Ulikhet i økonomi arves. Dette gjelder både de heldige og de uheldige av oss. De uheldige går på NAV mens vinnerne går på ARV. Omtrent slik beskriver økonomiprofessor Kalle Moene «ståa» i Norge i dag. Det er mer behagelig å gå på ARV enn å gå på NAV. Det er ubehagelig å være redd for forlengelse av sykemelding, skli nedoverbakke mot arbeidsavklaringspenger, for deretter kanskje å havne i uføre og bli avhengig av sosialhjelp. Det er selvfølgelig bra å ha et NAV i livet, men min personlige erfaring er at å motta hjelp fra NAV fremdeles er forbundet med stigmatisering og anti-heltestatus.

Forskningen viser at det er lett å bli rik i Norge. Det er lett å fortsette å være rik, og det er mye lettere å bli rik hvis familien din er rik fra før. ARV er en av de viktigste faktorene for reproduksjon av makt og penger. Dette ble vist av Thomas Piketty for et par år siden.

Det er gode tider for den økonomiske overklassen i Norge. I 2018 var det 308 milliardærer i Norge, 38 flere enn året før. Syttisju av de hundre rikeste i Norge har arvet formuen sin, og flere blir det nå når arveavgiften er fjernet, en gavepakke fra Erna til de på toppen, ifølge Audun Lysbakken. Rike foreldre er viktig for å nå toppen av formues-hierarkiet og foreldrenes inntekt betyr derfor stadig mer for muligheten til å realisere egne muligheter». Dette er dessverre et faktum, også i Norge. Og, tendensen fortsetter å øke så lenge forskjellene mellom «de heldige og de uheldige» stadig blir større.

«Vi må la være å kritisere dem som tjener penger», sa Erna Solberg fra talerstolen på Spekter-konferansen. Det er jeg enig med Erna i. Meningen er ikke å kritisere de rike, men heller å stille spørsmål til «nødvendigheten» av å «tjene» så mange penger. Jeg er uenig med Kristin Clemet som på sin blogg skriver at «Noen må være rike» for at velferdsstaten Norge skal kunne opprettholdes.

Mitt spørsmål er hvorfor vi som samfunn gir dem som «tjener» mellom åtte og åtti millioner kroner i året, helte-status. Forskning viser at slike penger ikke skaper flere arbeidsplasser. De negative konsekvensene av slike inntekter er heller øking i personlig forbruk som igjen fører til økt energiforbruk, økt forurensning og økende temperatur på jordkloden.

Hvorfor skal vi se opp til, og strebe mot en slik livsførsel?

Jo, fordi regjeringen maser om at kjøpekraften og vårt personlige forbruk må økes for hvert år for at dagens velferdssamfunn skal gå rundt. En slik filosofi er feil dersom jordkloden skal reddes. Jeg tror det er få som blir lykkelig av å ha så mange ting og gjenstander. Det krever mye fokus og vedlikeholds-energi og holde rede på alle rommene, alle skuffene og skapene, alle hyttene, de store bilene, alle båtene, avtalene, reisene, alle flaskene og alle klærne som finnes i «walk inn closetet».

Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre, våre ansvarlige styringspartier, er i nærheten av å løse klimakrisen med sin politikk. Veldig få partier tør å fortelle oss velgere at vi må leve annerledes, forbruke mindre, gjenbruke mer, spare mer, og gå ned i lønn. Dette gjelder alle borgere, og spesielt de som har problemer med å få utgiftene til å strekke til.

Det er feil at alt vi foretar oss måles, veies og verdsettes i økonomisk termer. Det gjelder sikkerhetstjenester, helsetjenester, skoleprestasjoner, utdanningskapasitet og sportslige prestasjoner. Mandag denne uken syklet Alexander Kristoff inn til seier. Første kommentar var «Nå har du øket din økonomiske verdi. Hva har du tenkt å gjøre med det»? Er ikke denne holdningen ganske trist? Hva skal vi bruke alle våre neuroner, satellittceller, mitokondrier og muskler til? Er menneskets liv kun en økonomisk størrelse?

