🙂

Bergens Tidende ville ikke trykke mitt kritiske innlegg til deres anmeldelse av Bellinis opera om Romeo og Julie:

 http://www.annemednyhobby.com/412724138

Jeg synes det er rart at slike meninger ikke får komme fram i offentligheten selv om kritikken er krass mot både operasjef og anmelder.

Nok om det. I går kveld så jeg forestillingen og det ble en magisk opplevelse! For en regi, og for noen stemmer! Jeg ble truffet med velgjørende energi i både hjertet og i magen. Det var som ventet ekstra inspirerende for meg når Julie, spilt av den russiske sopranen Kristina Mkhitaryan sang til sin elskede Romeo, også spilt av en kvinne, den stilige mezzosopranen ved navn Nino Surguladze.

Ninos brede register matchet Julies sopran på en sensuell måte, og visuelt ble det enda sterkere fordi jeg så to kvinner som gav uttrykk for sin kjærlighetslengsel.  

Jeg var kledd i min noe androgyne pen-dress for å understreke mitt kunstneriske standpunkt til forestillingen, og gledet meg stort over kveldens musikalske begivenhet.

Og, selv om forestillingen ble en flott opplevelse, var det faktisk pausen som ble kveldens høydepunkt for mine ivrige endorfiner og glade energi!  

Mens jeg stod og «hang» ved et av serveringsstedene så jeg en kjempestilig kvinne som stod ved et av småbordene og pratet. Jeg hadde faktisk lagt merke til henne før.

Jeg har lest om henne i avisene, og jeg tror hun er veldig sprek, en slags kjendis, flott og i det hele tatt en som jeg gjerne skulle ha snakket med. Men, så modig er jeg ikke.

Da vi skulle gå inn i salen igjen vinker denne kvinnen på meg. Jeg gjør noen gester med armene og spør på kroppsspråk om det er meg hun mener. Ja, nikker hun. Jeg går bort til henne og så sier at hun også har lyst til å klippe håret slik som meg. Hvor har du klippet deg?

Oiii, tenker jeg, en kvinne liker mitt strie, egenrådige umulige hår. Dette ble nesten for kraftig kost for en kontaktsøkende tilårskommen 60-åring.

Jeg fortalte hvor jeg hadde klippet meg, og hun spurte om jeg alltid hadde hatt kort hår. Ja sa jeg, og tenkte på alt jeg kunne spørre henne om.

Men minuttene går, vi må inn i salen igjen, og så er drømmen plutselig slutt.

"Drømmen" sa at hun hadde stått og sett på meg og likte antrekket mitt. Herregud, Jesus og Maria. Jeg ble kjempeglad og fylt med endorfiner. Det ble nesten vanskelig å overvære resten av den sensuelle forestillingen.

Men, for en kveld! Det ble jo full klaff for både ører, øyne, hår, antrekk og hjerte! Jeg kjørte hjemover med Al Jarreau på full guffe gjennom blue-tooth-anlegget og måtte gjennomføre befriende danse-«moves» i stuen da jeg kom hjem.

Litt av en dag, Donald Trump ble valgt til president i USA, og jeg fikk avreagert med fantastisk opera i hodet og gnistrende endorfiner i hjertet.