Oljelobbyen og deler av høyresiden argumenterer for hva som faktisk kan gjøres for å nå klimamålene. De betegnes som realistiske, ansvarlige, troverdige, kunnskapsrike og jordnære.

Klimaaktivister og venstresiden argumenterer for hva som bør gjøres for nå klimamålene. De omtales som naive, urealistiske, kunnskapsløse, uansvarlige og virkelighetsfjerne.

I 2020 solgte Rystad Energy gode råd til energibransjen for 417 millioner kroner. Sist uke publiserte selskapet rapporten «Utslippseffekten av produksjonskutt på norsk sokkel», bestilt av Norsk olje og gass. Et skreddersydd oppdrag før et stortingsvalg og til glede for store deler av Norges velstående befolkning.

Konklusjonen i rapporten er at «produksjonskutt av olje og gass i Norge med stor sannsynlighet vil øke globale klimagassutslipp». Det betyr at norsk oljeproduksjon kan fortsette i lang tid framover. Konklusjonen er motsatt av hva SSB la fram i sin rapport fra 2013- (17), nemlig at «kutt i norsk oljeproduksjon vil redusere globale klimautslipp, tiltaket er effektiv klimapolitikk». Det betyr at det kan være smart å starte omstilling til fornybar energi og stoppe produksjon av olje.

SSB-rapporten er mye brukt og henvist til når klimatiltak debatteres, men etter at Rystad Energy la fram sine resultater har spesielt norske miljøforkjemperne fått innspill det er verdt å forholde seg til. Det er ikke enkelt å ta stilling til signifikansen av alle trender og tall som kommer ut av kompliserte beregningsmodeller. Metoder for å beregne kvalitet er mer utfordrende enn å beregne kvantitative størrelser. De spesielt interesserte har fått litt å bryne seg på den siste uken. 

«Som man spør, får man svar» - Hva som legges inn i en analysemodell er avgjørende for resultatene som kommer ut på den andre siden. Svarene Rystad Energy gir kan kun tolkes ut fra spørsmålene som ble stilt. Oppdraget fra Norsk olje og gass var å analysere hvordan et ensidig produksjonskutt fra Norge ville påvirke globale klimagassutslipp. Alt annet skulle være som før. Rystad Energi har ikke analysert hva som kunne skje dersom produksjonskuttet ble gjennomført som et globalt, koordinert kutt. Det er heller ikke tatt høyde for signaleffekter til andre aktører i markedet eller lignende adferds-påvirkning.

Resultatene er derfor sanne og gyldige sett i lys av oppdragets mandat og i forhold til avgrensningene som er lagt inn i de økonomiske beregningene. Det er forholdet mellom tilgang på olje, kjøp av olje og hvordan endringer i oljepris eventuelt påvirker etterspørselen av olje som gjelder. En enkel analysemodell på en måte. Uansett resultat, jeg har stor tiltro til at Rystad Energy sitter på store mengder viktig og relevant informasjon og at de har intelligente analysemodeller for å predikere scenarier om verdens energibehov og forbruk i framtiden.

Selskapet hevder ikke at Norge skal fortsette å produsere olje og gass til evig tid. De har stor tillit til det grønne skiftet. Begrensningen er at de ser for seg utfasing av olje og et grønt skifte mye lengre fram i tid enn det forskere i FNs klimapanel mener er nødvendig for at verden skal nå 1,5 - 2 graders målet. Rystad Energy mener at oljeproduksjonen må fortsette i flere tiår til for å ivareta, - og bruke kompetansen blant ansatte slik at den kan nyttiggjøres og gradvis fases inn i det grønne skiftet. Installasjonene i Nordsjøen bør også ivaretas for å brukes som en slags fabrikk og infrastruktur for tilvirkning og distribusjon av alternativ grønn energi i framtiden.

Klimaforkjempere som hegner mer til analyser fra FNs klimapanel mener det er mulig å avslutte oljeproduksjon «i morgen» og bruke alle ledige ressurser på teknologiutvikling og omstilling nå. Kun da vil 1,5 graders-målet nåes.