Vi har mer enn nok kapital og penger i Norge og i Verden for øvrig. Det som trengs er å fordele ressursene på en annen måte. Det sier Anja Askeland, leder av BIEN Norge*. Nettverket har mange tilhengere, også blant akademikere og professorer. Ideen om borgerlønn, en grunninntekt for alle, har fått vind i seilene.

Kalle Moene og Thomas Hylland Eriksen viser til lovende forskningsprosjekter utført i utlandet med overraskende gode resultater. I 2017 holdt den nederlandske forfatteren Rutger Bregman et TED-foredrag med tittelen «Fattigdom er ikke mangel på karakter, det er mangel på penger». Der viser han til et forsøk med borgerlønn fra Dauphin i Canada, som viste en positiv helseeffekt. Antall sykehusbesøk falt og mentale problemer minket. Samtidig gikk kriminaliteten ned. Ja, selv barnas prestasjoner på skolen ble bedre.

Når økonomiske bekymringer forsvinner, øker livskvaliteten og den psykiske helsen blir bedre. Dette kan føre til mindre kriminalitet, blant annet vold i hjemmet. Friheten som hver enkelt får, kan heller utløse kreativitet og skaperkraft. Det er vist at borgerlønn vil være et tiltak som faktisk finansierer seg selv.

Det er enn så lenge godt å ha et NAV i livet. Det er trygt å ha et felleskap som sørger for at mennesker som knekker sammen av den byrden det er å leve, kan søke hjelp i krevende perioder. Den Skandinaviske modellen er god.

Likevel, det er ikke er med glede jeg oppsøker helsehjelp og får utbetalinger gjennom NAV de gangene jeg klarer meg dårlig.

Selv om jeg er takknemlig for velferdssystemet og fellesskapstanken, føler jeg meg som en taper når jeg fyller ut min sykemelding for «fjartende» gang. Jeg poster ikke slike hendelser på Face book. Jeg kjenner på skam og opplever mistenkeliggjøring fra ulike hold. Min verdi som menneske ble redusert betraktelig da jeg for noen tiår tilbake ble sykemeldt. Er du ikke snart ferdig med de greiene dine? Må du gå rundt og grave i problemene? Kan du ikke ta deg sammen og begynne å bidra snart? Hvor lenge skal du framstå som en samfunnssnylter?

Det er flere kvinner enn menn som sliter med fravær og sykemeldinger. Jeg er en av disse kvinnene som høyner fraværsstatistikken. Dette selv om jeg ikke arbeider i miljø der jeg må holde meg hjemme grunnet smittsomme infeksjoner, - og dessuten har jeg vel aldri vært sykemeldt på grunn av en virus-, eller bakterie-infeksjon.

Første gang jeg ble sykemeldt var sommeren etter skilsmissen da jeg var alene uten barn og skulle dra på jobb-tur til Portugal. Jeg forsto ikke hva som skjedde med meg på veg til København. En lammende følelse inntok kroppen. Bomull i hodet, nummen i ansiktet, hjerteklapp, og umulig å svelge flymaten. Det svartnet og jeg sa fra til flypersonalet at jeg ikke kunne dra videre. Jeg ble liggende på en benk på Kastrup til neste fly skulle i retur til Bergen. Jeg husker ikke annet enn at jeg lå i fosterstilling, - og at jeg etter hvert befant meg hjemme igjen i sengen.

Jeg ante på den tid ikke hva angst var.

Etter noen timer ringte jeg til mitt barndomshjem fra den røde fasttelefonen med dreieskive under. Jeg burde vel meddele til noen at jeg ikke var ankommet Portugal, men at jeg var hjemme igjen. Opplevelsen var skremmende, og det kjentes som et smertefullt nederlag. Skamfullt også, selvfølgelig. Noe så tåpelig. For en reaksjon. Hvorfor skulle jeg ikke klare å dra til Portugal?

