I dagens innlegg kommenterer jeg en nystartet føljetong i Stavanger Aftenblad. Tema er unge voksne som vil være viktige for fremtidens Rogaland. Dette kan absolutt være interessant lesning, men første kandidat ut, den 33 år unge Marie Klakegg Grastveit vekker dårlige vibrasjoner i mitt indre.

Marie Klakegg Grastveit oppfatter seg selv som trygg og frimodig og står støtt på sin overbevisning. Hun er blant annet meget klar og tydelig på at likekjønnede ikke kan gifte seg i Den norske kirke, hun er ingen feminist og for henne er likestilling ingen kampsak.

Hun har aldri tvilt på Gud - men, hun har tvilt på Den norske kirke. En stor tvil kom over henne i januar 2017 da flertallet på Kirkemøtet ønsket likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke.

Jeg blir, for å si det mildt, forbauset over at dette er kandidaten som blir portrettert og fremstilt som en av de kommende viktige stemmer i oljefylket Rogaland. En tilsynelatende ung kvinne på 33 år med særdeles gammelmodige, patriarkalske, konservative, kristne ideer. Reportasjen i Stavanger Aftenblad viser dessverre klart og tydelig at de slitsomme skinnhellige verdiene jeg vokste opp med fremdeles lever i beste velgående der «nede». Jeg forstår også enda bedre hvorfor jeg måtte bli en fylkesflyktning.

Når Kirkemøtet åpner opp for at mennesker med lik ytre anatomi får løyve til å inngå giftemål og å elske hverandre er dette et stort fremskritt. Vedtaket virker inkluderende og vi kan bli dyktigere til å respektere åpenhet. Verdien av å være et menneske oppgraderes.  

Men, slik har det dessverre ikke alltid vært. Homofeli som en psykisk lidelse ble først i 1990 fjernet fra diagnosehåndboken til Verdens Helseorganisasjon (WHO). Psykiske diagnoser sitert dypt i folkesjela, og det er mye jeg ikke var klar over gikk an før jeg var godt opp i 20-åra. Hodet mitt var fullproppet av vrangforestillinger.

Holdningene til LHBT-mennesker er fremdeles på et de og vi plan. Vi, er majoriteten. Vi er heterofile og vi er normale. De, er de andre som innehar en abnorm form for kjønnsdrift. I dag oppfører heldigvis folk flest seg høflig og uttaler seg politisk korrekt og går i Pride parader.  Men, i praksis er det enda et godt stykke igjen til LHBTere blir respektert som likeverdige.

Det er ennå slik at når en mann for eksempel begår en alvorlig kriminell handling, en voldtekt. Da skriver pressen fort at overgriperen er en homofil mann, eller en mann med utenlands opprinnelse, dersom det er tilfellet. De fleste voldtekter i Norge begås fremdeles av etnisk hvite norske heterofile menn. Man media skriver da ikke om at «En Heterofil hvit etnisk norsk mann i 50 årene er mistenkt for misbruk av flere barn i den og den barnehagen». Slike presiseringer passer best for å inkludere homofile i samfunnet, helst for å opprettholde myten om at homofile menn er noen degenererte uvesener.

Jeg studerer fremtidens heterofile Rogalending slik hun er avbildet på første side av reportasjen (samme bilde som er inkludert her på min hjemmeside). Jeg ser dessverre en noe forsagt, tilbakeholden og litt usikker jente med lett sammensunkne skuldre som det henger to litt viljeløse armer ned fra.  

I reportasjen uttaler denne jenten - «Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, jeg liker å være leder og jeg opplever å bli respektert selv om ikke alle er enige med meg».

Tekst og bilde passer absolutt ikke sammen.

Marie Klakegg Grastveit, har mørke designerbriller og rosalakkerte fingertupper, og kikker et kort sekund på Pahr-Iversen-bildet som henger på veggen før hun introduserer neste sak i bispedømmerådet. Siden journalisten fremstiller henne som så modig, er det trolig slike vågale handlingene det siktes til. Den modige 33-åringen krydrer trolig hverdagen med tirrende designerstunt mens hun gjennomfører sin farefulle ferd mot voksenlivet.

Rosalakkerte fingertupper og designerbriller hjelper uansett lite for å dekke over hennes fraser som «Jeg håper at de homofile og vi heterofile kan ha respekt for hverandre». «Vi kristne må gå foran som gode eksempler». «Vi må ikke jobbe mot hverandre».

Jeg har ofte undret meg over hva konservative kristne mener når de uttaler at de respekterer homofile. «Vi respekterer deg for den du er, bare du i handling ikke viser for mitt åsyn hvem du er». Hva betyr å gå foran med et godt eksempel og å inkludere alle? Hva betyr det å ønske noen velkommen inn i et felleskap?