Tanken er at omstilling ikke gjennomføres med glede. Vi endrer ikke vaner, levesett og holdninger uten at vi er bevisst på at en alvorlig krise vil inntre om vi ikke gjør noe, som merkes. Nødvendige omstillinger kommer ikke av seg selv og de kan være smertefulle.

Vi kan hvis vi vil - Politikere tok livet på alvor da pandemien kom. Koronakrisen mobiliserte til innsats. Vi ble satt til «felles dugnad og hele verden deltok». Etter noe tid kunne innsatsen måles. Vi kunne konstatere redusert smittespredning og, - dessverre noe dårligere psykisk helse. Men, det mest oppsiktsvekkende var at globale klimautslipp ble merkbart redusert. Det var ikke behagelig å endre levemåte, kraftige virkemidler ble tatt i bruk. Men, det virket. Vi, konsumentene, fikk ikke anledning til å konsumere like mye som tidligere. Tiltakene forbedret jordklodens miljø og helse.

Få gjennomførte koronatiltakene med glede. Vi ble tvunget til å leve på en måte som ikke kjentes behagelig, men tiltakene hjalp til med å redusere globale CO₂-utslipp. Det kan gjøres noe mer attraktivt å konsumere mindre. Ansvaret kan ikke pålegges hver enkelt av oss. Tiltakene må iverksettes ovenfra. De fleste i vår del av verden vil neppe lide noen form for nød om dette ble en realitet. Resultatet ville sannsynligvis være å overlate jordkloden til våre etterkommere med bittelitt bedre samvittighet.  

Internasjonale bedrifter kommer ikke til å bli grønne på eget initiativ. Tiltakene må innføres av myndigheter verden over. Norge tar etter min mening for lite ansvar for utslippene vi påfører verden. Forbruk av fossilt brensel bør koste og innsatsen Norge og resten av verden gjennomfører bør organiseres som en dugnad, ala koronadugnaden, med den forskjell at industri og næringsliv premieres med statlige tilskudd for å bidra til samfunnsstrukturer som foredler bærekraftig livstil og energiforbruk. Omstilling, utvikling og bruk av grønn bærekraftig energi kan for eksempel inngå i tariffavtaler og forhandles gjennom trepartssamarbeidet. Det er få arbeidstakere som ønsker å kjempe for nedlegging av egen arbeidsplass.

Erfaring fra eget liv stadfester at viktig endring av vaner og adferd ikke kommer rekende på ei fjør. Krevende tiltak iverksettes av pur nødvendighet. Det samme bør skje i verdensøkonomien og i energiutvinningen. Norske politikere, mennesker med makt, kapital og innflytelse bør gå foran med et godt eksempel. Det kan bli oppløftende å delta i en felles dugnad. Målet er å få til redusert forbruk og å stimulere til full satsing på framstilling av karbonnøytral energi og livsførsel.   

Hvorfor så mange applauderer å fortsette som før, med oljeleting og produksjon, er fordi vi har vokst opp med hele greia og har blitt vant til alle godene petroleumen har gitt oss. Konklusjonene fra Rystad Energy er bedre å leve med enn faresignalene som kringkastes gjennom klimapanelets siste rapport. Jeg og min generasjon har høstet store fordeler av oljenæringen i løpet av våre levde liv.

Utenlandske oljeselskaper kom til Norge, gav oss innsyn i et forlokkende liv, viste oss at det fantes en verden der ute som vi kunne oppsøke, - dersom vi tok imot tilbudene. Vi kunne få opplæring, utdanning, jobbmuligheter og innpass i «det gode liv». At perioden med luksus, overflod og overforbruk har nådd tålegrensen er ikke greit å ta inn. Vaner er vanskelig å venne. Vi må tørre å diskutere hva som menes med «det gode liv».  Går det an å leve et godt liv uten Ernas krav om stadig høyere forbruk? Slike spørsmål må diskuteres seriøst og løftes opp på klima-agendaen. Hva annet enn materielle goder finnes i et godt liv? Hvor mye tid har vi til å leve når kravet er å levere så raskt som mulig, mens vi måles etter våre prestasjoner? Hvorfor er det så vanskelig å bli verdsatt for hvem vi er, og hva vi står for? Hvorfor oppdras vi til å ikke tenke for mye, men heller konsentrere innsatsen om å delta i arbeidslinjen og å produsere og oppdra avkom?