Min far tok telefonen og lyttet sannsynligvis til en svak og fortvilet stemme i den andre enden av røret. Han måtte legge på. Han måtte legge på for å hegne om sitt eget liv. Et liv som hadde vært krevende og hardt på sin måte, men som det ikke var sømmelig å snakke om. Man «måtte stå i det». Han brukte trolig mye kraft på å stenge inne tabubelagt smerte. «Et blåmerke forsvinner, men, når noen gjentatte ganger krenker den du er – da mister du deg selv».

Fenomenologien forfølger kropp og sjel. Mange sliter med å forholde seg til store deler av sitt levde liv. Min far skrev stil om «Markens Grøde» og vi lærte at «Livet er en dans på roser».

En av fars brødre var innlagt på Gaustad for melankoli. Min farfar var periodedranker og mishandlet både kone og barn når live ble for anstrengende for ham. Dette har min fetter som er pensjonert psykolog fortalt meg. Han sier også at dersom vår farfar hadde levd i dag, ville han trolig ikke fått omsorgsrett for sine barn. Jeg vet ikke. Det kommer ofte an på hvor man er rangert i hierarkiet. Mye penger, mye makt, mange rettigheter.

Det er ikke greit å være gutt, tøff og maskulin i et miljø der det å være sterk er ensbetydende med å ha makt, ha kapital, være brutal, selvforsørgende og til tider uforutsigbar. At noen har makt, forutsetter at andre blir avmektig. Når noen nyter friheten kan motparten tvinges til taushet.

Jeg møtte aldri min farfar. Han døde av kreft rett etter 2. verdenskrig. Noen ganger kan kreft betraktes som en velsignelse, både for den det gjelder – og for noen rundt.

Jeg tror min far hadde en klok mor. Hun gikk gjennom slagmarken med ren vandel og overlevde mange kriger. Jeg husker henne som høy, rank, verdig og noe utilnærmelig, med hvitt hår. Hun ble dement. Dersom hun hadde levd i dag, - ville hun da blitt sett på som et offer, eller som en survivor»?

Traumets fenomenologi er teorien om hvordan fenomener erfares fra en førstegangs-opplevelse til repeterende strømninger mer eller mindre tilgjengelig for bevisstheten. Deler av det levde liv og reelle erfaringer sauses sammen i klare og mindre klare minner. Alvorlige hendelser bosetter seg på «svake punkt» og vekkes av triggere som gjør at alarmen går. Kropp og sinn overreagerer eller kollapser. Tanken på fortid, fremtid og nåtid blir utålelig, og mye viskes ut ved hjelp av trøtthet og apati.

Vi vil så gjerne glemme, men det er umulig. Kroppen husker så alt for godt det min bevissthet har jobbet for å glemme. Leonard Cohen synger «I can’t forget, but I don’t remember what».

Traumer kan medføre fravær. Fravær fra hva da? Arbeidslivet er en ting. Tenk så fantastisk det hadde vært å kunne melde seg ut av det levde livet!

Jeg er fornøyd med helse-Norge, selv om ikke alle sykehus behersker kunsten å omgås «umulige» pasienter. På Hagavik ble jeg flyttet på enerom da min stemme ble for ubehagelig og forstyrret de andre pasientene. Jeg ble sendt til Ravneberghaugen for opptrening sammen med en haug med andre oldiser, men ble etter hvert kastet ut. «Uskikkelig jente som ikke kan oppføre seg var diagnosen». Det var ikke lett å svelge da heller.

Innlagt på DPS, Straume levde jeg i skrekk og gru til jeg forstod at det var en oppbevaringsanstalt for suicidale og andre utilpassede mennesker. Mye hyling, jamring og bråk i gangene, men jeg var tross alt blant likesinnede. Da energien var forbedret til det stadium der viljen ville ha noe å si, forstod jeg at det var viktig å komme seg langt vekk derfra.