Min erfaring er at kirken og samfunnet i størsteparten av mitt voksenliv har vært både utydelige og tvetydige. Jeg inkluderes i den ene frasen og ekskluderes i den andre. Hva betyr det å respektere et menneske? Er det slik at kirken respekterer hele meg og min anatomi med hjerte, hjerne, armer og bein så lenge jeg ikke bruker denne anatomien på en måte de ikke finner anstendig.

For å sette problemstillingen litt på spissen. Sett fra en biologs ståsted, så mener fremtidens Rogalending at kirken ikke bør godta vigsling av to mennesker dersom begge to har eggstokker. I eggstokkene finner vi som dere vet kvinnens egg og de kvinnelige kjønnshormonene østrogen og progesteron.

Marie Klakegg Grastveit er tydelig på at kirken kun kan vigsle en person med eggstokker dersom den hun skal gifte seg med er utstyrt med pung. Pungen, rommer som vi vet mannens sædceller i tillegg til hormonet testosteron som også sekreres herfra.

Kun personer som er utstyrt med helt ulike kjønnsorganer, der kjønnsorganene er anatomisk konstruert slik at de passer «perferkt» til hverandre, bør få lov til å gifte seg i Kirken. Det at denne anatomiske konstruksjonen er opphav til mye seksuelt samkvem, gir god gjenklang i kirkeklokkene.

Slike anatomiske trekk har lenge vært et rådende kriterium for hvilke par kirken kan vigsle. Den ene må ha eggstokker, skjede, livmorhals og livmor, mens den andre må ha pung og penis. Når to personer med ulike kjønnsorganer er gift, kan penisen føres inn i kvinnens skjede og befruktning, graviditet, fødsel, barn og avkom blir en realitet.   

Avkom er noe kirken verdsetter særdeles høyt og har derfor dannet grunnlaget for konstruksjon av rigide oppfatninger om hva kjønn og familier er, samtidig som det har dannet grunnlaget for hva vi skal oppfatte som høyverdig og ekte kjærlighet mellom to mennesker.

Ganske pussig at mange fremdeles er av den oppfatning at to gode omsorgsfulle mennesker med store hjerter, godt utviklede hjerner, flotte armer og bein, ikke bør få løyve til å giftes dersom de begge har pung, eller om de begge har eggstokker. Slikt skaper støy og uorden i progressive designerbriller.  

Marie uttaler at hun har homofile i sin nære omgangskrets. Derfor krever det både ekstra mot og mye følelser å tale deres kjærlighet midt imot. Ja, denne damen viser stort og høvisk mot ja! 

Kandidaten uttaler at «Mitt standpunkt handler ikke om at homofile ikke er velkomne i kirken». «Gud elsker dem like mye som han elsker meg, legger hun til». «Når jeg har vært i media med mitt syn, har jeg snakket med dem på forhånd». «De vet at jeg er like glad i dem uavhengig av hva som står i avisene og av hva jeg mener om denne saken». «Jeg måtte være helt ærlig selv om dette handlet om livene deres». «Det ble noen vonde samtaler, men ga meg en god øvelse i å vise respekt og mot på samme tid».

Jeg lurer på hva hennes syn på nestekjærlighet er og jeg lurer på hva hun mener når hun uttaler at Gud elsker dem like mye som han elsker meg.   

For noen år siden leste jeg en bok som tok for seg Bibelens lignelser. Den heter «Hva er da et menneske?» av forfatter og agnostiker Karsten Alnæs og teologen Notto R. Thelle. Boken gjorde inntrykk på meg.  

Hva skal vi mene om den barmhjertige samaritan? Hvem er vår neste? Og, hvem er det Gud elsker? Egentlig? Lignelsen kan leses i Det nye testamente, Luk. 10:25-37.

START: «Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:

        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.» 

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» SLUTT

Hvordan kan dette tolkes? Skal jeg oppføre meg som presten og levitten? Eller skal jeg oppføre meg som forretningsmannen, samaritanen?

Det er liten tvil om at vi bør gjøre som Samaritanen. Vi blir fortalt at det er viktigere å vise omsorg for mennesker enn å overholde «umenneskelige» regler og bud.

Fremtidens Rogalending er en bokstavtro tolker av Bibelens tekster og bud. Det viktigste for henne er å overholde ordlyden i gamle tekster, regler og bud som står skrevet i Bibelen. Hun viser ikke respekt for alle sine medmennesker.

Det kan være hardt å forsvare de som er annerledes og ikke passer inn. Men, det er viktig å leve i takt med tiden og bruke historien som erfaringsbakgrunn når framtidssamfunnet skapes. Omsorg og respekt bør alltid være det sentrale. Når det gjelder menneskeverd og respekt bør målet være at alle får være en del av vi-begrepet.

Jeg håper Aftenbladet vil presentere oss for noe mer oppløftende utover sommeren. Uansett, Stavanger Aftenblad kommer trolig aldri til å bli så radikal som Jesus var på sin tid. Dersom han var.