Tilbake til de ansvarlige realistene som jeg forstår og kan være enig med på noen punkter. Rystad Energy mener det er mest effektivt å gjøre noe med etterspørselssiden dersom vi ønsker å redusere oljeetterspørselen. Det høres fornuftig ut. Det betyr for eksempel å tilby oss konsumenter nok attraktive og «billige» elektriske kjøretøy. Da vil vi forbrukere foretrekke å kjøpe slike nyvinninger i stedet for bensindrevne doninger. Det er lett å være enig i slikt. Analogien er at vi sluttet å etterspør Nokia selv om den både var tilgjengelig og billigere enn iPhone og smarttelefoner da disse kom på markedet. Når vi tilbys nye og attraktive løsninger som att på til er mer bærekraftig og tilgjengelig for de fleste, da slår vi til. Resultatet er at oljen blir liggende i reservoarene dersom bærekraftig nullutslipps-alternativer er tilgjengelig og foretrekkes. Det haster med å få fram de alternative tilbudene.

Rapporten fra Rystad Energy vekket som forventet harme hos miljøforkjemperne, men er gladnyheter for Norsk olje og gass, Høyre, FrP, Arbeiderpartiet og Senterpartiet med flere. Heiagjengen argumenter med at det ikke er bedre om norsk produksjon flyttes til land som produserer skitnere olje. Kanskje løsningen er å framskynde satsingen på utviklingen av de alternative energikildene? Uansett, forbrenningen av olje og gass bidrar med 95% av CO₂-utslippene globalt, produksjonen utgjør kun 5% av utslippene. All olje som forbrennes er like forurensende. Verden bør ikke bruke olje som brensel om vi ønsker å ta hensyn til kommende generasjoner.  

At konklusjonen i rapporten også er til stor glede for flesteparten av arbeidstakere i oljerelatert industri er heller ikke vanskelig å forstå. Vi gjør vårt beste for å leve opp til Ernas og Jonas forventninger. Vi er tillitsfulle borgere som sier ja takk til de jobbene vi er kvalifisert til og blir tilbudt. Det koster å leve. Det er samfunnsstrukturen, styresettet og det økonomiske systemet jeg lever under som legger føringer for hvordan jeg prioriterer min innsats og energi.

Det er ikke den enkelte borger som skal løse klimakrisen. Likevel, foreldregenerasjonens verdivalg og prioriteringer vil alltid prege de som kommer etter oss. Barn liker å ha forbilder og ønsker å imitere disse. Det er bra at vi oppdras til å resirkulere, bruke matboks, kjøre sykkel i stedet for bil, skru av lyset i tide og ikke kjøpe unødige klesplagg.

Siden slutten av åttitallet har ledende olje- og energiselskaper stått for mer enn sytti prosent av all forurensing i verden. Selskapene profitterer stort på å drive jordkloden til den ytterste tålegrense. Evnen energiselskapene har til å renvaske seg er eksepsjonell. De mektigste energiselskapene legger ansvaret over på uskyldige folk. Politikere, energiselskaper og andre med makt må vise veg og innføre samfunns-strukturer som gjør det mulig for vanlige folk å bidra til å senke karbonavtrykket. Vi bør tilbys enkle løsninger for å leve på en enklere måte og premieres for å redusere forbruket og for å leve i samsvar med klimaets bærekraft. Dersom oljeselskapene var mer opptatt av å redde naturmangfoldet og klima, hadde de sluttet å produsere olje i dag.

Hvorfor er det så vanskelig å ta på alvor konklusjonene FNs klimapanelet legger fram? Er klimapanelets deltakere kjøpt og betalt av klima-mafiaen? Og hvem er da klima-mafiaen? Er det en gjeng med unge, bortskjemte, virkelighetsfjerne mennesker som ikke forstår deres eget beste? Eller er det naive eldre som vifter i veg med kunnskapsløshet og fremstår som idioter som ikke gidder å stå i arbeidslinjen, men elsker å surfe på velferdssamfunnets goder? Goder som flertallet – alle hardt-arbeidende har gitt livene sine til. De som har slitt hardt og betalt for en velstand de fortjener og har krav på. Er det slik at alle som bryr seg om klima på en måte som medfører stopp i oljeproduksjon, er late og mye dummere enn for eksempel ansvarlige høyrepolitikere og ansatte i Rystad Energy?