Etter 38 år i arbeid, som selvforsørgende skattebetaler, må jeg igjen forholde meg til NAV, på nye måter. Jeg har tilegnet meg flere diagnoser, som jeg ser på som bivirkninger av å leve det livet jeg til enhver tid lever. 

Jeg går på møter, og på tiltak der min reservearbeidskapasitet vurderes. Jeg sender mine meldekort og statusoppdateringer. Har hun mer å gi til samfunnet? Kan hun stå i arbeid lengre? Hun har jo ingen synlige lyter og ser forholdsvis frisk og rask ut. NAV møter min arbeidsgiver som snakker varmt om meg. NAV snakker med fastlegen, psykolog og fysioterapeut. Er det riktig at et menneske som har opplevd alt dette, fremdeles kan stå oppreist og være i arbeid?

«Vi er mange mistilpassede, late og giddelause borgere som skulle hatt et spark bak. Det svindles mye leser jeg». Det er stigmatiserende å ikke kunne fremstå som frisk og selvstendig. Det foreligger ennå mye skepsis og mistro til de som er hjelpetrengende og ikke har noen «god grunn» for det. Noen sprader rundt og framstår som spreke, friske og ressurssterke. Mistenksomhet? Hvorfor har dere ferie hele tiden, men ikke jeg?

Fakta er at det er godt for helsen å vise fram de gode sidene – på gode dager som åpenbarer seg innimellom. Det gir opptur. Nedturene er verre. De er det flere av og de postes ikke. Slike dager er ikke misunnelsesverdig.

Jeff Bezoz, som eier Amazon, er utnevnt til verdens rikeste mann. Han har en formue på 105,1 milliarder dollar. Det er hva han er verdt. Han har stor frihet. Han har makt. Han trenger ikke følge demokratiske arbeidslivsmodeller og trepartssystem. «Ansatte» blir ringt opp dersom deres arbeidskraft er ønsket. De får knapt gå på WC, og digitalt verktøy overvåker deres atferd.

Har du et godt forhold til dine rike foreldre er det mulig å slippe redselen for å bli fraværende og havne i uføre. Ulempen med å motta penger fra rike foreldre er faren for å kunne bli fratatt «skolepenger» og fritidspenger dersom oppførselen ikke er i tråd med dine foreldrenes krav. Slik kontroll har en del foreldre over barna sine i USA, der offentlige skoler og universitet ikke gir alle de samme mulighetene som vi er vant til her i Norge. Veldedighet er ikke et gode, veldedighet er makt. 

For å få bukt med klimakrise, overforbruk i vestlige land, krigføring og kamper om makt trengs det store strukturelle endringer. Holdninger må endres og verdisettingen må endres. Vi må begynne å leve på en annen måte dersom jordkloden skal gi god nok avkastning, føde til alle og rent vann til våre etterkommere. Verdiskaping skal ikke måles som vekst i kapital, men i form av mer rent vann, renere natur og stabil temperatur på jordkloden.

Jeg setter min lit til kunnskapssøkende ungdom med god skolegang. De har endelig begynt å protestere mot oss gamle som flyter av sted i et livstruende, energisløsende og forurensende forbruker-hysteri.

En stor del av borgerlønnen kan dekkes inn ved hjelp av om-definering av eksisterende ytelser og innsparinger gjennom avbyråkratisering. En OECD-rapport som kom nylig, viser at 70 prosent mener rike kan skattes mer. Det er også mange andre muligheter, som skatt på finanstransaksjoner, klima- og miljøskatter og vi har Oljefondet. Spørsmålet er ikke om vi har råd, men om vi har råd til å la være. Det er en investering i vår egen befolkning, uttaler lederen i BIEN-Norge.

Det ville vært fint om frihet var ensbetydende med å leve i en verden der vi ikke strever etter å ha makt over alle forhold i livet, men er trygge på at felleskapet rommer kreativitet og frihet for hver enkelt av oss, uten å være nødt til å undertrykke andres rett til samme frihet.

*Organisasjonen BIEN Norge ble stiftet i 2012, og er tilknyttet det globale nettverket Basic Income Earth Network.