si fra, er vanskelig. Å tørre å si ifra, er vanskelig. Det er en kompetanse som dessverre kan slåes i hjel.

Det finnes dessverre mange som er redd for å være der de skulle ha følt seg tryggest. De er redde for å være hjemme. De gruer seg til hver dag og hver natt. Dette gjelder både voksne og barn.