For å skrive sammen FNs klimarapport arbeider flere hundre forskere, eksperter og forfattere fra 85 land. I tillegg jobber en mengde spesialister i definerte arbeidsgrupper. De bidrar med faglige vurderinger for å belyse;

• Naturvitenskapelige sider ved klimasystemene der endringene i klimaet vurderes både i fortid og fremtid.
• Hvor sårbar er naturen? – og hvor sårbar er våre sosioøkonomiske systemer for klimaendringer? Hvilke negative og positive konsekvenser kan klimaendringer av ulike omfang føre til?
• Hvilke muligheter vi har for å tilpasse oss klimaendringene?
• Til slutt vurderes de politiske og teknologiske mulighetene for å begrense klimaendringene, hovedsakelig tilknyttet klimagassutslipp.

Hver arbeidsgruppe har to ledere, en fra et økonomisk utviklet land og en fra et utviklingsland, samt syv-åtte nestledere. I tillegg til arbeidsgruppene har klimapanelet spesialgrupper for drivhusgasser og en annen for datastøtte til virkningsanalyser.

Rapporten gir ikke anbefalinger om klimapolitikken, men gir vitenskapelig informasjon som er relevant for politiske valg ved å belyse muligheter og konsekvenser knyttet til alternative klimapolitiske valg på globalt og nasjonalt nivå.

Klimarapporten oser av bred tverrfaglig vitenskapelig kompetanse. Det er mange spørsmål som stilles og mange som besvares. Her benyttes ikke bare økonomiske teorier for å analysere. Både matematiske, naturvitenskapelige, økonomiske, finansielle og samfunnsvitenskapelige metoder blir tatt i bruk. Jeg har stor tiltro til rapportens analyser og funn. Det bør være legitimt å ta innholdet i klimarapporten på alvor uten å bli kalt kunnskapsløs og enfoldig. FNs generalsekretær informerer om at verden blir varmere, våtere og mer ekstrem, at endringene kommer raskere enn vi trodde. Verdens gjennomsnittstemperatur vil overstige 1,5 grader i løpet av 2030-årene.

António Guterres mener at prognosene i den siste klimarapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder før de ødelegger planeten vår. Alle verdens land må avslutte all leting etter fossilt brensel.

Hvorfor er det bare dustete livsfjerne idioter som tar prognosene i klimarapporten på alvor, mens alle velutdannede, realistiske, ansvarlige og troverdige borgere har mye større tiltro til den ene rapporten fra Rystad Energy?

Hvorfor blir jeg beskyldt for å være dum, naiv, virkelighetsfjern og kunnskapsløs fordi jeg har stor tiltro til konklusjonene fra FNs sjette klimarapport?

Databasen Rystad Energy bruker er bygget opp i en tid da det grønne skiftet og klimakrise var lite aktuelt å diskutere, sammenliknet med i dag. Trendene i verdens energimarkeder har endret seg mye bare de siste seks årene og sannsynligheten for at myndigheter, politiske beslutninger og internasjonale fora vil bidra til å påvirke etterspørselen av olje vil trolig øke i årene framover. I alle fall vil slike faktorer ha større betydning enn hva tilfellet har vært til nå. Politiske beslutninger som innføring av store CO₂-avgifter og innføring av bærekraftig energi er ikke særlig vektlagt i Rystad Energy sitt mandat, selv om de vurderer slike forhold i andre analyser. Det er elastisiteten i oljeetterspørselen selskapet vektlegger, og denne har, slik jeg har forstått, vært lite påvirket av oljeprisen de siste femti årene.

Årets naturkatastrofer, FNs klimapanels sjette rapport og IEAs siste rapport viser til at jordklodens klima har nådd en irreversibel tålegrense. Vekst i verdensøkonomien er ikke forenelig med fortsatt forbrenning av fossilt brensel. Slik situasjonen er i dag er det kun privilegerte innbyggere på vår jord som kan fortsette å leve i noen generasjoner til, uten å være utsatt for ekstremt høye temperaturer, flommer og orkaner. Blant de privilegerte bor fortsatt mange i Norge. Oljen har gitt meg, og mange i min generasjon goder og gleder som, i alle fall ikke jeg, hadde sett for meg som mindreårig.

Jeg er takknemlig for godene jeg er tilbudt. Det er andre forhold som mobiliserer min kampvilje. Det finnes en grense for alt. Også for overflod og levesett som ikke er bærekraftig. Jeg har lenge ment at det må inkluderes mennesker med annen bakgrunn og fagkompetanse enn økonomi og finans for å styre verden. Psykologer, biologer, samfunnsvitere, historikere og mennesker uten formell utdanning, men med levd liv, bør også få komme til orde. Finans og økonomi er viktig, men disse fagområdene bør ikke ha hevd på å styre jordklodens framtid. Vi i Norge lever ikke bærekraftig. Om alle jordens innbyggere skulle leve like forbrukende som vi gjør, måtte jordkloden ha vært nærmere tre ganger større. Det er ikke helsemessig forsvarlig for hverken mennesker, natur eller miljø å leve slik de fleste av oss gjør i Norge i dag.

Verden har endret seg mye bare de siste seks årene. Flere har begynt å interessere seg for et grønt skifte. Vi trenger energi, men olje og gass ødelegger jordkloden. Hva kan vi gjøre da? Jo, vi kan bruke all den kompetanse og kapasitet som finnes til å videreutvikle nåværende grønn kunnskap til mer effektiv og billigere grønn energi. Jeg har lyttet til Thina Saltvedt som uttaler at finansmarkedene er mye mer opptatt av hvor penger investeres nå, sammenliknet med for bare seks år siden. Spesielt innen energimarkedet. For framtiden legges det større vekt på at investeringene må være bærekraftige. Thina Saltvedt er sjefanalytiker for bærekraftig finans i Nordea. Hun leder regjeringens utvalg for å undersøke klimavennlige investeringer. Hennes kompetanse bør absolutt tas på alvor.

Jeg har i hele mitt liv bodd i et godt land. Også før oljen kom bodde jeg i et trygt land. Jeg gikk på skole, fikk helsehjelp, tok mandlene og drev idrett. Landet gav meg mange muligheter, selv om Norge hadde stor utenlandsgjeld. Jeg sprang rundt Store Stokkavatn, rant på ski i Flygeren og begynte på Naturfaglinjen på gymnaset da de utenlandske oljeselskapene på alvor gjorde sitt inntog i Stavanger. Etter at oljeselskapene hadde etablert seg i byen fortsatte livet på mange måter som før. Noen spesielle goder med tilbud og innsyn i stor luksus, fikk jeg med meg, men min tur til San Diego, LA og Beverly Hills i 1973 kan jeg skrive om en annen gang. Oljeselskapene strødde om seg med «browny points» og goder til lokalsamfunnet. Det har selvfølgelig preget byen og etter hvert hele landet.      

Jeg har vokst opp i et land der alle som har helsen i behold får mulighet til å ta utdanning. Jeg og min generasjon fikk gå på skole og vi kunne ta høyere utdanning, ikke fordi oljenæringen var kommet til landet, men fordi Lånekassen for utdanning var etablert og gjorde det mulig, i alle fall for meg, å flytte til Bergen for å starte på Universitetet. Jeg tok opp lån og bodde på studenthybel. Jeg takker ikke oljeselskapene for min utdanning. Jeg takker meg selv, min iboende interesse for kunnskap, alle som har kjempet for kvinners rettigheter og Lånekassen. Det var ikke oljenæringen som gjorde det mulig for meg å bli den jeg er. Skal ikke nevne hvilket parti som iherdig jobbet mot opprettelsen av Statens Lånekasse for utdanning. Partiet har kjempet mot de fleste sosiale reformer jeg har hatt stor nytte av i mitt liv. Partiet er blått og tror på fortsatt oljeproduksjon i lang tid framover.

Takker for nå. Neste gang skal jeg skrive om misunnelse. Det er fordi jeg for noen tilhører de misunnelige. Sånne som ikke setter pris på alt det fantastiske ansvarlige og pliktoppfyllende borgere har gitt meg.